Kommentar

På en søndag: Innovasjon Norges veivalg fra fortiden | Einar Lie

  • Einar Lie

Fra informasjonsfilmen «Innovasjon Norge gjennom 150 år» med Line Verndal som gjennomgangsfigur. Foto: Innovasjon Norge

Vanskelighetene med å se inn i fremtiden er like store nå som de var på seksti- og syttitallet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I forrige uke satt jeg nedsunket i lesning av statsbudsjettets forslag til bygging av nye kystvaktskip, da en student dukket opp i døren og begeistret fortalte at jeg måtte se på en film Innovasjon Norge hadde laget om seg selv. Dokumentaren fra det store og voksende offentlige finansieringsselskapet var visstnok «noe av det rareste som ligger på nettet for tiden».

Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo Foto: Olav Olsen

Det viste seg at studenten hadde rett. Ikke overraskende viste det seg også at filmen ikke handlet om bygging av kystvaktfartøy eller andre skip med statlig finansiering. Men det burde den ha gjort. Forvirret? Naturligvis. Men alt henger sammen med alt, som Gro sa.

En forunderlig fortid

La oss begynne i filmens verden.

I Innovasjon Norges film beveger skuespiller Line Verndal seg gjennom historiske kulisser av høyst varierende kvalitet, mens hun forteller hvordan Innovasjon Norge trinnvis har flyttet landet fra fattigdom til rikdom siden 1852.

Fortolkningene som presenteres i Verndals tekst har en friskhet og originalitet som gjør at filmproduksjoner hun er mer kjent for, som «Himmelblå», «Hele Norge baker» og «Skal vi danse», fremstår med vel så stor realisme og analytisk dybde.

«Motoren bak fremskritt og velstand»

Året 1852 er valgt fordi Hypotekbanken for Norge, som skulle gi pantelån til gårdbrukere og andre, da ble etablert. Siden fulgte flere statsbanker som alle skulle finansiere formål som kunne falle gjennom i det vanlige banksystemet.

I filmen blir et utvalg av offentlige finansieringsinstitusjoner gjort til selve motoren bak fremskritt og velstand fra midten av 1800-tallet til i dag.
De mest interessante trekk ved Innovasjon Norges forløpere blir imidlertid liggende ufortalt: Statsbankene ble virkelige store først i etterkrigstiden, da de lånte ut til regulerte, lave renter.

På sekstitallet fikk vi en ny utvikling, med spesielle fond som skulle støtte særlig lovende bransjer og bedrifter. Systemet ble koordinert gjennom regjeringens planarbeid, og det bygget på en sterkt tro på at det var mulig å identifisere «vinnere», bedrifts- og bransjemessig, gjennom skarpsindig tenking i offentlige kontorer.

Kostbart overmot

Fra slutten av syttitallet ble denne tenkningen gradvis forlatt – gjennom mange omfattende utredninger og meldinger. Det var vanskeligere enn man trodde å se inn i fremtiden.

Vinnerbedrifter fantes i både nye og gamle bransjer, og det var vanskeligere å sortere blant dem på en bedre måte enn markedets institusjoner gjorde. Oppsummeringen var at de offentlige institusjonene over tid ble sittende med vel så mange tapere som vinnere.

Spektakulært tapsprosjekt

Noen av de dyreste taperne finner vi i verftsindustrien, mest spektakulært i den såkalte skipseksportkampanjen.

Norske verft slapp å konkurrere om statlige oppdrag på skip som siden ble solgt til u-land. Proteksjonismen skulle sikre arbeidsplasser. Men de bremset i mange tilfeller også nødvendig omstilling, ga svært dyre skip og store tap for statlige finansieringsinstitusjoner.

Med avviklingen av den gamle næringspolitikken og dereguleringen av kredittmarkedene ble mange av de gamle institusjonene avsluttet.

Slått sammen til Innovasjon Norge

Hypotekbanken, Industribanken, Tiltaksfondet og mye annet ble i 1993 subbet sammen med Distriktenes Utbyggingsfond under navnet Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. I 2003 ble dette slått sammen med Norges turistråd og Eksportrådet til Innovasjon Norge.

«Nøytralitet» mellom sektorer i næringspolitikken var på dette tidspunkt forlengst etablert som honnørord. I statlig politikk har man siden ikke grepet tilbake til sekstitallets tanke om å plukke vinnere ut fra definerte sektorer eller næringsområder.

Men støtte til innovative miljøer med antatt sterk vekstevne («næringsklynger») har vunnet innpass, blant annet i Innovasjon Norge, riktignok til skepsis blant toneangivende samfunnsøkonomer.

Tilbake til fremtiden

Innovasjon Norge har de siste årene blitt tillagt stadig viktigere oppgaver for å skape omstilling og vekst.

Nå har selskapet tatt et nytt skritt: På grunnlag av en omfattende idédugnad i fjor har Innovasjon Norge pekt ut seks områder for fremtidig satsing, blant annet «havrommet», «bioøkonomi» og «helse og velferd». Noen av områdene er preget av sterke kunnskapstradisjoner, på andre skal det bygges opp nye kunnskapsmiljøer og klynger.

Innovasjon Norges strategier minner tidvis om regjeringens langtidsprogrammer fra det styringsoptimistiske sekstitallet, som ble iverksatt av institusjonens forløpere.

Også da forsøkte man å se inn i fremtiden, finne ut hva verden og landet ville trenge og hvilke deler av norsk økonomi som hadde best forutsetninger for å nå frem. Forskjellen er bare at de siste var skrevet på godt norsk, man forsto hvilket intellektuelt grunnlag de hadde, og de var kvernet gjennom sentraladministrasjonens sterkeste fagmiljøer i Industridepartementet og Finansdepartementet. Som selvstendig selskap med flere offentlige instanser som eiere, unnslipper Innovasjon Norge prøvelsene fra denne prosessen.

Kanskje skal de være glade for det. I Finansdepartementets embetsverk lever tanker om såkalt næringsnøytral politikk sammen med en vedvarende skepsis til den forlengst forlatte, selektive politikken Innovasjon Norges utgangspunkt og konklusjoner er til forveksling lik.

Men skepsisen er kanskje ikke like sterk blant regjerende politikere. Det vises stadig større interesse for virkemidler som ble vraket i det tidligere oppgjøret med den gamle styringsstaten.

Et av nasjonalbudsjettets tiltak med sterkest retropreg er beslutningen om at byggingen av tre store kystvaktfartøy skal forseres og forbeholdes norske verft.

Verftsstøtte

Et av nasjonalbudsjettets tiltak med sterkest retropreg er beslutningen om at byggingen av tre store kystvaktfartøy skal forseres og forbeholdes norske verft.

I dag er verftskapasiteten nasjonalt og internasjonalt altfor stor – akkurat slik den var under syttitallets verftsstøtte. Staten forplikter seg likevel til å opprettholde aktivitet, selv om norske leverandører ikke skulle vise seg å være konkurransedyktige.

EØS-avtalens forbud mot proteksjonisme kommer man rundt ved å vise til «sikkerhetsmessige hensyn». Begrunnelsen er ikke spesielt troverdig.

Byggingen er i statsbudsjettet listet opp under «tiltak mot ledighet». Vi husker også at fregattene som ble levert for noen få år siden, ble bygget ved utenlandske verft. Forskjellen fra den gang er nok mer at datidens politikere sto lengre fra fortidens proteksjonisme, enn at fregattene bar på færre militære hemmeligheter.

Har vi lært noe?

Kostnadene ved proteksjonisme og vanskelighetene med å se inn i fremtiden er ikke noe mindre i dag enn den var på 1960- og 1970-tallet.

Derfor ville det vært betryggende om filmprodusenter og strateger i departementer og Innovasjon Norge tidvis hadde trukket inn fortidens dyrekjøpte erfaringer som en del av sine begrunnelser og virkelighetsforståelser og forsøkt å forklare interesserte medborgere hvorfor det kommer til å gå bedre denne gangen.

Einar Lie er professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

Les flere av Einar Lies kommentarer:

Les også

  1. Det kan komme til å gå varmt for seg i klimapolitikken| Einar Lie

  2. Oslos boligpolitikk er en ulikhetsmaskin | Einar Lie

  3. Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger | Einar Lie

  4. Mangelen på kvinnelige ledere er ikke vårt største likestillingsproblem | Einar Lie

Les mer om

  1. Næringspolitikk
  2. Innovasjon Norge