Kommentar

Mer kraft og bevegelighet

  • Einar Lie

Et av Europas største anleggsprosjekter gjennom 1930-årene var den såkalte Maginotlinjen. Norsk økonomi kan gå på nokså store nederlag selv om forsvarsverkene ikke nedkjempes, skriver Einar Lie. Foto: Arkivfoto/NTB Scanpix

Både marskalk Joseph Joffre og Charles de Gaulle har noe å lære norske politikere.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et av Europas største anleggsprosjekter gjennom 1930-årene var den såkalte Maginotlinjen, oppkalt etter den franske krigsminister André Maginot. Dette var et gigantisk forsvarsanlegg som løp langs hele grensen mot Tyskland, fra Sveits til Luxemburg. Mer enn hundre hovedfort og et stort antall mindre anlegg var forbundet med underjordiske tunneler. Linjen bygget på erfaring om at den militære trusselen kom fra den tyske grensen. Forsvarsverkenes initiativtager, marskalk Joseph Joffre, var da også veteran fra både første verdenskrig og den tysk-franske krig i 1870/71.

Under annen verdens krig ble imidlertid forsvarslinjen aldri satt på noen prøve. Tyske styrker avanserte med stor kraft gjennom Belgia og derfra inn i Frankrike, hvor grensen var svakt befestet. Den videre motstanden ble raskt nedkjempet. Slik sett falt aldri Maginotlinjen. Men det gjorde Frankrike.

I dag hadde jeg tenkt å reflektere over de to forsvarsverkene som i 2001 ble stilt opp for å beskytte norsk økonomi og fremtidens generasjoner mot overdreven bruk av oljepenger innenlands, nemlig handlingsregelen og inflasjonsstyringen. Og så kom jeg altså til å tenke på Maginotlinjen.

Handlingsregelen

Bakgrunnen for de to norske styringsprinsippene var ulike. Men som befestningspunkter var det en klar og viktig forbindelse mellom dem, og det var stor optimisme til at de ville hindre utglidninger i norsk økonomi. Handlingsregelen skulle sikre formuen og normalt bruke bare en begrenset tilvekst. Inflasjonsstyringen til Norges Bank ville på sin side holde pris— og kostnadsveksten nede. Men den ville også gi høye renter hvis det offentlige brukte for mye penger innenlands.

På noen viktige områder har vi imidlertid fått en utvikling som systemets arkitekter neppe kunne overskuet.

Vi har fått et lønnsnivå som ligger vel 60 prosent høyere enn det i EØS, og mesteparten av økningen er kommet etter tusenårsskiftet. En slik utvikling ville få ha forestilt seg i 2001. Etter at inflasjonsmålet ble innført, ble det snakket mye om hvordan en for sterk lønnsvekst måtte kompenseres ved høyere rente for å unngå for høy inflasjon. Men i dag har vi på grunn av finanskrisen en inflasjon godt under målet på 2,5 prosent.

Lønnsutviklingen har også andre sider. Inntektene i oljerelatert virksomhet har de siste årene vært veldig høy. Skal arbeidskraften ha sin del av dette, må lønningene øke. Dette er ikke en helt ny problemstilling; i etterkrigsårene hadde vi noen år med veldig store avkastninger i eksportindustrien. Men man hadde en forståelse av at lønningene skulle ligge jevnt gjennom topp- og bunnår. Nå er det imidlertid bare store topper å se i oljerelatert virksomhet, og ønsket om at lønningene skal få sin del av de gode tidene, får nye utslag i lønnsdannelsen.

Lønnsproblemet er slik sett forbundet med oljeinntektene. Da handlingsregelen kom, var oljeprisen på ca. 25 dollar fatet. I tiåret før hadde den for det meste ligget i et leie mellom 15 og 20 dollar, med priser ned i 12 dollar i 1999. At vi ti år senere skulle snakke om 100 dollar som et «normalleie» og 70 som «lavt», er det ingen som ville drømt om.

Men denne prisen gjør også at oljefondet har vokst ekstremt raskt, og at det tross finanskrisen gir midler til statlig bruk som er klart høyere enn optimistene eller pessimistene (alt avhengig av om man er utenfor eller innenfor fortene) så for seg i 2001. Den gang ville som sagt mange tenkt at en veldig høy offentlig pengebruk ville skapt inflasjon og dermed en politisk upopulær høy rente.

Bidrar til lønnspress

Dagens pengebruk bidrar til lønnspresset, men inflasjonen er som sagt stabilt lav. Og det er uansett vanskelig for Norges Bank å bruke renten effektivt, i en situasjon med lave internasjonale renter og høy kronekurs. Det er derfor litt uklart hva i norsk økonomi som i dag «forsvares» av inflasjonsmålet. Problemet knyttet til rentevåpenet gjør at forbindelsen mellom de to forsvarsverkene, handlingsregel og inflasjonsmål, også er brutt. Vi får ikke høyere renter, eller andre kjedelige direkteeffekter, av at offentlig pengebruk svulmer opp.

Dette er forhold skapt av kombinasjonen av en internasjonal krise og veldig høy pris på vår eksport - for øvrig en uhyre sjelden kombinasjon, sett med en økonomihistorikers øyne.

Høy innvandring

En konsekvens av situasjonen er en svært høy innvandring, både fra nærområder og fjerne land. Hvordan virkningene i arbeidsmarkedet blir når norsk økonomi møter en annen hverdag, har det hittil vært snakket forbausende lite om. Politisk preges dette feltet av Fremskrittspartiet, som ikke vil forplikte seg til å begrense offentlige utgifter under noen regel, men samtidig uttrykker skepsis til den store innvandringen som pressøkonomien skaper. Man kan få berøringsangst av mindre.

I tillegg til alt dette har vi den mye omtalte priseksplosjonen for boliger, kombinert med en kraftig forgjelding av norske husholdninger. På dette området finnes få virkemidler politikerne vil ta i, og rentepolitikken har mange og motstridende hensyn å ta. Slik sett sitter vi med mange utfordringer som ikke håndteres av den etablerte forsvarslinjen. Burde den dermed vært laget annerledes?

Charles de Gaulle var blant dem som kritiserte byggingen av Maginotlinjen. Han ville ha et slagkraftig og bevegelig forsvar med stridsvogner og fly, for å møte fienden der den kom. Selv om tyskerne antagelig ville tatt den korteste veien uten grensefortene, har historien gitt ham rett.

Hos oss er det litt annerledes. Å tro at styringssystemet vårt løpende og fleksibelt kan møte problemene der de oppstår, helt uten styrende prinsipper, og selv i koalisjonsregjeringer og valgår, er litt naivt. Uten regler ville noen funnet den korteste veien til oljepengene. I dagens situasjon gir prinsippene likevel et dårligere forsvar enn man trodde i 2001. Også vi trenger mer politisk kraft og bevegelighet.

For norsk økonomi bør vi kanskje formulere en tilleggsmaksime, la oss kalle den Maginot-regelen: Vi kan gå på nokså store nederlag selv om forsvarsverkene ikke nedkjempes.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Meninger: Renteriset bak lønnsoppgjøret

  2. ØKONOMI

    Lavere inflasjonsmål kan åpne for høyere rente

  3. MENINGER

    Politikk uten politikere | Einar Lie

  4. ØKONOMI

    Han mener hennes nye mål gir flere arbeidsledige

  5. POLITIKK

    Jensen får nei fra Stortinget

  6. ØKONOMI

    Professor vil kutte mer enn 70 milliarder i Siv Jensens ramme