Putin-systemet
Russland passer som hånd i hanske med de olympiske idealene, slik de fungerer i praksis: Monolittisk, gigantisk og korrupt.
Ingen forsøker å late som om Sotsji er en vinterby. Det er en ferieby ved Svartehavet, i det varmeste hjørnet av Russland, med palmesus og lange strender. Sovjetiske arbeidere og ledere reiste dit for å slippe vekk fra kulda. Ingen har hatt den bisarre ideen å drive vintersport der, før nå.
Innendørsarrangementene under OL vil bli avholdt nede ved kysten, i en sirkel av digre haller. Utendørsarrangementene foregår i Krasnaya Polyana, 50 km opp mot Kaukasusfjellene. Her er det gode mulighet for snø, men ingen garanti. I fjor var det 13 varmegrader i februar. Derfor står 400 snøkanoner klare, i tilfelle. Alt er nytt, og det koster. Prislappen kan bli på over 310 milliarder kroner.
OL i Beijing kostet 250 milliarder, til tross for at sommer-OL har mange flere arrangementer. Russiske myndigheter unnskylder seg med at mye av dette er investeringer i regionen de ville gjort uansett. Det kan man jo velge å tro dem på, hvis man føler for det.
Men den nye veien opp til Krasnaya Polyana koster 54 milliarder kroner, over en milliard pr. kilometer . Selv de dyreste norske veiprosjektene koster brøkdelen – med norske lønninger.
«Penga fins»
Opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov gjetter at halvparten av pengene har forsvunnet i korrupsjon.
Prisen på et OL blir gjerne det dobbelte av det man antok. Sotsji skulle koste 74 milliarder, så med en «normal» olympisk dobling burde prisen blitt 148. I stedet ble det 310 milliarder, det dobbelte av det doble.
Målt på en annen måte: Åpningsarenaen koster 4,8 milliarder kroner, eller 120000 pr. tilskuer. Tidligere åpningsarenaer har bare kostet 37000 kroner pr. tilskuer.
Dermed må minst halvparten ha forsvunnet i korrupsjon, eller det har blitt sløst bort. Sotsji er et prestisjeprosjekt for Vladimir Putin. Alle som deltar ved at «penga fins». Prislappen er ikke viktig så lenge du leverer.
De ekstra milliardene har i alle fall ikke endt opp hos arbeiderne.
Human Rights Watch skriver at arbeidsforholdene for titusenvis av gjestearbeidere fra Kaukasus og Sentral-Asia har vært elendige. Mange har blitt svindlet av arbeidsgiveren. Hvis du klager på at du ikke har fått lønn, blir du kastet ut, eller arbeidsgiveren ignorerer deg til du gir opp og reiser hjem.
Utenfor jernringen
Når OL starter 6. februar, vil Russland, internasjonale TV-kanaler, og alle verdens vintersportsinteresserte ha en felles interesse av å tone ned alt dette.
De som i stedet vil oppleve det virkelige Sotsji, og se noe av livet utenfor jernringen, bør besøke The Sochi Project, et unikt stykke multimediejournalistikk av nederlenderne Rob Hornstra og Arnold van Bruggen.
De to nederlenderne har snakket med beboerne som ble kastet ut for å gjøre plass for OL-arenaene. De har besøkt det bortglemte landet Abkhasia, bare noen kilometer unna. Og de har reist i de urolige republikkene i Nord-Kaukasus, rett over fjellene, som preges av fattigdom, terror, vilkårlige arrestasjoner og vonde minner.
Det eneste man kommer til å merke til OL i Nord-Kaukasus er sikkerhetstiltakene, som må være strenge for å hindre islamistiske terrorgrupper i å angripe Sotsji, slik de har angrepet så mange andre russiske mål.
Men utenlandske gjester og utøvere lever nok tryggere enn de fleste: Russlands mektige og hensynsløse president kommer til å gjøre alt i sin makt for at de skal komme seg helskinnet hjem igjen. Med Putin på din side går det gjerne greit. Det er verre med de innfødte.
Oligarkenes tiår
I desember satte Putin fri flere fanger som har fått oppmerksomhet i Vesten, blant andre Nadezhda Tolokonnikova og Maria Aljokhina fra Pussy Riot, og den tidligere oligarken Mikhail Khodorkovskij.
Dette er ikke begynnelsen på en liberalisering. Det er epilogen til fortellingen om hvordan Russland ble autoritært igjen.
Russland rakk aldri å bli virkelig demokratisk, men det var et kort øyeblikk etter Sovjetunionens fall hvor demokratene trodde at deres tid hadde kommet, og hvor økonomene trodde at de skulle klare å gjøre den kommunistiske dinosauren om til en markedstiger. Statens eiendommer skulle privatiseres. Det ville gjøre vondt en kort stund, tenkte de, og så ville alt gå bedre. I stedet ga de bort landet på billigsalg til en håndfull kapitalister.
Khodorkovskij var en av dem. Han startet karrieren sin med å selge IT-tjenester i skyggen av Gorbatsjovs reformer. Egentlig var det forbudt å være entreprenør, men han var medlem i Komsomol, kommunistenes ungdomsparti, og det åpnet noen smutthull. Da privatiseringen startet hadde han noe få andre i Russland hadde: Penger.
Russland ble privatisert ved å dele ut kuponger til alle innbyggerne som ga dem eierskap over de statlige bedriftene. Folk skjønte ikke hva de skulle bruke dem til, og solgte dem billig til de som hadde penger. Slik oppstod den første generasjonen av oligarker.
De satt med enorme formuer. Da Jeltsin stilte til gjenvalg i 1996 måtte han be oligarkene om hjelp. Det var de som styrte TV-kanalene. Til gjengjeld lot Jeltsin dem kjøpe enda flere milliardbedrifter for småpenger, i gjennomkorrupte auksjoner.
Den kjedelige KGB-agenten
Det var en av oligarkene i den nære kretsen rundt Jeltsin, Boris Berezovskij, som plukket ut Vladimir Putin til å bli Jeltsins statsminister i 1999. Det hevdet han i alle fall selv senere. Putin var KGB-agent i Øst-Tyskland, og hadde hatt en anonym politisk karriere på 1990-tallet. Velgerne visste ikke hvem han var. Det gjorde heller ikke de som plukket ham ut. Han hadde vist lojaliteten sin ved å få sparket en korrupsjonsjeger som satte Kremln i forlegenhet. Ellers framstod han som kjedelig og kontrollerbar, akkurat det en kongemaker ser etter i en ny konge.
Det var en tabbe. Putin sikret seg raskt kontroll.
Velgerne vant han ved å knuse Tsjetsjenia, etter en serie terrorangrep hvor hele boligblokker ble sprengt i luften. Flere anerkjente uavhengige russiske journalister, som Masha Gessen og den myrdete Anna Politkovskaja, mistenker at sikkerhetspolitiet FSB selv stod bak disse angrepene. Det er flere grunner til å tvile på den anklagen, men Russland hadde uansett ingen fungerende offentlighet som kunne følge den opp ordentlig. Så den ligger der som en halvveis påbegynt konspirasjonsteori som man bare må håpe ikke er sann.
Mediene var talerør for eierne. På 1990-tallet hadde eierne motstridende agendaer, så det var en slags balanse i propagandaen. Men etter et par år med Putin var de viktigste mediene kontrollert av Kremln, og har vært det siden.
Oligarkene fra Jeltsin-tiden ble jagd ut av landet, eller tvunget til å føye seg. Kongemakeren Berezovskij flyktet til London, hvor han hengte seg i fjor. I 2003 var det bare én person igjen i Russland som kunne utfordre Putins makt: Mikhail Khodorkovskij.
Filantropisk røverbaron
Khodorkovskij nådde toppen på 1990-tallet ved hjelp av svindel og korrupsjon, og kanskje drap, hvis man velger å tro påtalemyndighetene. Han var uansett en hensynsløs kapitalist, som alle andre. Men han ser ut til å ha hatt en gradvis oppvåkning til en form for vestlige verdier. Kanskje ikke verdier en norsk sosialdemokrat vil kjenne seg igjen i, men verdiene til en kapitalist som ser profitt og samfunnsnytte som to sider av samme sak.
Han startet med å legge om Yukos, Russlands største oljeprodusent, fra sovjetiske til vestlige forretningsprinsipper, med stor suksess. Firmaet ble mer transparent, og mer lønnsomt.
Så siktet han høyere. Han ville skape et russisk sivilsamfunn, bygget på noenlunde liberale verdier, gjennom Open Russia Foundation. Muligens forsøkte han også å kjøpe opp Dumaen, i et kynisk forsøk på å bli president. Det er ikke lett å si om han var en Rockefeller som ville renvaske seg, eller en Bill Gates som ville redde verden, en slags filantropisk røverbaron.
Juridisk krigføring
Det som er sikkert er at Khodorkovskij var uavhengig, og oppførte seg provoserende, som om han trodde milliardene gjorde ham usårbar. Han ydmyket Putin i et direktesendt TV-program. Han planla å la amerikanske selskaper kjøpe seg inn i mye av den russiske oljeindustrien. Han hintet om en karriere i politikken.
De fleste andre enn Khodorkovskij selv skjønte at Putin ville reagere, men mange ble overrasket over hvor brutalt han gikk frem.
Kremln gikk til juridisk krigføring. Et titalls mennesker fikk harde fengselsstraffer, eller ble jagd ut av landet, tilsynelatende av ingen annen grunn enn at de var tilknyttet Yukos.
Yukos ble overtatt av staten. Oppgjøret viste at det hadde kommet en ny generasjon ledere inn i Kremln: Siloviki , «sterke menn» med koblinger til KGB, og andre av Putins venner fra St. Petersburg. Den «liberale» makteliten fra Jeltsin-tiden var korrupt og bare halvveis liberal. Den nye makteliten var også korrupt — og nasjonalistisk og anti-vestlig. Kaoset var over. En ny tsar hadde tatt kontrollen. Og det syntes velgerne var helt greit.
Systemet
Khodorkovskij ble tatt for skattesvindel. Den anklagen stemmer nok. På 1990-tallet gjorde alle i Russland alt de kunne for å unndra seg skatt. Lovverket var selvmotsigende og hullete. Alle som tjente penger brøt loven. Derfor kunne man alltid finne et lovbrudd å ta noen på, hvis man ønsket. Når alle er forbrytere og justisen er selektiv er ingen trygge.
Russland har ikke blitt mindre korrupt under Putin, men det har blitt mindre kaotisk.
Spillereglene er klarere, og en av de viktigste er: Du kommer ingen vei uten mektige venner.
Dette er ikke nytt. Sovjetunionen hadde en uformell økonomi av vennetjenester i skyggen av den formelle. Det var rett og slett nødvendig for at hjulene skulle snurre. Kommunismen fungerte bare fordi ingen fulgte den.
Dette uformelle systemet, sistema, har overlevd, og tatt nye former under Jeltsin og Putin. Det er her den egentlige makten ligger i Russland. Desto høyere i samfunnet du kommer, desto viktigere er nettverkene og den uformelle makten.
For å bli trukket inn i Systemet, må du være en lagspiller. Hjelp dine venner, ikke vær vanskelig og uavhengig. La deg kompromittere, slik at nettverket vet at de har noe på deg hvis du blir vrang. Dere hjelper hverandre delvis av frykt, delvis av lojalitet, og delvis av grådighet. Slik er det hele veien til toppen. Welcome to the machine.
Gjennomkorrupt
I Vesten kaller vi dette for «korrupsjon», men ordet er litt feil, fordi det antyder at dette er et brudd på en norm. I Russland er det korrupsjonen som er normen. Det formelle og skriftlige byråkratiet er bare ett av flere nivåer maktspillet foregår på, og ikke det viktigste. En god lagspiller kjennetegnes ved at du skjønner når den skriftlige ordren bare er et skuespill, og det som teller er kontrabeskjeden du fikk på telefon etterpå.
I betente rettsaker er det ikke loven som avgjør, men «telefonjustis», uformelle henvendelser fra de mektige. Føyer du deg ikke er det deg selv det går ut over neste gang. De vrange mister alt.
Entreprenørene havner i fengsel. Firmaer stjeles rutinemessig. Den eneste beskyttelsen som teller er mektige venner.
Det norske firmaet Yara har bestukket en leverandør i Russland, hevder Økokrim. Det er det ikke vanskelig å tro på, for også utenlandske firmaer må velge mellom å bli en del av systemet eller et offer for det.
Da nytter det ikke å komme med den vanlige unnskyldningen om at «ja ja, vi bidro i det minste til økonomisk vekst». Et firma som engasjerer seg i et gjennomkorrupt land må ha solide grunnverdier i bunn. Ellers blir du en del av problemet. Yara valgte tydeligvis feil. De er neppe det eneste norske firmaet som har gjort det.
Oljenasjon
Russland er enda mer olje- og gassavhengig enn Norge. IMF frykter at Norge lider av hollandsk syke, som er det som skjer når man tjener så mye på å hente verdier fra bakken at det utkonkurrerer resten av næringslivet. Så går det tomt, og vi sitter der med høye lønninger og ubrukelig kunnskap. Men i Norge pumpes oljen inn i en fungerende økonomi og et fungerende demokrati. Om den er en blandet velsignelse, nyter vi i det minste alle av den mens det varer.
I Russland pumpes olje- og gassinntektene inn i en korrupt økonomi. Pengene holder eliten ved makten. Mens Jeltsin slet med lave oljepriser har Putin hatt høye priser helt siden han kom til makten. Dermed smører Systemet seg selv, og mange nok tjener mye nok til å la det fortsette. Dessuten gir gasseksporten Putin et pressmiddel mot nabolandene, som er avhengige av den.
Og det ligger mye olje og gass igjen i bakken. Norges oljeeventyr er på vei mot slutten. Russlands har bare begynt.
Ubrukelige vestlige ideer
Putin er ikke et uforståelig monster. Han fremstår som en nasjonalist som tror på et sterkt og toppstyrt Russland, hvor næringslivsledere, politikere, journalister og vanlige borgere har en plikt til å fremme statens interesser. Demokrati, rettstat og uavhengige medier – sivilsamfunnet – er ubrukelige vestlig ideer.
Og han har mye av folket med seg. Det er kanskje det Vesten har vanskeligst for å forstå. Mange tenker at for å skape et demokrati holder det med valg og reformer, litt glasnost og perestrojka i luften, og så vil menneskene åpne seg opp og bli gode demokrater. For innerst inne er alle mennesker vestlige liberalere, innerst inne er alle nordmenn. Men det er de ikke.
Vi glemmer hvor lett det er å mislike demokratiet. Kanskje liker vi det selv bare fordi det går så bra med oss.
Russerne husker kaoset på 1990-tallet. De gir Vesten, og alt den står for, skylden. Og den demokratiske opposisjonen sliter med legitimiteten. De knyttes til alt som gikk galt under Jeltsin. Det er litt ufortjent, men ikke helt.
Derfor trenger ikke Putin fengsle alle opposisjonelle, eller stenge alle uavhengige medier. Kremlin styrer de mediene som teller, og det har vært nok, så langt.
Verre siden 2012
Situasjon har blitt verre siden 2012. Da kom Putin tilbake som president etter en byttehandel med Dmitrij Medvedev, en gammel venn fra St. Petersburg-tiden. Putin måtte gå av i 2008 fordi presidenten bare kan sitte i to perioder. I mellomtiden styrte Medvedev, og presidentperioden ble utvidet til seks år. Dermed kan Putin, om alt går bra, nå være president til 2024.
De to første årene lover dårlig. Putin har fått Dumaen til å innføre flere strenge lover, og Human Rights Watch hevder at det russiske sivilsamfunnet aldri har vært mer truet siden Sovjetunionens fall enn det er i dag.
Uavhengige politiske organisasjoner som mottar støtte fra utlandet må nå omtale seg selv som «utenlandske agenter» i publikasjonene sine, og kan forbys hvis de «arbeider mot russiske interesser».
En av organisasjonene som rammes av loven er GOLOS, som driver med valgobservasjoner. De beskyldes nå for å være «utenlandske agenter» fordi de ble tildelt Andrej Sakharovs frihetspris fra den norske Helsingforskomiteen. De takket nei til pengene, men ble likevel ilagt bot.
Samtidig har definisjonen på landsforræderi blitt utvidet slik at den kan omfatte menneskerettighetsaktivister som samarbeider med internasjonale organisasjoner. Det har blitt lettere for myndighetene å sensurere nettsteder.
FSB har fra før av mulighet til å overvåke internett på en skala NSA bare kan drømme om.
Og demonstrasjonsfriheten har blitt kraftig innskrenket. Hvis du demonstrerer uten tillatelse kan du få en bot som tilsvarer en gjennomsnittlig årslønn.
Homofil propaganda
De nye lovene er formulert så åpent at de kan brukes til det de er ment for: Å slå ned på det uavhengige sivilsamfunnet. Ivan Moseev, en aktivist og forsker, ble i 2012 anklaget for forræderi. FSB hevdet at norsk etterretning benyttet Moseev som agent for å destabilisere Arkhangelsk. Anklagen om forræderi falt bort, men han fikk bot for å ha kommet med hatefulle ytringer om etniske russere på et nettsted.
Uavhengige organisasjoner omtaler den nye forræderiloven som et Damoklessverd som henger over hodene deres, klart til å falle hvis de tråkker noen mektige på tærne. Det skal ikke stå på faktaene. Når FSB klarer å fremstille en forsker som sabotasjeagent for norsk etterretning, er ingen trygge.
Loven som forbyr spredning av «propaganda om utradisjonelle seksuelle relasjoner» til mindreårige kommer i tillegg til alt dette. Hensikten skal være å beskytte barn mot å høre at homofili er greit. Det er ille nok, men i tillegg er loven formulert så åpent at den i praksis rammer alle former for LHBT-aktivisme. En av de første som ble dømt var 24 år gamle Dmitrij Isakov, som holdt opp en plakat om at homofili er normalt. Han fikk en bot på 700 kroner.
Privatpersoner som sprer «propaganda» på nettet kan bøtelegges med inntil 18000 kroner. Organisasjoner kan bli stengt ned i 90 dager.
Dermed har Russlands LHBT-miljø ikke noen måte å ta til orde mot den omfattende volden og diskrimineringen de opplever. Ja, bortsett fra i protestsonen i Khosta da, en småby 12 km fra OL-anleggene i Sotsji, men bare mellom 6. og 23. februar 2014, og du må søke om tillatelse på forhånd.
Ny generasjon opposisjonelle
Frykten rår blant Russlands homofile. En av politikerne bak loven kom med truende uttalelser om den «perverse familien» til journalisten og opposisjonsaktivisten Masha Gessen. Hun er lesbisk, med samboer og adoptivsønn, så hun spurte advokaten sin om sønnen hennes kunne være i fare fra barnevernet. Svaret var «kom deg til flyplassen.» Nå har hun og familien forlatt Russland.
Det har vokst fram en ny generasjon opposisjonelle i Russland, med mer legitimitet enn den gamle. Titusenvis protesterte i 2011 da Putin annonserte at han skulle stille til gjenvalg. Noen måneder senere gjorde det feministiske punkbandkollektivet Pussy Riot sitt berømte stunt i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva.
Den viktigste opposisjonspolitikeren nå er kanskje Aleksej Navalnyj.
Han startet som antikorrupsjonsblogger, og kom på andreplass i ordførervalget i Moskva i 2013. Selv hevder han at tapet skyldes valgfusk, og det kan godt stemme. Putin-systemet har mye støtte, men overlater ikke valgresultater helt til tilfeldighetene.
Olympiske idealer
Det er denne konflikten mellom det mektige Putin-systemet og en svak opposisjon, Sotsji-OL er en del av.
Sotsji er et prestisjeprosjekt for Putin. Det er ikke folkets Russland, men maktelitens Russland, som skal vises frem: Et mektig, stolt og autoritært land hvor de beste menneskene sitter i arbeidsleir.
IOC er enige med Putin i at politikk bør holdes adskilt fra idrett. Protestere får man gjøre senere. Sånn sett passer Russland som hånd i hanske med de olympiske idealene, slik de fungerer i praksis: Monolittisk, gigantisk og korrupt. Idretten ønsker å heve seg over politikken, og stiller seg dermed på parti med de mektigste.
Feil med OL i Russland? Kanskje er det nettopp i Putins Russland de olympiske idealene hører hjemme.
Bli hjemme, Erna
Man skal ikke overdrive.
Russiske homofile og opposisjonelle får det ikke bedre av at vestlige gjester belærer verten på en uhøflig måte. Det forsterker bare avskyen mange russere føler for vestlige verdier.
Men det vil være flaut om norske sportsjournalister, utøvere, fans og politikere later som om Sotsji er et politisk nøytralt arrangement, og ikke finner en verdig måte å markere seg på mens de er der.
Opposisjonspolitikeren og sjakkmesteren Garry Kasparov mener at det ikke er utøverne som bør boikotte OL, men politikerne. Deres jobb er kun å stå der og kaste glans over Putin. Det fortjener han ikke.
Jeg er enig. Bli hjemme, Erna. (Men hvis du reiser, ta med deg Words Will Break Cement: The Passion of Pussy Riot på flyturen. Et fint stykke moderne dissidentlitteratur.)
Flere artikler og essays av Bjørn Stærk kan leses påessays.bearstrong.net.
Les også: