Kommentar

Historier om himmel og helvete

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

En anonym sliter i en historisk viktig del av Kristen-Norge: Finn Kleppe (87) er en av de siste av den gamle typen kristenpredikanter i Norge. THOMAS LYSE-THORSEN

Deler av det religiøse Norge er en godt bevart hemmelighet for mange.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har sett en fascinerende, ny dokumentar denne uken. Den gir et innblikk i et religiøst Norge som er i ferd med å forsvinne. Predikanten handler om 87 år gamle Finn Kleppe fra Bergen som har reist Norge rundt i seksti år. Fra bedehus til bedehus, ofte måneder på veien hver gang, med kone og tre barn ventende i lengsel hjemme. Kleppe er en av de siste av flere tusen lekpredikanter som har brukt livet slik i Norge siden fri forkynnelse utenfor statskirken ble lovlig midt på 1800-tallet.

Innlosjert hos gjestfrie familier, alltid klar til å møte en ny forsamling fra talerstolen, aldri med manus, men med kraftfull retorikk og flytende veltalenhet. Som levemåte og livsstil er det et kall og et yrke som er i ferd med å forsvinne. Historien om Finn Kleppe er det datteren Elisabeth som nå forteller i den timelange dokumentaren laget av selskapet Aldeles.

Kjærlighet og evighet

Det haster med å dokumentere mer av denne del av norsk historie, sett utenfra og gjerne med forskerblikk. Det må fortsatt finnes et vell av muntlige historier fra og om disse miljøene, historier som handler om noe annet enn misbruk, overgrep og mannssjåvinisme. De handler om tro, tvil og et ønske om å formidle "den kjærligheten som er større enn alt", som det sies i den varme dokumentaren. Med mennesker som tror på at "evigheten er like virkelig som livet her og nå", og som tar avskjed med venner for siste gang fast overbevist om at de skal møtes snart igjen – utenfor tiden.

Jeg håper dokumentaren blir vist på NRK eller kino, for den vil interessere alle som er nysgjerrig på ukjente sider ved norsk kultur og samfunn.

Predikanter finnes selvsagt også i dag, i det svært uoversiktlige landskapet av organisasjoner som utgjør Kristen-Norge utenfor Den norske kirke. De lever bare mer normale familieliv, med forkynnelsen litt mer som et ordinært yrke.

Andre deler av det religiøse Norge har vokst seg sterkere parallelt med at bedehuskulturen er blitt svekket, ikke minst moderne karismatiske miljøer og individualisert new age -religion. Fellestrekket ved dem er at de lever i relativt isolerte sfærer. De er ikke desto mindre del av norsk kultur og religiøst mangfold.

"Skremmebilde" eller "klovn"

Mediene møter ikke bare velvilje når de tar kontakt med kristenledere i denne uoversiktlige sektoren, kanskje på grunn av redsel for hva som møter dem i den store medieoffentligheten. Den er jo heller ikke er deres primære virkefelt, og de religiøse forsamlingslokalene er også offentligheter, en annen type "synlighet". Dessuten er det heller ikke alle som ser at det faktisk er mulig å fremstå som noe annet enn et "skremmebilde" eller en "klovn", for å bruke Frank Rossaviks uttrykk fra ordskiftet etter ukens visning av Predikanten hos Fritt Ord i Oslo.

Men det finnes rom og muligheter mellom dette, der det går an å legge frem begrunnede synspunkter og diskutere religion. Det har norske muslimer og katolikker forstått bedre enn andre, og derfor finnes flere av deres stemmer i dag i norske medier. På luthersk side har vi noen få prester og biskoper som en sjelden gang våger seg utenfor Kristen-Norges egne aviser, som Vårt Land og Dagen. Og Misjonssambandets Espen Ottosen, som er spaltist i Aftenposten, er et sjeldent unntak i de kristenkonservative miljøene.

Den katolske dominikanerpateren Arnfinn Haram som døde brått i juni, har vært et annet slikt unntak. Hans sterkt konservative teologi ble sjelden problematisert i offentligheten. Han leverte imidlertid ofte treffende beskrivelser, for eksempel av at norsk kultur i dag mangler grunnleggende kunnskaper om religion, som teologen Eskil Skjeldal påpekte på et seminar om Haram på Litteraturhuset i Oslo denne uken.

Adskilt og avlåst

Kulturhistorikeren Kristin Bliksrud Aavitsland traff en gang Haram i Frederikke-bygningen på Blindern. Under trappen der har studentenes livssynsforeninger utstyret sitt i noen finérkasser med hengelåser. Dette så Haram som et lite portrett av det religiøse Norge i dag: "Troende mennesker får ha sin lille kasse med synspunkter og verdier som storsamfunnet sidestiller og tolererer, men holder adskilt og avlåst".

Norge og verden er langtfra gjennomsekularisert og verdsliggjort. Riktignok er et moderne samfunn "differensiert" i den forstand at religion ikke lenger styrer politikk og statsforvaltning. Det betyr ikke at sivilsamfunnet ikke er mer eller mindre preget av religion. Dette gjelder også Norge, med islam og katolisisme i vekst, men også med sterke og velorganiserte moderne kristne miljøer og en omfattende, kommersialisert new age -sektor.

Norge er et mer religiøst samfunn enn ryktene vil ha det til.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Norske parallellsamfunn er ikke ghettoer i storbyene. De er gjemt - og vokser på små steder

  2. DEBATT

    Det er viktig at skolen lærer elevene hva en gudstjeneste er | Refsdal og Afsar

  3. SID

    Jo, religion burde påvirke kalenderen vår. Norge er et kristent land. | Preben Dimmen

  4. SID

    Religion bør ikke påvirke kalenderen vår

  5. KRONIKK

    Hvorfor forlater menn Den norske kirke?

  6. DEBATT

    Kristendommen - troen som ikke selger | Øyvin Berg