Kommentar

De kan ikke fordra dem. Skal de likevel regjere sammen med dem? | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator

Venstre sa ja til regjering i Norge, mens søsterpartiet FDP sa nei i Tyskland. Hvem valgte rett?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De tradisjonelle folkepartiene på høyre og venstre side har skrumpet mye. De kan ikke like lett som før utgjøre tyngdepunktet i regjering med ett eller to noenlunde likesinnede småpartier.

Nå trengs det enten flere partier for å få flertall, eller vanskeligere kompromisser.

Om Høyre hadde fått 30 prosent i stortingsvalget og Fremskrittspartiet og Venstre seks hver, ville regjeringsdannelsen ha vært lettere. Høyre kunne ha bestemt det meste og slengt noen kjøttbein til de små. Begge ville ha vært fornøyd med gjennomslag i enkeltsaker og ikke så opptatt av hverandre.

Noe helt annet er det for Venstre å gå inn med fire prosents oppslutning i en regjering der Høyre har 25 og Frp 15. Trine Skei Grandes gambling med partiets fremtid lar seg kanskje kun forsvare med erkjennelsen av at det ville ha vært like risikabelt å bli stående utenfor.

FDPs overraskende nei

De tyske fridemokratene (FDP) gikk etter høstens valg i regjeringsforhandlinger med Angela Merkels konservative blokk CDU/CSU og miljøpartiet Die Grünen. Overraskende for de fleste, trakk FDP-sjef Christian Lindner seg med erklæringen: «Det er bedre å la være å regjere enn å regjere feil».

Man skulle tro at FDP ville hatt det lettere i sin tiltenkte konstellasjon enn Venstre i sin, dessuten med støtte i sterkere oppslutning, men partiet er blitt mer liberalistisk enn liberalt de siste årene. FDP har beveget seg mot det russlandvennlige og en rolle som bremsekloss i klimapolitikken, mens det er blåere enn Venstre i økonomisk politikk og arbeidslivspolitikk.

Men finnes det noe «rett» og «galt» når partier skal avgjøre om de vil regjere sammen med partier de egentlig ikke kan fordra?

FDP-leder Christian Lindner 20. november i fjor, da han og partiet trakk seg fra regjeringsforhandlingene. Valgte han rett?
Les også

Kommentar av Therese Sollien: Slik raknet Merkels plan

Hva legitimerer deltagelse?

Det gjør det vel knapt. Én mulighet er å avvise samarbeid på ideologisk grunnlag. Man sier da gjerne at man ikke kan være bekjent av samarbeidet og ikke vil legitimere en fiende. Mange i Venstre og enda flere utenfor ville avvise regjeringssamarbeid med Frp slik.

Motsatsen er å si at (små) partier nær sagt uansett må regjere hvis de får muligheten, av hensyn til politikken og velgerne sine. Man får alltid større gjennomslag i en regjering. I tillegg kommer menneskelige hensyn: For partiets toppfolk er det langt mer tilfredsstillende å styre departementer og kjøre bil med privatsjåfør enn å gå og vase i parlamentets korridorer.

Men hva skal til for å forsvare regjeringsdeltagelse under slike omstendigheter?

Venstre-sjef Grande sa ja fordi hun mener gjennomslaget i regjeringserklæringen er godt og forholdet til toppfolk i Frp godt nok.

Visjoner? Oppsøk lege

FDP-sjef Lindner sa nei fordi forståelsen med de andre var dårlig. Dokumentet partiene jobbet med, var fullt av uklarheter. Det som ikke var uklart, sprikte i alle retninger og utløste uansvarlig pengebruk. Og, overordnet: Partiene manglet en samlende visjon for landet.

Mange vil si det samme om Jeløya-plattformen. Men hva så, egentlig? Er velgerne opptatt av partienes ideologi og ledernes personkjemi? Sitter de hjemme og måler grader av sprik? Henger de seg opp i uklarheter? Etterlyser de en samlende visjon?

Tysklands avdøde kansler Helmut Schmidt sa at «den som får visjoner, bør oppsøke lege». Jeg har aldri møtt en velger som er opptatt av visjoner, av om partiledere liker hverandre, av om dokumenter er uklare. Noen få ganger har jeg møtt velgere med litt interesse for ideologi, da ved at de enten vil ha større eller mindre offentlige budsjetter.

Les også

136 dager etter valget kan Merkel endelig presentere regjeringsavtalen. Dette vil den bety for Tyskland og Europa.

Modig eller dumt

Men stort sett opptar det ovenstående kun partimedlemmer, samt journalister og en liten skare i sosiale medier. Velgere flest er interessert i det konkrete: Blir det lavere skatt, vern av Lofoten eller færre asylsøkere? Den slags.

Både Trine Skei Grande og Christian Lindner har folk mot seg internt og risikerer at det utvikler seg til opprør.

Lindner ledet sitt parti fra under fem til over ti prosents oppslutning, et strålende comeback i den tyske Forbundsdagen, men valgte så bort regjeringsdeltagelse. Feigt eller smart?

Grande reddet sitt parti så vidt over sperregrensen, men hoppet i det med Høyre og Frp likevel. Modig eller dumt?

Verre for Lindner?

En dristig teori kan være at Lindner får det verre enn Grande i lengden.

Begge partiene har tradisjon for å gripe makt når anledningen byr seg. FDP satt i regjering uavbrutt fra 1969 til 1998, og kunne da til og med samarbeide mot både venstre og høyre. Skulle makten så velges bort nå bare fordi Europas mest pragmatiske miljøparti var med? Ansvarsvegringen kan koste Lindner dyrt.

En annen mulighet er at både Lindner og Grande til slutt blir idiotforklart. Den teorien er kanskje hakket mindre dristig.

Les mer om

  1. Kommentar Frank Rossavik
  2. Venstre (V)
  3. Trine Skei Grande
  4. Tyskland