Kommentar

Frontkollisjon med virkeligheten

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Journalister og fotografer i kø utenfor rettssalen i Oslo Tingrett hvor fengslingsmøte med den terrorsiktede Anders Behring Breivik skal finne sted. Foto: Tore Meek

Det er en avgrunn mellom Anders Behring Breiviks verden og den vi andre lever i. To verdener som aldri kan møtes.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Journalister sitter klare på presserommet i Oslo tingrett i forkant av fengslingsmøte med Anders Behring Breivik. Foto: Tore Meek

Dommer Torkjel Nesheim under opplesingen av kjennelsen etter fengslingsmøtet i Oslo Tingrett for Anders Behring Breivik. Foto: Erik Johansen

En kort formiddagsstund i går ble denne avgrunnen demonstrert med nærmest absurd styrke i Tinghusets sal 828. Der møtte 22. juli-terroristen for første gang det norske rettssystemet med publikum til stede. Og der så han seg rundt uten å finne noe å feste blikket på.

Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten

Det er en voldsom kontrast mellom den dresskledte og veltalende unge mannen på rettsbenken og den nasjonale tragedie som gjør at han sitter der. En tragedie Anders Behring Breivik ville skulle skje. Som han planla nøye. Og som han gjennomførte med ufattelig besluttsomhet.

Lettere fornærmet

I tinghussalen denne novemberdagen vil Behring Breivik ha retten med inn i sin egen helt spesielle virkelighet. Lettere fornærmet bebreider han dommer Torkjel Nesheim fordi den formelle presentasjonen av rettens aktører ikke omfatter ham. Og med en like selvsagt forurettethet presenterer han seg som "kommandør i den norske motstandsbevegelsen", og pådytter retten de andre selvmalte fjærene han pynter seg med.

Anders Behring Breivik får forklare seg, men det går snarere sekunder enn minutter før dommeren avbryter ham. For dette er ikke dagen for utbroderinger av et forkvaklet samfunnssyn. Det er rettslige forretninger som står på dagsordenen. Da gis det ikke taletid for å gi bestialiteten en slags politisk overbygning.

Overmann

Og det er her Anders Behring Breivik møter sin overmann i dommeren i et system han nekter å anerkjenne. Rettssystemet tviholder på de verdige formene og den langsomme farten. Det veier for og imot, og søker forankring i loven og tolkningen av den.

I møtet med dette ryddige systemet maner Anders Behring Breivik seg selv frem som den store taperen – tross kommandørtittelen og myrderiene.

Med bare et kort rettsmøte som bakgrunn er det halsløs gjerning å si noe sikkert om hvem og hva Anders Behring Breivik er. Han lever åpenbart i sin egen verden. Mer usikkert er det hvilke bånd han har til den vi andre lever vi. Han er velformulert og velstelt. Det finnes ikke noe rufsete over ham, snarere noe pertentlig som gjorde en altfor stor slipsknute mot en åpen skjorte til noe påfallende.

Skremmende normalt

Anders Behring Breivik kan sine fremmedord og vet hvordan ord formes til setninger slik at budskapet kommer frem. Det er en slags vestkantsikkerhet over ham også i en situasjon der han må stå til rette for den eneste massakren på norsk jord i fredstid. Med enkle håndbevegelser understreker han budskapet sitt, som om han sto og holdt en noe misforstått middagstale. Stemmen er rolig, pannen rynkes av og til, men opplevelsen av ham er mer at det er noe uttrykksløst over hele mannen.

Alt dette passer ikke inn i den monsterdrakten han er blitt ikledd. Det er noe skremmende normalt over det hele. Noe nesten hverdagslig. Vi blir minnet om at det nettopp er noen av verdens mest normale mennesker som har begått noen av rettshistoriens største forbrytelser. For det er nettopp det Anders Behring Breivik har gjort seg skyldig i.

Enkel sak?

Men midt i det følelsesmessige ragnarokk hans ugjerninger har skapt, fortrenges ofte at rent strafferettslig kan det vise seg at saken mot ham er nokså enkelt.

Det fikk vi en illustrasjon av under gårsdagens fengslingsmøte: Der kunne politiadvokaten – uten snev av protester fra forsvareren – slå fast at handlingen var svært alvorlig, at Behring Breivik har erkjent forholdet og at han ble pågrepet på det ene åstedet.

Så enkelt er det – og likevel så vanskelig.

Ingen talerstol

Det er nok av dem som før gårsdagens rettsmøte hadde advart mot mediesirkus og kaos. Begge deler var heldigvis totalt fraværende. Anders Behring Breivik fikk heller ikke den talerstol mange hadde fryktet.

Han ville nok gjerne hatt den. Henvendt til dommer Torkjel Nesheim nærmest konstaterte 22. juli-terroristen at han hadde hørt det var fornærmede i salen, og kunne han få si noen ord til dem? Bare fem minutter?

Anders Behring Breivik sto klar med en lapp i hånden, men dommerens svar inviterte ikke til forhandlinger:

"Nei, det får du ikke lov til!"

Slik møtte Behring Breivik den norske rettsvirkeligheten.

Trassig protest

Da satte han seg, og ble trassig sittende mens resten av salen reiste seg.

For slik er tradisjonen når dommeren forlater salen.

Anders Behring Breivik ble sittende til han ble ført ut av røslige politifolk.

Kanskje på vei tilbake til en helt annen virkelighet enn den han hadde møtt i rettssal 828.

Den han nettopp hadde frontkollidert med.

  1. Les også

    Rettssaken mot Behring Breivik kan bli TV-sendt

  2. Les også

    Dette sa Behring Breivik til dommeren i retten

  3. Les også

    Behring Breivik er blitt avhørt i 130 timer

Les mer om

  1. Kultur