Ut fra naive idealer ville den politiske debatten i stor grad reflekteres av samfunnsmessige utfordringer. Slik er det naturligvis ikke. Den drives mer av politisk uenighet, enten sakene er store eller små. Ganske ofte er det heller ikke reell uenighet som viktigst, men om det er noen gevinst å hente ved å fremme krav eller kritikk på et bestemt område.
Stor debatt om små forskjeller
Av denne grunn endrer debatten om økonomi og politikk seg markant med hvem som til enhver tid sitter i regjeringsposisjon, og hvem som utgjør opposisjonen som leter etter kritiske punkter. Dette har særlig slått meg i debatten om ulikhet, som vi har hatt etter at regjeringen la frem en stortingsmelding om temaet for noen uker siden. Nesten ingen land har så små inntektsforskjeller som Norge. De har økt litt, men mye mindre enn vi finner i mange andre land.
Med en annen regjering er det all grunn til å tro at utviklingen ville vært omtrent den samme. Forskjellene har økt forsiktig over tid, uavhengig av regjeringer. Solberg-regjeringens skattelettelser trekkes ofte frem i debatten. Men beregninger fra Finansdepartementet viser at disse har bidratt med helt marginale utslag i de registrerte forskjellene.
Jeg føler meg også ganske sikker på at vi med en annen regjering ikke ville hatt noe særlig politisk debatt om ulikheten. Dette er et tema som kommer opp når venstresiden vil kritisere en regjering med tyngdepunkt på høyresiden. Hadde posisjon og opposisjon vært byttet om, ville ulikhetsdebatten hatt problemer med å komme ut av dårlig besøkte seminarrom.
Politisk debatt som ikke føres
Det krever for øvrig ingen utpreget frisk fantasi for å tenke seg hvilket tema som ville dominert den politiske debatten hvis vi hadde hatt en regjering fra venstresiden. Vi ville da diskutert de siste årenes ekstremt sterke økning av de offentlige utgiftene.
Også denne utviklingen ville vært omtrent den samme med en rødgrønn regjering – Arbeiderpartiet har i opposisjon gjennomgående gått inn for marginalt større pengebruk enn regjeringen. Men hadde vi de siste to periodene hatt Støre, Vedum og Lysbakken i regjering, ville Solberg og Jensen gått rasende på barrikadene mot en tøylesløs, uansvarlig utgiftsvekst, som i fremtiden må bæres av et høyere skatte- og avgiftsnivå.
For dette er et klassisk, godt Høyre-tema. Men siden Høyre nå faktisk sitter i regjering, hører vi naturligvis mindre om dette.
Liten debatt om store forskjeller
I den pågående ulikhetsdebatten er det inntektsulikhet som står i sentrum. Formuesulikheten blir litt borte. Det er egentlig rart, for denne øker mye mer enn inntektsforskjellene. Den øverste prosenten i formuesfordelingen sitter nå med godt over 20 prosent av all formue, de øverste 10 prosent med over halvparten.
Den øvre spisse enden sier kanskje ikke så mye, der har vi eiere av mye arbeidende kapital. Men avstanden i formue over skalaen ellers er veldig stor. Deler vi alle norske husholdninger i to ut fra størrelsen på formuene, må den halvparten som eier minst, greie seg med 2,5 prosent av samlet privat formue. Det er ikke særlig mye.
Ut fra godt innarbeidede politiske normer kan man også mene at formuesulikheten er mer problematisk. I prinsippet (men ja, bare i prinsippet) har unge i Norge ganske like muligheter til å avansere inntektsmessig, med god allmennutdanning og gratis høyere utdanning, der man kan velge spor som med nokså stor sikkerhet gir høy inntekt.
Forskjellen mellom å vokse opp med foreldre med stor boligformue og litt sparepenger, og på ikke å ha med seg noen økonomiske ressurser fra start av, er derimot betydelig og vedvarende. Ikke i noen aldersgruppe er formuesulikheten så stor som i gruppen unge voksne, og her spiller arv opplagt en viktig rolle.
Den langsiktige økonomiske tryggheten er der for dem som er godt stilt, for dem selv, og til dels for deres barn. De andre har et langt og krevende økonomisk avansement, med et gap til dem som ligger midt i fordelingen, som knapt lar seg lukke gjennom et livsløp med sparsommelighet.
Den som mye har, skal mye få
Hvorfor får økningen i formuesulikhet de siste ti årene mindre oppmerksomhet enn den mer beskjedne økningen i inntektsulikhet? Noe av svaret ligger i årsakene, som ingen vil gjøre noe med.
I en glimrende artikkel i Financial Times for et par uker siden ble det påpekt at løsningen på finanskrisen på sikt bidro til en radikal omfordeling. Lave renter og rikelig tilførsel av penger hindret konkurser og sikret verdier. Men politikken bidro med stor forutsigbarhet til å drive opp verdiene til dem som satt på boliger, aksjer og råvarer. Bankinnskudd og rentebærende papirer ga liten avkastning, mens pengetilgangen var stor.
De lave rentene har også vi. Norges Bank setter rentene her hjemme, men har i praksis ikke kunnet avvike mye fra det internasjonale rentenivået, av hensyn til valutakurs og konkurranseevne. Dette har bidratt til en kraftig økning i verdiene til dem som alt har formue.
Dette kunne vi alltids gjort noe med, for eksempel gjennom beskatning. Men vi beveger oss faktisk i motsatt retning. Arveavgiften ble for noen få år siden fjernet. Den norske privatformuen ligger i stor grad i boliger, som sammen med børsverdiene er drevet oppover. Men her i landet har vi en nærmest tverrpolitisk enighet om at boligskatt ikke er bra. Resultatet er at samlet privat formue komparativt sett er nokså lavt beskattet i Norge, helt uavhengig av justeringene i den lille, men mye omtalte «formuesskatten».
Og det stopper ikke her: Den lave skatten på bolig har vært et problem fordi den gjør det mer fordelaktig å ha penger i bolig enn i produktiv kapital. Den rasjonelle løsningen ville vært å beskatte boliger høyere. I stedet valgte man for noen år siden å innføre det som er omtalt som en «verdsettingsrabatt» på aksjer. Denne gir en lavere ligningsverdi enn den reelle, for å bringe ligningsverdien av aksjer nærmere den kunstig lave verdsettingen av boliger.
Taushet og tomgang
Slik bygger vi opp under de internasjonale trendene som driver etablerte formuesverdier i været. Men vi diskuterer det egentlig ikke, for ingen har noe å tjene på debatten. Det er bred enighet om løsningene som er valgt. Opposisjonen har ingen å skylde på, og ingen vil ha helt andre løsninger. Derfor vil likhetsdebatten fortsatt dreie seg om inntektsulikhet. I hvert fall frem til neste valg. Får vi et regjeringsskifte, vil vi se lite til den også.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.