Dette skjer nærmest over natten etter 25 sammenhengende år med en internasjonal observatørstyrke (TIPH) i denne viktige palestinske byen.
Begrunnelsen er at observatørene motarbeider israelske interesser. En beskrivelse «ingen kjenner seg igjen i», for å låne utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreides formulering i NRK.
For det er helt andre grunner til at statsminister Benjamin Netanyahu ikke ønsker at verden skal få vite hva som foregår i Hebron.
- Les saken om det norskledede observatørkorpset TIPH, som skulle bidra til avspenning mellom Hebrons 200.000 palestinere, 500 jødiske bosettere og de israelske soldatene som passer på bosetterne. Nå er de erklært uønsket. – Trist, for å si det forsiktig sier Kåre Willoch.
En hedret terrorist
Med sine 220.000 innbyggere er den størst av Vestbreddens byer. Hebrons historie er lang – og den er dramatisk.
Der ligger patriarkenes grav som kan knyttes til selveste Abraham. Den utvalgte lederen som er jødenes og muslimenes felles stamfar. Hans grav er da også et hellig sted for begge trosretninger.
I 1929 – under den britiske mandatperioden – ble byens jøder ofre for en grusom massakre satt i scene av fanatiske arabiske nasjonalister. 67 mennesker ble drept. Det jødiske samfunn i Hebron ble historie.
65 år senere dreide voldens spiral den andre veien.
25. februar 1994 gikk den amerikansk-israelske fanatikeren Baruch Goldstein inn i Ibrahim-moskeen og massakrerte 29 palestinere i bønn. 125 ble såret.
Også terroristen Goldstein ble drept. Han har imidlertid fått sitt monument i bosettingen Kiryat Arba like utenfor Hebron. Der hylles massemorderen.
Dramatisk konflikt
Dette var ennå mens den ferske Oslo-avtalen fortsatt ga håp om en fredelig løsning på det israelsk-palestinske marerittet. Derfor ble TIPH-styrken etablert som et observerende og konfliktdempende tiltak.
Nå er også dette snart historie. Slik alt annet av Oslo-avtalen i praksis er det.
I 1968 fikk rabbineren Moshe Levinger den israelske regjerings tillatelse til å tilbringe påskehøytiden ved Abrahams grav.
Hebron var erobret av Israel i seksdagerskrigen året før, men ingen israelere fikk da tillatelse til å bosette seg på okkupert grunn. Det forbudet nektet den ytterliggående rabbineren å rette seg etter. Han og en gruppe uforsonlige tilhengere ble værende. Ingen israelsk regjering har siden turt å fjerne dem, og i dag bor det over 500 bosettere omgitt av 220 000 palestinere der. Bosettere som massivt beskyttes av den israelske hæren.
Dette er bakgrunnen for at symboltunge Hebron siden har vært arnested for en dramatisk konflikt mellom bosettere og palestinere. Det er denne konflikten TIPH-observatørene både har dempet og rapportert fra.
Grundig og skadelig
Slikt irriterer Israels uforsonlige høyreside grenseløst.
Det så vi like før jul da den israelske avisen Haaretz offentliggjorde en hemmeligstemplet rapport fra nettopp TIPH.
Den viste at Israel begår systematiske overgrep mot palestinerne i Hebron. På nærmere 100 sider dokumenteres det at bosetterne og de israelske soldatene som beskytter dem, jevnlig utsetter palestinerne for trakassering og overgrep.
Rapporten oppsummerer 20 års observasjoner og bygger på 40.000 «hendelser», til og med utgangen av 2017.
«Den grundigste og mest skadelige interne rapporten om Israels handlinger i byen», konkluderer Haaretz.
Fritt leide
Det er slike internasjonale øyne Netanyahu-regjeringen, til jubel fra militante bosettere, nå lukker.
Dette føyer seg inn i et mønster der israelske myndigheter gjør det stadig vanskeligere for kritisk internasjonal tilstedeværelse på den okkuperte Vestbredden.
Dessuten er det valg i Israel 9. april og utkastelsen av TIPH-styrkeleder Einar Aas og hans 64 observatører er et frieri til bosetterbevegelsen fra Israels statsminister.
Benjamin Netanyahu er snart den lengstsittende statsminister i hele Israels turbulente historie. Han kan bli gjenvalgt og vet at forakt overfor det internasjonale samfunn bidrar til velgertekke hos den voksende høyresiden. Han ønsker slik «å avlive håpet om en tostatsløsning», som Kåre Willoch så presist formulerer det her i Aftenposten.
Men den uforsonlige israelske lederen vet også noe annet og viktigere:
Etter at amerikanske velgere ga Donald Trump nøkkelen til Det hvite hus behøver ikke Netanyahu lenger bekymre seg for at USA skal protestere. Trump-administrasjonen gir i praksis Israel fritt leide til å gjøre det landet selv finner for godt.
Palestinernes behov har ingen plass i dette bildet.
Forsiktige Norge
Det illustreres også av den forsiktige norske reaksjonen.
Det hadde jo ikke vært så unaturlig at Norge klart og tydelig protesterte når en norsk-ledet observatørstyrke kastes på dør. Men det skjer ikke. For så langt er «sterkt beklagelig» de krasseste ordene utenriksminister Eriksen Søreide er kommet på.
Slikt er ikke engang historien om musen som brølte. Og slett ikke et språk som er egnet til å gjøre inntrykk på Israels hardhudede statsminister. Netanyahu vet jo dessuten at Solberg-regjeringen i sin Granavolden-plattform har gitt ham et solid klapp på skulderen.
Der utpekes Israel som et land den ferske firepartiregjeringen skal øke handel og turisme med. Det eneste av alle verdens land som spesielt løftes frem.
Da er det kanskje ikke så rart at det er forsiktig politisk innestemme over Israel-kritikken som høres fra 7. juni-plassen.