USA-sprik i Midtøsten

I Irak er shiamuslimene USAs allierte. I Libanon er en avlegger av det samme religiøse samfunnet amerikanernes fremste motstander.

I ET VISDOMSORD som tillegges den britiske statsmannen Benjamin Disraeli, heter det at nasjoner hverken har permanente venner eller permanente fiender — bare permanente interesser. To av disse punktene kan stå som et slags motto for amerikanernes politikk i Libanon, hvor både venner og fiender har skiftet. Men det er vanskeligere å øyne noen klar linje i USAs forsvar av sine interesser.Nå står president George W. Bush overfor en ny veritabel utfordring i form av Libanons shia-muslimer, det største av de religiøse samfunnene i landet. Dette er en utfordring der amerikanerne kan havne i en reell og innfløkt interessekonflikt

Intervensjon.

Under denne ukens massive shia-muslimske demonstrasjon i Beirut til fordel for fortsatt nære forbindelser med Syria, minnet flere av parolene om at USA ved flere anledninger har grepet direkte inn i libanesisk politikk - også med våpenmakt.Første gang det skjedde, var i 1958, da amerikanske militærstyrker ble landsatt for å slå ned hva USA trodde var et kommunistisk opprør (i virkeligheten dreide det seg vel så mye om en oppstand mot president Camille Chamouns egenrådige politikk).Under den libanesiske borgerkrigen fra 1975 til 1990 deltok amerikanerne både direkte og indirekte.I 1976 ga de for eksempel klarsignal til at Syria kunne rykke inn i Libanon for å berge den kristne siden fra nederlag.Senere, etter den israelske invasjonen i 1982, stilte USA med mannskaper til en multinasjonal styrke. Men etter en serie svært blodige angrep fra shia-muslimsk gerilja ble styrken overført til skip fra USAs sjette flåte. Flåten lå i månedsvis utenfor den libanesiske kysten og ble i praksis delaktig i borgerkrigen ved å bombardere landsbyer i fjellene sør for Beirut.

Uklart mønster.

Det var et slags mønster i dette: USAs politikk i Libanon gikk i hovedsak ut på å støtte opp om landets kristne president. Men dette forandret seg i 1991, da den daværende statssjefen, Michel Aoun, erklærte krig mot de syriske styrkenes nærvær. USA, som da trengte syrernes støtte i en internasjonal koalisjon mot Irak, ga underhånden klarsignal til at de jaget Aoun på flukt.I dag er mønsteret klarere igjen: USA støtter den brede opposisjonen som krever at Syria skal trekke sine resterende 14 000 soldater ut av landet og stanse sin innblanding i libanesisk politikk. Syria får på sin side støtte fra de fleste av landets shia-muslimer, under ledelse av Hizballah ("Guds parti"). Dette er et politisk parti med 13 av de 128 representantene i nasjonalforsamlingen, men også en bred sosial og økonomisk organisasjon, og en væpnet milits på anslagsvis 20 000 mann.Og det er her problemene oppstår.

Irak-invasjonen.

Etter at en amerikanskledet styrke for to år siden invaderte Irak og avsatte Saddam Hussein, har USA innsatt en ny regjering i Bagdad under shia-muslimsk ledelse. Denne ledelsen har utspring i shiaenes hellige by Najaf. Og den har dermed nære religiøse, politiske og historiske bånd til Libanons shia-muslimer. Dette fremgår ikke minst av det faktum at Hizballahs leder, Hassan Nasrallah, er født, oppvokst og utdannet nettopp i Najaf.Det vi står overfor, er derfor følgende:I Irak er amerikanerne avhengige av landets shia-muslimske majoritet om de skal klare å skape stabile forhold som kan gjøre det mulig for dem å trekke sine styrker ut.I Libanon er en avlegger av det samme shia-samfunnet USAs fremste motstander. Denne motstanden ledes samtidig av Hizballah, som USA - og Israel - betrakter som en terrororganisasjon og ønsker å eliminere.

Tilbaketrekning.

Syria ventes i løpet av de nærmeste månedene å trekke alle sine soldater helt ut av Libanon. Ett av de store spørsmål blir da i hvilken grad Hizballah vil fortsette å markere seg som en i første rekke politisk og sosial bevegelse - og hvordan Bush vil stille seg til en slik utvikling.Her er det imidlertid mange usikre momenter og mange aktører som USA ikke har kontroll over. Amerikanerne kan derfor meget fort kan oppdage at deres kortsiktige interesser går på tvers av deres langsiktige ønske om å skape et mer stabilt og demokratisk Midtøsten. Uansett er de på en eller annen måte avhengig av shiaene for å få det til.Per A. Christiansen er journalist i Aftenpostens utenriksredaksjon.