Seremonimester for en tung tid

Etter 22.7. I de aller tyngste krisetider viser Den norske kirke sin styrke: Den har steder for å dele sorg og savn, rom for å uttrykke lengsler og håp. Den gjør det åpent og inkluderende.

Fredag 29. juli, en uke etter terroren i Oslo og på Utøya: Bildet av sogneprest Anne Marit Tronvik og imam Senaid Kobilica sammen foran den 18 år gamle AUF-eren Bano Rashids kiste går verden rundt. De leder den kristne og muslimske begravelsen fra Nesodden kirke.

En konkret åpenhet

Nylig ga Stortingets presselosje de to Toleranseprisen med disse ordene: "Det er et bilde på at trygghet på eget ståsted gjør mennesker i stand til å møte annerledes tenkende med åpenhet. Det er et bilde som peker fremover, som gir håp og som fyller ønsket om mer åpenhet med et helt konkret budskap."

150 dager, fem måneder er gått siden 22. juliterroren mot det flerkulturelle Norge. Den norske kirke er blitt et samlingspunkt for et Norge først i sjokk, så i sorg. Hvorfor? Fordi landet trengte den beste seremonimester og ritualskaper vi har. Det er kirken.Norge ble nok mindre endret etter sommeren enn mange midt i sjokket trodde: Det har skjedd en kraftig ungdomspolitisk mobilisering, i samfunnsdebatten ser vi en styrket vilje til å argumentere mot og bekjempe ekstremisme i alle former, og sikkerheten skal endelig skjerpes rundt sentrale samfunnsinstitusjoner.

Men bortsett fra det? Lite. Jo: Den norske kirke har vist seg som en ekte, bred folkekirke. Ikke bare fordi 66 av de 77 som ble drept i den høyreekstreme, politisk motiverte terrorismen 22. juli – de fleste tenåringer – er begravet eller bisatt av kirken. Tusener av nordmenn av flere etnisiteter er direkte berørt.

1,2 til 1,5 millioner

Alt om morgenen lørdag 23. juli åpnet Oslo domkirke dørene. 100000 mennesker var innom den helgen. Den første måned etter terroren var flere enn én million inne i kirken. Siden slutten av august har ytterligere 200000-500000 besøkende vært der.

Da jeg kom til "Høymesse for sorg og håp" søndag 24. juli var det tusener av mennesker og et voksende blomsterhav utenfor kirken. Innenfor: Et gråtende kongepar, en sorgtung regjering og utslitte AUF-ere som spontant reiste seg for å synge "Til ungdommen".

Det var de første indikasjonene på at Den norske kirke kom til å bli sentral etter 22. juli. For kirken reiste et høyt tak over sorgen og tilbød noen annerledes rom: Stille, verdige, høystemte. Med plass til alt livet er.

Noe helt nytt

Slik var det også torsdag kveld i Oslo domkirke, nøyaktig fem måneder etter terroren. Da samlet AUF seg med dronning Sonja og regjeringsmedlemmer til "Lysmesse" og julesang. Aldri før har det vært naturlig for en slik politisk organisasjon å samle seg i en slik kirke for et slikt formål. Det sier noe om AUF, noe om 22. juli og noe om Den norske kirke.

Det var den sterkeste samling i en kirke siden i sommer: Med en av de skadede fra Utøya og en ung muslim som tekstlesere, med styrelederen i Human-Etisk Forbund som en av sangerne. Og musikken: Fra arbeidersanger og salmer til Alf Prøysen og politiske sanger av Mikael Wiehe. I benkeradene sørgende AUF-ere, mange bare tenåringer

Inkluderende, åpen

Tiden etter 22. juli ble en unntakstilstand som gjorde Den norske kirke synlig for folk som en kirke midt i sin samtid. Den er blitt beskyldt av noen for å "kuppe" sorgen. Nei, snarere tvert imot: Vi har sett en samlende folkekirke som er inkluderende og åpen overfor alle andre livssynssamfunn – og oss ikke-troende.

Merete Sørbye, frivillig medarbeider i Oslo domkirke, forteller en liten historie: "Tre unge gutter sto her og sørget til ramadanfasten tok slutt. Da gikk de hjem for å spise."

Bare en kirke som har endret seg grunnleggende i liberal retning kan vise ekte åpenhet. Kan den sterkere relasjonen folk/kirke etter 22. juli tas vare på når relasjonen stat/kirke snart blir løsere?

Innsats i det stille

Nasjonalt kriseråd i Den norske kirke ble mobilisert på terrordagen, og det var kontakt mellom ulike religiøse ledere samme kveld. Det kom ikke av ingenting, men av år med jobbing i det store Samarbeidsrådet for tros— og livssynssamfunn. Arbeidet skjer i det stille, tar for seg vanskelige saker og bør intensiveres.

Resultatene kommer: Islamsk Råd erklærte raskt at terrorhandlingene ikke hadde med kristendom å gjøre – for øvrig etter at minoritetsnordmenn ble trakassert før terroristens identitet var kjent.

Religion har stort sett fått spille pene og pyntelige roller i høst. Det har vært oppmerksomhet om det som samler, ikke det som skiller. Om de konstruktive roller religion kan spille, ikke de destruktive.

Tre religioner, felles opphav

Det Norske Teatrets forestilling Abrahams barn er et symptom på det samme. Regissør Kjetil Bang Hansen og skuespiller Svein Tindberg formidler fortellinger fra jødedom, kristendom og islam. To timer med én stemme, en skuespiller har skapt den største teatersuksess i 2011 – til tross for at forestillingen har svakheter (jødedommen får merkelig liten plass).

Et annet symptom på den økte interessen for religion er at Bibelen er bestselger nr. 1 i Norge i høst. 75000 eksemplarer er solgt av den helt nye oversettelsen på få uker. Hva viser det? En åpenhet for kristendommens grunnfortellinger og kirken som kulturbærer i Norge.

Synkende kirkebesøk

Hvordan har Den norske kirke tenkt å ta vare på den økte interessen? Den burde ha en strategi for det. For i dag, julaften, vil det trolig bli registrert lavere kirkebesøk enn tidligere år. Nordmenn går i stedet mer i kirken tidligere i adventstiden. Antall besøkende på selve julegudstjenestene har gått ned med 15 prosent på fem år.

Ja, er det grunn til bekymring når ca. 85 prosent av befolkningen er medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn, mens bare 20 prosent sier at religion har en viktig plass i livet? Er religion blitt irrelevant som samfunnskraft? Jeg tror ikke det. Ikke etter 22. juli.

Nå bør Den norske kirke la seg inspirere av mobiliseringen blant politisk engasjert norsk ungdom, og bli tydeligere i kampen mot den fremvoksende rasismen og fascismen i Europa. Det er et av vår tids største ekstremismeproblemer.

Et nytt forhold?

Jeg ser på nytt på bildet av sognepresten og imamen foran 18-åringen Bano Rashids kiste. Er bildet et symbol på et fornyet forhold mellom religion og samfunn etter 22. juli? Det vet jeg ikke.

Men én ting er jeg sikker på: Den norske kirke er blitt så viktig de siste fem måneder ikke fordi den har overøst oss med store ord, men fordi den har tilbudt fellesskap og opplevelser som har tolket for oss hvem vi er og vil være.

God jul til alle som fikk livet forandret 22. juli 2011.

knut.olav.amas@aftenposten.no

twitter.com/KnutOlavAmas