Kommentar

Å gi er å få. Det vet hundre tusen norske frivillige i sommer. | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås,
    leder av Mediemangfoldsutvalget
Frivillig sektor er et bindingsverk, skriver Knut Olav Åmås.

Frivilligheten er likevel ikke noe ferietidsfenomen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sommeren er ingen fritid for norsk frivillighet, den er høysesong: Et hundretalls festivaler, spel og konserter, leirer, stevner og camper – og idrettsturneringer som toppes med Norway Cup akkurat nå.

Det meste av dette ville aldri vært mulig uten innsatsen fra noen tusen frivillige.

Jeg fikk merke det selv tidligere i sommer, da jeg gikk en åtte dagers pilegrimstur med en større gruppe. Når vi minst ventet det, dukket det opp en veinabo med noe iskaldt å drikke i hagen, et ektepar med hjemmebakst, en amatørmusiker med en minikonsert.

Jeg kaller dem «englene langs veien».

Hver eneste dag

Frivilligheten er likevel ikke noe ferietidsfenomen. Den ruller og går og er like viktig hver eneste dag hele året. Det meste er usynlig for de fleste. Men ikke for alle dem som får glede av resultatene – innenfor helse og sosialt arbeid, fritid og friluftsliv, idrett, kunst og kultur, religion og livssyn.

Frivillig sektor er et bindingsverk. De frivillige løser konkrete oppgaver, dekker håndfaste behov. De får samfunnet til å henge sammen, skaper tillit, miljøer og fellesskap. Og de skaper enorme verdier, symbolske som økonomiske.

Frivilligheten er der nye tiltak ofte starter

Seks av ti nordmenn deltar i frivillig arbeid i eller for en organisasjon i løpet av et år. Tilsammen blir det 140 000 årsverk som skaper verdier for 77 milliarder kroner. Hoveddelen skjer innenfor kultur og fritid.

Så frivilligheten er ikke bare et supplement, noe som «egentlig» burde gjøres av det offentlige – selv om jeg stundom ser den tankegangen.

Den er ikke overraskende i det offentlig-fiksert land som Norge med en enorm og stadig svulmende offentlig sektor. Frivilligheten er der nye tiltak ofte starter. Den er en helt vital del av den såkalte tredje sektor, sivilsamfunnet, mellom det offentlige og markedet.

Avhengig av det offentlige

Men frivilligheten skjer i dag i særdeles tett samspill med det offentlige, og blir ofte vel avhengig av statlige og kommunale penger. Det svekker dessverre den kritiske distansen og uavhengigheten.

Stian Slotterøy Johnsen, den nye generalsekretæren i paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge, skrev i Dagbladet 14.7. Han vil at frivillig sektor skal være «vaktbikkje for myndighetene, garantere for at politiske vedtak fungerer i tråd med intensjonen og være folkets stemme når ting ikke fungerer.»

Årets Norway Cup ble sparket i gang i helgen.

Jo da, det er idealet, det er jeg enig i. Men frivillig sektor har selv undergravd det ved litt for ofte å velge den underdanig-fryktsomme holdningen, i et ønske om mest mulig offentlige penger.

For den enkelte frivillige koster innsatsen mye personlig.

Det er ofte tøft arbeid på ubekvemme tider. Ikke alltid er det nok folk å dele det på. Og vi har nok av gratispassasjerer, de som ikke gidder eller ikke vil. Ikke minst etniske minoriteter deltar betydelig mindre i organisasjonsbasert frivillig arbeid, forteller forskningen.

Men frivillighetens potensial er kjempestort, også fordi Norge er et aldrende samfunn.

Når stadig flere slutter i lønnet jobb i starten av 60-årene og samtidig lever lenger, blir det mye tid og kapasitet i hele siste tredjedel av livet.

Dypt meningsfylt

Frivillige gir og gir, men de vil også ha noe igjen. Ikke betaling, men den lønnen som ligger i å gjøre noe dypt meningsfylt og samfunnsnyttig.

Frivillighetens største mulighet fremover er nettopp å fokusere på hva innsatsen fører til av resultater, verdiene som blir skapt.

Flere og flere nordmenn er klart verdiorienterte, opptatt av samfunnet og hvilket innhold som skal prege det. Forskere påpeker at religions- og livssynsorganisasjoner har d[e mest tilfredse og engasjerte frivillige.

Frivillighetens potensial er kjempestort, også fordi Norge er et aldrende samfunn

For selv om det er en enorm sektor, er det enkeltmennesker frivillig arbeid handler om: De som gjør en innsats og de som innsatsen kommer til gode. Jeg traff en profilert leder på et små-pompøst arrangement i fjor. Han var mest opptatt av at han skulle videre på besøkstjeneste til en innsatt i fengsel.

Nok et møte mellom to mennesker som bare vet litt om hverandre, men gir hverandre mye. Helt frivillig.

En som er tilknyttet Voss Frivilligsentral sa det slik nylig: «Det begynte med at jeg kom for å hjelpe Eirik. I dag vet jeg ikke hvem som hjelper hvem».


Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

Norske foreldre er skandinaviske mestere i frivillighet


Mer av samme skribent?

Les også

  1. Røttene har å gjøre med hvor «hjemme» er. Føttene tar deg ut i verden – men også hjem igjen.

  2. Det finnes ingen «rett» til ikke å bli såret eller krenket | Knut Olav Åmås

  3. Ytringsrommet skrumper og friheten svinner | Knut Olav Åmås

  4. Norges anonyme overklasse | Knut Olav Åmås

Les mer om

  1. Frivillighet
  2. Livssyn
  3. Norway Cup
  4. Miljø
  5. Festival
  6. Sommer