Emmanuel Macrons klare seier mot Marine Le Pen i det franske presidentvalget må ikke overfortolkes.
At kandidaten fra et parti med fascistiske røtter, nesten monomant opptatt av nasjonalisme og innvandringsmotstand, får 35 prosent, viser at den moderne høyrepopulismen på ingen måte er død.
Likevel må Macrons seier heller ikke undervurderes. At Le Pen tapte til slutt, er ikke så overraskende. Men at hun skulle tape – endatil uventet klart – mot en kandidat med Macrons profil, er verdt å dvele ved.
Hvis økende sosiale forskjeller og kamp mot frihandel hadde vært det viktigste, kunne de franske velgerne ha sendt en radikal politiker til andre runde. Knallrøde Jean-Luc Mélenchon kom ganske nær, men endte likevel et stykke bak Macron og Le Pen i første runde.
Ny mann, klassisk profil
Hvis nasjonalisme, sikkerhet og strengere og innvandringspolitikk var det viktigste, kunne velgerne 23. april ha sendt høyrepolitikeren François Fillon videre – for å ha et mer moderat alternativ til Le Pen.
Velgerne løftet altså frem Macron i stedet: En ung liberaler som har startet sitt eget parti. En mann med klassisk eliteutdannelse og fortid som bankmann.
En mann som har et avslappet syn på innvandring, som er for euro, EU, NATO, frihandel og globalisering. En mann som har fortid på venstresiden, men som tar til orde for en ganske høyreorientert økonomisk politikk og arbeidslivspolitikk.
- Le Pen avskyr globalisering, han omfavner den. Syv punkter viser hva slags president Macron vil bli.
Det motsatte, takk
Det var som om velgerne sa: Vi vil ikke ha Le Pen som president. Vi vil tvert imot ha en president som er nøyaktig det motsatte av henne.
Sjelden har et valg stått mellom mer ulike kandidater. Også lynnet er stikk motsatt. Seierherrens kanskje noe naive optimisme har stått mot taperens dystre undergangsforestillinger.
Le Pen dro til og med til Moskva for å la seg avbilde med Russlands president Vladimir Putin, som hun ville samarbeide med «for å redde verden fra globalisering og islamsk fundamentalisme.»
Merkel gleder seg
Putin vil ikke like utfallet av det franske valget. Det vil heller ikke USAs president, Donald Trump, gjøre.
Derimot må Tysklands forbundskansler Angela Merkel ha hatt en strålende søndagskveld. Først vant hennes parti delstatsvalget i Schleswig-Holstein, en ny indikasjon på at SPDs Martin Schulz likevel ikke blir noen stor trussel for henne i valget til Forbundsdagen i Berlin i høst.
Dernest fikk hun altså Emmanuel Macron som ny fransk president. På papiret er han en helt ideell partner for Merkel i utfordringene hun står midt oppe i: EUs fremtid, Storbritannias utmeldingsprosess, forholdet til Russland og til USA.
Store utfordringer
Den avtroppende presidenten, François Hollande, ble en flopp. Ingen har garantier for at Emmanuel Macron blir bedre. Han er ung og energisk, noe som kan komme godt med, men dette mektige embetet krever sin mann.
En første utfordring blir valgene til nasjonalforsamlingen i juni.
Macron kan utpeke statsministeren, men denne vil ha lite å skulle ha sagt uten et flertall i parlamentet bak seg.
Presidentens nye parti, En Marche! (Fremad!), vil stille i alle valgkretser. En fersk meningsmåling antyder at partiet også kan bli størst i parlamentet – på første forsøk. Selv ikke rent flertall er utelukket.
Le Pen kan komme tilbake
På den annen side kan man også tenke seg en reaksjon mot valget av Macron. Han er for blå for den tradisjonelle venstresiden, for rød for den tradisjonelle høyresiden og feil på alle måter for tilhengerne av Marine Le Pen.
Spørsmålet er hva velgerne tenker. Mange satt hjemme søndag, andre ødela stemmeseddelen i protest mot to kandidater de ikke likte.
Og på lengre sikt er det meste selvsagt åpent. Marine Le Pen tapte klart, men ble ikke knust. Hun er bare 48. Macron kan bli en fiasko. Det kommer nye valg.
Les flere av Frank Rossaviks kommentarer: