Kommentar

Landet som bare ville spare | Øystein K. Langberg

  • Øystein Kløvstad Langberg
    Øystein Kløvstad Langberg
    Kommentator

Foto: Marvin Halleraker

Hva har en nobelprisvinner, Donald Trump, IMF, EU-kommisjonen og Emmanuel Macron til felles?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Situasjonen ville vært utenkelig i de fleste land: Mens verdenssamfunnet maser om at Tyskland skal bruke mer penger på sine egne innbyggere, stritter landets politikere imot. Og det med velgernes velsignelse.

Det helligste av alt for en tysk finansminister er «Die Schwarze Null», den svarte nullen, som innebærer at budsjettet går i null og aller helst i pluss. Og det har det gjort de siste årene – med god margin. I fjor endte budsjettoverskuddet på 11,2 milliarder euro. Den offentlige gjelden utgjør rundt 60 prosent av bruttonasjonalproduktet. Ingen av de andre store vestlige landene har like lav gjeld.

Kontrasten til USA er slående. Landet har et stort og økende budsjettunderskudd. Den allerede høye gjelden, som utgjør 105 prosent av BNP, er ventet å øke kraftig fremover. Å ta til orde for å stramme inn, er imidlertid ingen vinnersak. Det har toppolitikere både på republikansk og demokratisk side innsett.

Les også

Noe er galt med den norske kronen | Øystein K. Langberg

Kriser og tilbakeholdenhet

Harold James, professor i økonomisk historie ved Princeton, mener den tyske nøysomheten har mange forklaringer. En sterk protestantisk tradisjon, der sparing og tilbakeholdenhet står sentralt, er en del av bildet.

«Tyskere er mye mer bekymret enn amerikanere, for eksempel. De føler behovet for å være forberedt på enhver eventualitet», har James uttalt til Financial Times.

Historie spiller også en rolle. Adolf Hitler kom til makten i en periode med hyperinflasjon og massearbeidsledighet. Gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland i 1990 førte også til store ubalanser. Laber vekst, høy gjeld og stor ledighet ga Tyskland tilnavnet «Europas syke mann».

Anklager om sparefetisj

I dag er situasjonen en helt annen, men tyskerne glemmer ikke så fort. Nøysomhet verdsettes fortsatt høyt. For høyt, mener mange. Frankrikes president, Emmanuel Macron, har anklaget Berlin for å «fetisjere budsjett- og handelsoverskudd».

Innsigelsene er ikke nye. Under eurokrisen ble Tyskland kritisert for å opparbeide seg store overskudd mens Sør-Europa lå med brukket rygg. De siste årene har kritikken tiltatt i styrke takket være Donald Trump. Men også IMF, EU-kommisjonen og nobelprisvinner Paul Krugman mener Tysklands økonomiske politikk skaper ubalanser.

Mest oppmerksomhet har handelsoverskuddet fått. Det har vært størst i verden tre år på rad. Årsakene er sammensatte, men Tyskland drar blant annet nytte av at euroen er svakere enn en egen tysk valuta ville vært. Det gjør det billigere å kjøpe tyske varer og løfter eksporten.

Videre mener kritikerne at Tysklands import er for lav som følge av at landet ikke investerer nok på hjemmebane, og at lønnsveksten har vært for moderat. De håper at mer ekspansive tyske budsjetter vil gi økte lønninger, økt forbruk og økt import – og dermed bidra til et økonomisk løft også i andre land.

Tiden er moden for at tyskerne tar ansvar. Ved å bli litt mindre ansvarlige.

Mer på forsvar og infrastruktur

Det paradoksale er at det ikke er mangel på ting Tyskland bør bruke penger på. Vedlikehold av infrastruktur og tiltak for å ta innpå i digitaliseringskappløpet er to eksempler.

Det er også behov for militær opprustning. Som NATO-alliert har Tyskland satt seg som mål å bruke 2 prosent av BNP på forsvar innen 2024, men landet bruker bare 1,24 prosent og har ingen plan for å nå målet. Faktisk har Tyskland gått tilbake på et løfte fra 2017 om å nå 1,5 prosent innen 2024.

Det er forståelig at Tyskland, gitt landets historie, har kvaler. Hadde de brukt 2 prosent av BNP på forsvar, ville de hatt et vesentlig større forsvarsbudsjett enn Russland. Det er derimot vanskeligere å skjønne at Tyskland knapt er villig til å bevege seg mot NATOs mål i en tid da samholdet i alliansen er under press.

Les også

USA kan få en leder i 80-årene. I Norge er det utenkelig. Heldigvis. | Øystein K. Langberg

Og så ble det litt mye

Forsvarerne av den restriktive pengebruken peker på at landets aldrende befolkning vil tynge fremtidige budsjetter. I tillegg er det viktig med handlingsrom når neste krise inntreffer.

Når det er sagt er det ingen som tar til orde for en massiv gjeldsoppbygging. Men når gjelden er så lav som nå, og rentene så lave, er det pussig ikke å benytte muligheten til å investere mer.

Heldigvis er det ting som tyder på at tyskerne er på glid. Årets budsjett er noe mer ekspansivt. Samtidig tar flere økonomer til orde for å justere en ti år gammel lov. Den såkalte gjeldsbremsen tillater kun svært små underskudd på nasjonalt nivå og forbyr alle underskudd på delstatsnivå fra 2020.

«Man har følelsen av at vi kanskje tok for hardt i. Når alt kommer til alt, hvis du tar gjeldsbremsen alvorlig, betyr det at statlig gjeld før eller senere vil forsvinne helt», har Marcel Fratzscher, sjefen for forskningsinstituttet DIW Berlin, uttalt til Financial Times.

Tiden er moden for at tyskerne tar ansvar. Ved å bli litt mindre ansvarlige.

https://api.schibsted.tech/proxy/content/v3/publication/ap/multimedias/b521c056a67ad69c8fb410a41807e27a/Spelt%3A%20Langberg? 1554730941485

Les mer om

  1. Europa
  2. Verdensøkonomien
  3. Handel
  4. Sysselsetting
  5. EØS
  6. EU
  7. Emmanuel Macron