Kommentar

Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre trenger ikke ytringsfriheten. Det preger deres holdning til den. | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator

Foto: Marvin Halleraker / e-mail

Ikke alle kan (eller vil) diskutere kun saklig og faktabasert.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Man kan si at ytringsfriheten har to hovedfunksjoner: Den er til for de redde, de misfornøyde, de som mener noe annet enn makthaverne og flertallet. Ytringsfriheten er også en forutsetning for demokrati. Først når alle kan komme til orde og alle ideer kan diskuteres åpent, oppstår grunnlaget for frie valg.

Erna Solberg har egentlig aldri trengt ytringsfrihet. Hun har makt og lett adgang til alle kanaler uansett. Bortsett fra i et par diskusjoner om abort har hun – så langt jeg husker – aldri ment noe kontroversielt heller.

Om Jonas Gahr Støre kan man – med et annet politisk fortegn – si det samme, minus det om abort.

I prinsippet forstår begge verdien av fritt ordskifte, men de skjønner ikke at debatten av og til må være stygg for å være fri. Ikke alle kan (eller vil) diskutere kun saklig og faktabasert.

Støre undergravde ytringsfriheten og gjorde Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk til offerlam under karikaturstriden i 2006. Det er en lang historie, men utenriksminister Støre ville berolige de av verdens muslimer som var i harnisk over karikaturer av profeten Muhammed i en dansk avis. Også Selbekk hadde publisert tegningene.

Støre står på sitt

Utenriksdepartementet ba ambassadene beklage publiseringen, som lå soleklart innenfor ytringsfrihetens rammer. Støre hevdet, feilaktig, at kun den lille, kristne avisen hadde publisert tegningene i Norge. Flere store medier hadde også publisert dem.

Støre har aldri beklaget kjernen i dette. Tvert imot, i 2015 sa han til Dagens Næringsliv at han «vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi». Det var like etter det blodige attentatet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo.

Solberg får kritikk nå. Etter lang tids storm mot teateret Black Box og den maktkritiske oppføringen Ways of Seeing, der filmklipp av justisminister Tor Mikkel Waras bopel inngikk, lot regissør Pia Marie Roll seg intervjue om den alvorlige trakasseringen av Wara.

Les også

I fem dager mente politiet at et teaterstykke sannsynligvis var straffbart. Skaden er allerede skjedd | Andreas Slettholm

Hvem spekulerte?

Hendelsene ved Waras bolig var «helt åpenbart iscenesatt» og ment å ramme teateret, sa hun.

Dagen etter fikk hun statsministeren på nakken: – Jeg tenker at de som har laget stykket, må tenke over at de også bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser og mennesker, som bidrar til at det er tøffere å være politiker. Da må de ha ryggrad til å stå i det. Jeg må si at jeg reagerer i dag når man velger å spekulere rundt dette, sa Solberg.

Tidspunktet og konteksten gjør det vanskelig å si annet enn at statsministeren spekulerte vel så mye selv.

Et par dager senere siktet PST Waras samboer for å ha iscenesatt bilbrannen natt til 10. mars.

Blikk – og manglende blikk

Teaterregissør Roll hadde blikk for iscenesettelse. Solberg hadde ikke blikk for sin rolle som statsminister i en debatt der kunstnere sto i stormen med en tynt fundert anklage, som endatil førte til en håpløs siktelse fra politiet.

Solberg beklaget ikke da hun hadde muligheten i NRKs Politisk kvarter fredag. Tvert imot: – Det er full kunstnerisk frihet, men man må også ta ansvar for det man er med på når man gjør det.

Solbergs tvilsomme følelse for ytringsfrihetens verdi er ikke ny. Da regjeringen sent i 2015 la frem en handlingsplan mot hatprat, ville hun at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes.»

Les også

Jusprofessor mener Black Box-forestillingen ikke bryter privatlivets fred

Kan unnskyldes på ett punkt

Loven setter grenser for ytringer som krenker menneskeverd. Å såre og å krenke er ikke det samme. Verst er likevel at Solberg mener det er nok for å gripe inn at folk subjektivt opplever krenkelse.

Om det tas bokstavelig, vil det være en formidabel innskrenking av ytringsfriheten. I vår tid er det tydelig at folk påberoper seg krenkelse for nær sagt hva som helst av utsagn.

Først etter fire måneder tok Solberg delvis selvkritikk.

Man kan til en viss grad unnskylde Støre i 2006. Han hadde en alvorlig krise å hanskes med. Karikaturstriden kostet liv. Norges ambassade i Damaskus ble brent ned.

Del av kalkyle

Det han ellers sier og skriver, viser dessuten at Støre har et bevisst forhold til ytringsfriheten. Han vet hva han gjør. Så kan man diskutere om det er formildende eller ikke.

For Solberg, derimot, ser det ut til at ytringsfrihet bare er noe hun må ta med i kalkyler, omtrent som hensynet til geografisk balanse i regjeringen: fint å ha, men hvis det kniper, kan man utelate Trøndelag.

Holdningene landets nåværende statsminister og hennes mulige etterfølger har til ytringsfrihet, er kanskje ikke noe problem for dem. Mange borgere er jo enige med dem, eller likegyldige. Holdningene er kun et problem for dem som trenger ytringsfrihet til noe.

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Demokrati
  3. Erna Solberg
  4. Jonas Gahr Støre
  5. Vebjørn Selbekk
  6. Charlie Hebdo
  7. Muhammed-karikaturer