Kommentar

Men hva nå, etter Skrik?

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Oslo kommune eier verdens største samling av Munch. Men det er helt andre som har løftet Munch det siste halvåret.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Men følger norske politikere opp? Griper de sjansen til å overbevise om at de har ambisjoner? Vil de greie å utnytte all denne oppmerksomheten om et maleri med en svimlende høy pris til å skape en økt, substansiell og seriøs interesse for betydelig kunst?

Det er på ingen måte sikkert. Nei, det gjenstår å se.

Utgangspunktet er det best tenkelige: Suksessutstillingen Det moderne øye i Paris og Frankfurt har samlet et enormt publikum, opptil 6500 mennesker hver dag i Paris. Snart åpner denne Munch-utstillingen i London, under Sommer-OL.

Ikke politikernes ære

Suksessen er ikke norske politikeres fortjeneste. Den veldige oppmerksomheten som Skrik- salget har fått, er heller ikke norske kommune— eller rikspolitikeres ære. Den er privatpersonen og investoren Petter Olsens. Ute på Ramme Gaard på Hvitsten, der Munch selv malte, er gravingen i full gang. Et kunstanlegg finansiert av salget av Olsens Skrik- versjon. Han er nå i gang med å planlegge feiringen av Munchs 150-årsjubileum og synes å ha kommet lenger enn Munch-museet og Nasjonalmuseet. Det er paradoksalt.

På Hvitsten er altså gravemaskinene i gang Det er mer enn de er i Oslo: Det nye Munch-museet er hverken vedtatt, lokalisert eller påbegynt. Samtidig er det som ser ut til å bli et av verdens fineste samtidskunstmuseer, snart ferdig på Tjuvholmen i Oslo - det private Astrup-Fearnley tegnet av den fremstående arkitekten Renzo Piano.

Det er det offentlige Kunst-Norge som sliter. Det private greier seg bedre.

Hyggelig - og pinlig

Det må ha vært hyggelig, men også regelrett pinlig å være norsk kunstekspert eller museumsdirektør i New York denne uken. For hver gang de er blitt spurt om hva som skjer rundt Munch i Norge, har de måttet svare: «Fint lite. Vi har ikke engang greid å vedta å bygge et ordentlig museum for verdens største samling av Edvard Munchs kunst.»

Noen timer etter den nattlige Munch-auksjonen på Manhattan, satt jeg i går i Vikingskipshuset på Bygdøy og hørte kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) skrinlegge alle planer om flytting av disse nasjonale skattene fra Bygdøy til Bjørvika. Risikoen er altfor høy.

Men vi som har argumentert mot flyttingen, er blitt møtt med mildt overbærende påpekninger av at de fleste av Oslos politikere i bystyret og på Stortinget faktisk vil ha flytting. Så da så.

Politiske brikker

Det slår meg at Munch-saken og vikingskipsaken har noe viktig til felles: Politikere som er villige til å bruke Norges fremste symboler og viktigste kulturarv som innsats i et spill om byutvikling, bydelsutvikling og lokaliseringskamp. For all del, det er lov i et demokrati. Men de uendelige omkampene er samtidig kulturpolitikkens verste side.

Nå er den definitive strek satt for utnyttelsen av vikingskipene for byutviklingsformål. Nå mangler det bare at et stabilt politisk flertall får satt en endelig stopper for utnyttelsen av det kommende, nye Munch-museet for samme formål.

FS00025994.jpg Foto: Höök, Pontus/NTB scanpix

Les mer om

  1. Kultur

Flere artikler

  1. OSLO
    Publisert:

    Full taushet om kunstflytting

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Skjebnehøst for arven etter Munch

  3. KULTUR
    Publisert:

    – Bare positivt at Munchs verker er delt mellom flere museer

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Han skapte bildene av vår tid

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Nasjonalgalleriet og Canica må med i Nasjonalmuseet

  6. KULTUR
    Publisert:

    Christen Sveaas gir nye kunstgaver til New York. Det er ikke tilfeldig.