Kommentar

Ibsen trenger ikke mer respekt, han behøver mer respektløshet | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, leder av Mediemangfoldsutvalget

Hva ville Henrik Ibsen selv vært opptatt av i dag? Kanskje varslerne – og hvor ekstremt sterk motstand de møter også i 2016.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Henrik Ibsen trenger ikke å være et ikon. Vi skal ikke stå og stirre storøyd på en bauta. Ikke under den store Ibsenfestivalen som pågår i nesten tre uker nå, og som åpnet torsdag kveld. Men programoverskriften på et arrangement neste uke gjør meg allerede litt urolig: «Ibsen er den nye oljen».

Andektig dyrking

For faren for overdreven dyrking er der alltid i nærheten av store kunstnere, kanskje ikke så mye fra teatrenes side som fra oss som sitter i salen. Vi blir lett andektige i møte med en Ibsen som jo var så klok og så alvorlig og tok opp tidens tunge temaer som fortsatt er så relevante og aktuelle: diskriminering, umoral i næringsliv og politikk, frihet og ufrihet, skadelig samfunnsutvikling, dysfunksjonelle og helseskadelige familier. Ibsen er han som ser.

Ibsen dikter sin egen virkelighet på grunnlag av den virkelighet han ser rundt seg, og han gjør det slik at det er omtrent like relevant 150 år senere. Det er derfor han i dag er mye viktigere enn Bjørnson. Bjørnson var mer innflytelsesrik midt i sin tid, som debattant og politisk ideolog. I dag er det definitivt Ibsen det er mest liv i.

Skaper av setninger

Verket er stort, idéverdenen rik. Men vi kan også rett og slett si det slik at Ibsen var en spesielt vellykket skaper av setninger. De uttrykker ofte skarpe tanker, spisse tanker.

Det er setninger som er blitt en så integrert del av folkesjelen at vi nesten ikke husker hvor de kommer fra når noen siterer dem. Veldig ofte kommer de nettopp fra Ibsen: «Jeg tror vi seiler med et lik i lasten», «Att og fram er like langt, inn og ut er like trangt», «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme», «Dikt og forbannet løgn», «Mor, gi meg solen», «Gå utenom», «Evig eies kun det tapte».

Frihet og friluft

Kulturforskeren Nina Witoszek er en av dem som har skrevet godt om Ibsen og det norske, om de kraftige kontrastene mellom inne og ute, om lengselen etter luft, lys, frihet og friluft. Det satt jeg og tenkte på da jeg så Erik Ulfsbys strålende magiske Peer Gynt på Gålå.

Særlig slående er det hvor mye dette stykket har hatt å si for norsk identitet og mentalitet. Det dramatiske diktet fra 1867 har åpnet for både det sterkt selvfeirende og det skarpt selvkritiske ved nordmenn i 150 år nå, og de to tendensene tevler ennå om å være sterkest. I utlandet er det imidlertid de mer progressive samfunnsdramaene som har gitt Ibsen plass i verdenslitteraturen som den mest spilte dramatiker nest etter Shakespeare.

Det er bare noen helt få teateroppsetninger fra de siste tyve år jeg husker så godt at de ennå sitter i kroppen. Samtlige er faktisk Ibsen i Norge, ikke minst tyske Sebastian Hartmanns John Gabriel Borkman på Nationaltheatret og amerikanske Robert Wilsons Peer Gynt på Det Norske Teatret. To utlendinger med helt nye blikk på Ibsen.

Utenlandske regissører

Ja, det er påfallende ofte utenlandske regissører som gjør nyskapende og samtidig forståelige og intelligente grep med Ibsen. Og det måtte enda to utlendinger til under årets Ibsenfestival, islandske Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason, for å prøve noe så radikalt som å remikse to av Ibsens mest kjente skuespill, En folkefiende og Vildanden, til Enemy of the Duck. Jeg har ikke sett det, vet ikke om det er bra.

I En folkefiende møter vi dr. Tomas Stockmann som har oppdaget at kildevannet til badeanlegget er forurenset. Han er definitivt en varsler. Og reaksjonene er gjenkjennelige også fra dagens norske varslerhistorier: bagatellisering, latterliggjøring, trusler, utestengning.
Tematikken i Vildanden er beslektet, men perspektivet er individet og familien. Er vi i interessert i – og i stand til – å ta til oss brutale sannheter fra de nærmeste? Tabuene lever videre i vår mer åpne tid også, og nye blir til.

Motets høye pris

Årets Peer Gynt-prismottager på Gålå, filmskaperen Deeyah Khan, vet hva det koster å oppdage noe som er galt og fortelle om det, før de fleste andre vil ta det innover seg. Hun står ikke for seg selv lenger. Men hun er blitt godt kjent med prisen for å måtte gjøre det.

Hva ville Henrik Ibsen selv vært opptatt av i dag? Kanskje varslerne og de som i det hele tatt gjør oss oppmerksom på noe sterkt kritikkverdig – og hvor ekstremt sterk motstand de møter også i 2016, fra redde og feige maktmennesker. I En folkefiende heter det fra dr. Stockmann: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

Det er de som ser noe viktig og vanskelig før andre oppdager det. De som tar sjanser ved å hevde innsikter som ikke er allment utbredt. De trenger selvsagt ikke ha rett. Ja, ofte er det faktisk flertallet som har rett. Noe annet ville være trist i et demokrati. Men hvem som har sannheten på sin side får vi aldri svaret på hvis vi demper de ofte ubehagelige meningene til de som til enhver tid er i mindretall.

Samfunnets støtter

Hvor ofte har det ikke vist seg at de har hatt poenger, sagt noe relevant og riktig. Slik er det også på norske arbeidsplasser: For hver person som sier fra om noe kritikkverdig, er det ti som sitter stille og ser på.

Det er ikke de siste som er mest «lojale», det er de første. De som står mest alene er de egentlige samfunnets støtter. De som aldri får noen krans av blomster, og slett ingen statue i bronse. De har nok med å holde seg på beina, med gelé i sjelen og knekk i knærne.

Kast blomstrkransen!

Derfor, teatersjef Hanne Tømta på Nationaltheatret: Kast den blomsterkransen du har hengt på Ibsen-statuen, ta frem sprayboksen i stedet. Ibsen trenger ikke enda en æreskrans, han fortjener tagging. Ibsen trenger ikke mer respekt, han behøver mer respektløshet.

Hans egne siste ord i sykesengen var definitivt dissidentens, da pleiersken høflig bemerket noe sånt som «nå går det da langt bedre». Men Henrik Ibsen lå der og døde langsomt, og svarte: «Tvert imot.»

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Twitter: @KnutOlavAmas

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Henrik Ibsen

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Vi trenger politikere med forskjellig bakgrunn og erfaring

  2. KOMMENTAR

    «Jeg, jeg, jeg. Det er ofte alt som står i søknadene fra unge jobbsøkere»

  3. KOMMENTAR

    Å holde ut er noen ganger ikke til å holde ut – hverken for pasient eller pårørende

  4. KOMMENTAR

    En kulturkanon er nyttig for å belyse hvem vi er og vil være – akkurat her og nå

  5. KOMMENTAR

    Aldri har den frie, kritiske journalistikken vært under styggere og alvorligere press. Aldri har den vært viktigere

  6. KOMMENTAR

    Mediene er ikke en hvilken som helst bransje. Journalistikk er ikke et hvilket som helst yrke