Kommentar

Oase-predikant hevder å vekke døde til live. Det er spekulativt og hjerterått. | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Foto: Tegning: Inge Grødum. Portrett: Ingar Storfjell

Det såkalt overnaturlige har gode vekstvilkår i dagens Norge.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sommeren er høysesong for de store kristne samlingene. Og til uken trekker den karismatiske Oase-bevegelsen på luthersk grunn tusener av søkende kristne til sin.

Dette er ingen norsk bygdesekt, men har sine begeistrede tilhengere langt inn i den norske kirken.

Eller som KrF-leder Knut Arild Hareide reklamerer med på bevegelsens hjemmeside:

«Oase har vært viktig for min tro.»

Overnaturlig fremmarsj

Oase-ledelsen selv beskriver en vestlig verden som stadig mer preges av «en rasjonalisme og materialisme som ikke gir rom for den åndelige dimensjonen slik vi kjenner den fra Bibelen. Langt mindre gir den rom for et trosliv med overnaturlighet, tegn og undre.»

Der tar karismatikerne dessverre feil.

Snarere ser vi en vestlig verden der det «overnaturlige» er i ferd med å gjenerobre tapte skanser.

Senest mai samlet TV Visjon Norge et par tusen forventningsfulle deltakere til en treddagers tvilsom helbredelsesjippo i Telenor Arena.

Britiske Lisa Williams gjør gode penger på «å snakke med døde» på norske scener og kaller troskyldige Norge for «vårt største marked». Kongerikets prinsesse tilhører også denne lukrative industrien og har fortalt Stavanger Aftenblad at det ikke er «vanskelig å komme i kontakt med de døde...den kontakten kan vi opprette når som helst...».

Luftige helbredelsespredikanter med TV-tekke skaper seg et godt levebrød av sine medmenneskers desperate håp.

De superkristnes inntog

Med andre ord: Det såkalt overnaturlige har gode vekstvilkår i dagens Norge. Så gode at i en Infact-undersøkelse som ble gjort for VG for seks år siden svarte hele 23 prosent ja på spørsmålet om det er mulig å ha kontakt med de døde.

Fenomenet er slett ikke særnorsk. Snarere lever vi i en tid der det rasjonelle er på vikende front for et fargerikt utvalg av tro og overtro.

Likevel er det som til uken skjer i den jordnære plankebyen i Østfold av det mer spesielle slaget. Der er mirakelpredikanten Supresa Sithole fra Mosambik en av hovedattraksjonene.

Han har hentet inspirasjon fra noen av de mest ekstreme amerikanske kristenretningene. Arne Helge Teigen er førsteamanuessis ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Den er av de mest bokstavtro miljøer i det lavkirkelige Norge. I en meget god og perspektivrik Vårt Land-artikkel viser Teigen hvordan det i USA formuleres et budskap om at det i vår tid skal «reises opp en gruppe superkristne som skal gjøre større undere enn Jesus».

Og i et slikt svimlende perspektiv er det jo strengt tatt ikke det spor merkelig at en håndfull døde vekkes til live igjen.

Opp fra de døde

Nå er det altså Supresa Sithole som er invitert til å forføre ærlige kristne på leting etter en utvidet åndelig dimensjon i sitt trosliv. Og Oase-leder Asbjørn Simonnes vitner om at Sithole personlig har fortalt ham om en firebarnsmor som døde av aids. Mirakelpredikanten ba for henne og hun våknet opp fra dødens favntak. Men ikke nok med det: Tilbake fra dødsriket var hun også helbredet for aids.

Religiøse ledere er blinde for den menneskelige tragedie de bereder grunnen for

«Vi har ingen grunn til å betvile at disse hendelsene skal ha skjedd», konkluderer Oases daglige leder.

Vi andre har imidlertid all grunn til å betvile slikt. Like god grunn som vi har til å karakterisere dette som åndelig svindel for å forføre mennesker i en vanskelig livssituasjon.

Ikke minst når vi vet at slike mirakelhistorier kynisk brukes til å skape blest rundt predikanter som måler sin suksess både i tilhengere og penger.

Undrenes håp

Nå kan det diskuteres om dette er noe å ta på alvor. Det kan kanskje være like greit at noen tusen kristne lar seg lure i den ekstatiske stemningen som over helgen skal piskes opp i Kongstenhallen.

Så enkelt er det dessverre ikke.

Det vil være å lukke øynene for de mest sårbare blant oss. Mennesker som klynger seg til undrenes håp. Som ofte har gitt opp både seg selv og andre, og bare har desperasjonen å klynge seg til.

Mennesker som så gjerne vil tro på det uvirkelige fordi det virkelige er gått tapt for dem. Og som igjen og igjen skuffes av mirakelpredikanter som skaper forventninger hinsides det mulige.

Kynismens spill

Det er kynismen i dette spillet det er grunn til å ta på alvor. Dessverre har da også mange av oss sett de triste fruktene av en forkynnelse som lover helbredelse og undre som tegn på et rikere og ekte gudsliv.

Mennesker som knuses når ikke «det vidunderlige» skjer. Og som slik legger skylden på seg selv og sin egen utilstrekkelighet når undrene, ekstasen og lykken går dem forbi, mens alt dette kommer som en velsignelse til andre.

Det handler om det mest alvorlige som finnes i disse troende menneskenes liv:

Å være blant de utvalgte - eller å bli valgt bort.

Ut i ørkenen

De siste månedene har det kommet avsløringer både i bok- og reportasjeform om kristne lederes maktmisbruk. Senest i fredagens Vårt Land er temaet på dagsorden. Usunn og forkvaklet ledelse dokumenteres. Det beklages og det loves bot og bedring. I praksis gjentar likevel det samme seg stadig om igjen:

Religiøse ledere som i jaget etter suksess er blinde for den menneskelige tragedie de bereder grunnen for.

Ledere som leker seg med makter og mennesker. Og som fornekter sitt eget ansvar og derfor retter en anklagende pekefinger for dem om oppfordrer til selvrefleksjon og sunn kritisk sans.

En holdning og lære som «leder mennesker ut i ørkenen i stedet for inn til kilden», som Borg-biskop Atle Sommerfeldt så tankevekkende formulerer det i sitt Oase-oppgjør (Vårt Land).

De forsvarsløse

Om få dager skal «dødeoppvekkeren» fra Mosambik gå ut i Kongstenhallen og «be for syke - her og nå», som det varsles i programmet. For «en Gudstro som i praksis er uten tro på det overnaturlige, er selvsutslettende,» heter det i Oase-bevegelsens forsvarsskrift. Derfor insisteres det på tegn og undre som kan «bryte ned disse murene av gudløs virkelighetsforståelse».

Slik forsvares et gigantstevne som i sitt vesen avviser den stillferdige «makt i de foldede hender», men der en åndelig makt over mennesker som selv ofte er blant de maktesløse, misbrukes.

En maktutøvelse vi ytterst sjelden setter på samfunnets dagsorden og som aldri gjenfinnes på de årlige kåringer av samfunnsmakt.

Tross dette kan slik makt få dramatiske konsekvenser. Og det for de aller mest forsvarsløse, «...en av disse mine minste små,» som snekkersønnen fra Nasaret så omsorgsfullt formulerte det.

Twitter: @hstanghelle. E-post: harald.stanghelle@aftenposten.no

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også disse sakene:

Les mer om

  1. Bibelen
  2. Religion

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Oase-ledere: Stanghelle har gått i en felle

  2. KOMMENTAR

    Niqabdebatten: Klær til besvær | Kristin Clemet

  3. KOMMENTAR

    «Pengepredikanten» viser at det finnes kristne parallellsamfunn | Andreas Slettholm

  4. KOMMENTAR

    Harald Stanghelle: Det første «den hellige familien» gjorde var å flykte. 2016 år senere er det Midtøstens kristne som forsvinner.

  5. KOMMENTAR

    «Vi er alle listhaugianere.»

  6. KOMMENTAR

    NATO gjør hva alliansen må | Frank Rossavik