Kommentar

Knut Olav Åmås skriver: Hva kan Norge lære av Sveits?

  • Knut Olav Åmås, leder av Mediemangfoldsutvalget

Kvalitet og service, ikonisk alpenatur og uforglemmelige turer – det er Sveits, her fra St. Moritz denne uken. Foto: Knut Olav Åmås

Kvalitet og service er noe fjellandet Norge kan lære mye om – av fjellandet Sveits.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Oberengadin, Sveits

De fleste somrene de siste 16 år har jeg reist tilbake til Oberengadin i de sveitsiske alpene. Her er jeg denne juliuken.

Vi bor noen kilometer fra St. Moritz i den lille landsbyen Maloja på 1815 meters høyde, og går lange dagsturer opp til 3000 meter. Fargene og luktene er aldri så intense som nå, fordi sommeren er så kort her oppe. Og pollenallergien blomstrer like intenst ...

Knut Olav Åmås Foto: Signe Dons

År etter år kommer vi tilbake og vet det blir bra. Hvorfor?

Service og profesjonalitet

Det første som slår meg ved Sveits er servicen og profesjonaliteten. Når bilen vi har bestilt ikke er klar på flyplassen i Zürich, står snart en annen klar til kraftig redusert pris, for tort og svie. De beste i reiselivet skiller seg alltid fra de ikke fullt så gode i hvordan de takler det når et eller annet går galt.

Snart er vi på vei gjennom smale alpepass. Den mest uforglemmelige måten å reise til de sveitsiske alpene på er likevel med smalsporbanen med de røde lokomotivene og vognene, Rhätische Bahn.

Den slynger seg høyt oppe i fjellsidene og over gamle, vakre steinbroer i de dramatiske juvene, og banen står på Unescos verdensarvliste.

Kvalitetsmat i fjellet

De lange fjellturene lokker aller mest i fint vær. Den spektakulære naturen er spekket med gode stier og merkede veier, med dusinvis av krevende toppbestigninger som de største utfordringene.

Selv langt over 2000 meters høyde får du herlig mat typisk for regionen og landet. Og verdens beste yoghurt. Melk er Sveits glad i. Til og med i leskedrikken Rivella, et slags mineralvann, mikser de inn 35 prosent melkeserum.

På en fjellstue på vei inn i Fex-dalen fra landsbyen Sils-Maria der filosofen Friedrich Nietzsche bodde i flere år, kjøper vi lokal ost, pølse, skinke og noe godt å drikke.

På en av våre favoritturer, ned Bergelldalen mot den gamle landsbyen Soglio høyt oppe i fjellsiden nær grensen til Italia, er de spesialister på lokale kosmetikkprodukter laget utelukkende av naturlige ingredienser.

Norsk mat har kommet seg, spesielt i byene, men ellers er det mye likegyldig eller direkte dårlig mat å få

Etter en lang og varm tur lokker den frodige hagen med redwood-trær ved 1600-tallshotellet Palazzo Salis. Igjen er maten og stemningen uforglemmelig, og prisene ikke verre enn en norsk kaffistove. Til og med sportsbutikkene er høykompetente. Vi leier nye fjellsykler på en av dem i Sils-Maria – og det finnes en mengde vedlikeholdte og merkede sykkelstier langs innsjøene på 18–1900 meter i Oberengadin, også inne i skogene og lenger til fjells.

Min erfaring med det sveitsiske høyfjellet gjennom halvannet tiår er ypperlig service alle steder og høy standard til å stole på. Gjennomtenkt og planlagt omtenksomt og generøst.

Det gjelder også transport, 26.000 kilometer med ikke minst tog og gule postbusser integrert i ett system. Hyppig og pålitelig. Presist og punktlig.

Og intelligent infrastruktur hvis du som besøkende utlending vil reise kollektivt og samtidig få gratis adgang til 480 museer: Swiss Travel Pass betyr ett land med én billett.

Rent og ryddig

Å si at Sveits er rent og ryddig er en underdrivelse. Selv toalettene er så rene at du nesten kan spise der. Sveitserne kan være ganske snerpete. Men påpasselighet er nå bedre enn sjusk og slurv.

Så har da også Sveits uvanlig mange vakre landsbyer og byer og et aktivt pleid kulturlandskap å ta vare på – mens Norge gror igjen. Estetikken er på plass også i alt markedsmateriell og på alle varer og tjenester med kvalitet: Kvalitetsstempelet «Swiss» og det ikonisk vakre sveitsiske flagget – et flagg som innbyggerne bruker aktivt overalt, og som er like vakkert mot hvit snø og blå himmel som det norske ville vært, hvis vi bare hadde brukt det.

Fjell-Norge og Reiselivs-Norge er for ofte et slendrianland. Vi mangler kvalitetskultur forankret i alle ledd som skal levere. Og det oppdager de som kommer: For halvgod service i forhold til prisene de betaler.

Strandmo Stølsysteri er et symptom på den stigende lokalmat-interessen i Norge og lager noe av landets beste ost og smør

Sviktende infrastruktur. Dårlig skilting. For uforutsigbar hotellkvalitet. Ta en kikk på Innovasjon Norges siste store turistundersøkelse, den forteller om alt dette. Kan Norge gjøre noe med det? Landet er kommet seg i profesjonalitet og kvalitet, men har fortsatt mye å lære av Sveits’ mange fjellregioner i reiselivet. Begge land er selvsagt mer enn fjell, men akkurat nå er det dét jeg er opptatt av.

Mye er felles. Begge er små, rike land med høye priser. Sveits med åtte millioner innbyggere er bare en tiendedel av Norges størrelse. Begge er betydelige reiselivsland globalt – Sveits har imidlertid et cirka fem ganger større reiselivsvolum enn Norge.

Det finnes mye veldig bra i norsk reiseliv. Prosjektet «Norske turistveier» står for noe av det, en rekke strålende historiske hoteller og kultur— og naturopplevelser omkring i Norge gjør det samme.

Turisthytte og ysteri

Men norsk reiseliv har mye å lære av de beste – ikke minst Sveits. Eller de beste i Norge.

To av mine beste opplevelser i Fjell-Norge er Den Norske Turistforenings hytte Fondsbu på Eidsbugarden i Jotunheimen, og Strandmo Stølsysteri på 1000 meters høyde i Valdres.

Fondsbu er av god standard. Det gir det du venter av en stor DNT-hytte og vel så det. Kjernen i opplevelsen du får på Fondsbu er den personlige faktoren, alt ledet av en karismatisk bestyrer, Solbjørg Kvålshaugen, som er høyt og lavt – ikke minst neste uke under Vinjerock, Norges mest spesielle musikkfestival.

Stedene som er minneverdige, som gir det lille ekstra, er det lenger mellom

Strandmo Stølsysteri er et symptom på den stigende lokalmat-interessen i Norge og lager noe av landets beste ost og smør. Alt de selger er produsert på stedet. Du kan også få se hvordan de lager varene, uten nostalgi og liksom-turisme. Utsalget er en luke i veggen.

Norsk mat har kommet seg, spesielt i byene, men ellers er det mye likegyldig eller direkte dårlig mat å få langs veiene og i Fjell-Norge. Som matskribenten Andreas Viestad og konsernsjefen i Hurtigruten skrev i Dagens Næringsliv for to år siden, under overskriften

«Biffsnadderlandet»:

«Biffsnadder med posebernaise kommer altfor ofte på bordet når en turist betaler 300 kroner for en norsk hovedrett».

Stedene som er minneverdige, som gir det lille ekstra, er det lenger mellom. Ekteparet som driver Munkekroen to steder langs tungt trafikkerte E16 i Valdres, har skjønt det. Solide danske retter med overskudd. Vertskapet er baptister og reklamerer humoristisk med «dagens tilbud»: «Guds nåde gratis!».

Det er et kjøkken med kjærlighet, mat med en misjon. Vertskapet Maria og Peter Näsström ville greid seg veldig bra i Sveits også.

For her er bare det beste godt nok.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. REISE

    Her er landsbyene franskmennene helst vil ha for seg selv

  2. KOMMENTAR

    Å reise mest mulig er blitt en slags konkurranse. Men hva som gir status, endrer seg nå

  3. REISE

    Er dette Gran Canarias aller vakreste landsby?

  4. ØKONOMI

    Satset på lokal mat, kåret til landets beste veikro

  5. REISE

    Dette er Hellas som de færreste har sett det

  6. SULTEN

    Kokk Henrik J. Henriksen om veikromaten: – I Norge er mat og drikke et nødvendig onde. Da blir resultatet deretter.