Kommentar

Hvordan få ungdom til å lese dikt? | Henning Howlid Wærp

  • Henning Howlid Wærp
    Professor i nordisk litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet

To nye bøker gir inspirasjon.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er det mulig å få ungdom til å lese dikt, spør Aftenpostens litteraturanmelder Henning Howlid Wærp Scanpix / Shutterstock

  • Ben Lerner
  • Hatet til poesien
  • Oversatt av Thomas Lundboe
  • Cappelen Damm 2018.
  • Kjersti Rognes Solbu og Jon Opedal Hove
  • Samtidslyrikk i klasserommet
  • Fagbokforlaget 2017

Diktsamlingen selger dårlig i Norge i dag. Den er i krise. Men så kommer det da også ut rundt 60 nye norske titler i året, et stort antall i et lite bokmarked.

Selve interessen for lyrikk og annen skjønnlitteratur er imidlertid ikke dalende, det vitner stadig flere litteraturfestivaler og litteraturhus om. Mange skriver dikt selv, på blogg, i lokalavis eller til private feiringer. Men hva med elevens interesse, hvordan vekke den?

Samtidslyrikk i klasserommet

Fagbokforlaget

To norsklærere som tar utfordringen med lyrikkformidling på alvor er Kjersti Rognes Solbu og Jon Opedal Hove, ved Fyllingsdalen videregående skole i Bergen. De har i høst gitt ut boken Samtidslyrikk i klasserommet (Fagbokforlaget.)

Innledningsvis skriver de: «Denne boka er eit forsvar for poesien og skjønnlitteraturens vedunderkraft, for den langsame tenkinga og danninga». Det er flott sagt. Videre: Lyrikken er godt egnet fordi den er overkommelig (det går fort å lese et dikt). Lyrikken er godt egnet fordi den ikke er overkommelig (en blir aldri ferdig med et dikt).

Solbu og Hove legger vekt på at det er to trinn i arbeidet med dikt: Opplevelsen og analysen. Har man ikke først opplevd diktet, blir analysen gjerne tørr og mekanisk, man har ikke den energien som trengs for å gå i gang med analysearbeidet. Stopper man med opplevelsen, undervurderer man kunnskapssiden ved det å tilegne seg litteratur. Dessuten utvider analysen opplevelsen.

Elevenes egen aktivitet

Hva gjør Solbu og Hove i norsktimen? De kan f.eks. dele ut et dikt av Tone Hødnebø på ark til elevene og sende dem inn i et annet og tomt rom, uten forstyrrelser, uten mobiltelefon eller PC. Sittende på gulvet skal elevene hver for seg lese diktet og gjøre notater i margen, streke under ting de ikke skjønner eller liker eller vil diskutere. De skal se på komposisjon og bildespråk. Og de skal i en enkel strektegning forsøke å tegne diktet, situasjonen i diktet. Etterpå er det en rundebordssamtale om teksten.

En annen måte å nærme seg diktet på kan være ved fremføring, der én gruppe skal lese et dikt til musikk de har valgt selv, en annen gruppe illustrere et dikt med bilder, mens andre igjen fremfører diktet som dialog eller talekor. Altså en type fortolkende fremføring, der man etterpå kan diskutere hvilken som fungerte best. Læreren er hele tiden med og passer på at elevene også tilegner seg og bruker fagspråk.

Elevenes deltagelse i prosjektet er noe av det som tiltaler meg mest med Solbu og Hoves opplegg. Selv hadde jeg en foreleser på universitetet som kom til litteraturtimene med helt ferdige analyser av dikt, analyser som virket sømløse og feilfrie og uangripelige. Det vakte hverken interesse eller tro på at man selv ville kunne gjøre en lignende fortolkning. Og jeg våget aldri å skrive diktanalyse gjennom mine studier for å bli lærer. Likevel, jeg «hevnet» meg til slutt med å velge lyrikk som emne for doktoravhandling. Utgangspunktet var da: Hva kan jeg dårligst? (Resultatet? Avhandlingen ble godkjent, og gitt ut som bok, Diktet natur, på Aschehoug forlag i 1997.)

Poesi og menneskelighet

Ben Lerner CAPPELEN DAMM

Den amerikanske forfatteren Ben Lerner ga i fjor ut en bok som het The hatred of poetry. I høst har den kommet i norsk oversettelse ved Thomas Lundbo, Hatet til poesien (Cappelen Damm). «Det er langt flere som er enige om at de hater poesi enn som er enige i hva poesi er,» skriver Lerner.

I noen år var Lerner redaktør for et lite poesitidsskrift i USA og ble da overrasket over den strøm av bidrag som kom fra folk som var i terminalfasen av livet, folk som åpenbart aldri hadde lest tidsskriftet hans, men som i følgebrevet ga uttrykk for et besynderlig desperat behov for å få diktene sine trykket, uansett hvor. Det var som de gjennom diktene ville overvinne døden.

Lerner mottok også brev fra fanger som følte at det å få utgitt dikt var en måte å få bekreftet at de var mennesker, og ikke bare forbrytere. I det ligger det en underforstått kobling mellom poesi og sosial anerkjennelse av poetens menneskelighet. Så sterk er denne koblingen at disse forfatterne ikke så det paradoksale i at de forsøkte å sikre og bevare sin person-status i et tidsskrift som ingen de kjente noensinne ville lese.

Felleserfaringer

Cappelen Damm

Det finnes et mylder av ulike krav viklet sammen under begrepet «poesi», skriver Lerner: Poeten skal beseire tiden, uttrykke ureduserbar individualitet, fornye det eksisterende samfunnets språk, fremsette mål for verdier hinsides pengene, m.m. Forventningene til poesien blir for stor, og man hater derfor diktet. Men i hatet ligger det en skjult kjærlighet.

En type innvending til poesien er at den ikke evner å slukke leserens tørst etter en mening som overskrider poetens individuelle erfaring og lyse opp den verden vi har til felles. Poetenes problem er da at de ikke klarer å være universelle nok, de klarer ikke å snakke til alle.

Samtidig er det et poeng for Lerner at nettopp det sentrallyriske diktet – det vil si det intenst subjektive, personlige diktet som automatisk kan favne alle – er en umulighet i en verden kjennetegnet av vold og forskjeller. Her trekker han frem de svartes vanskelige situasjon i USA, hans hjemmebane. Det er fra Lerners side ikke en anklage mot lengselen etter et slikt allment dikt, men en skepsis mot all hyllest av dikt som angivelig har klart dette uoppnåelige målet. For et «vi» i et dikt er ofte et falskt vi som tilslører maktforhold, etniske, økonomiske og kjønnsrelaterte forskjeller. Et enkeltdikt kan aldri snakke til alle, mener Lerner

Hat og kjærlighet

Ben Lerner avslutter sin bok Hatet til poesien med en oppfordring: At dikthaterne bestreber seg på å fullkommengjøre forakten, og også vurdere muligheten for å bryne den mot dikt. Ikke slik at forakten med det fordrives, men slik at den blir dypere, og slik at den, ved å skape et rom for det mulige, kan begynne å ligne kjærlighet.

Et paradoksalt utsagn – som er et dikt verdt.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Poesi

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Diktbøker har fått en kraftig oppsving internasjonalt. Instagram får æren.

  2. KOMMENTAR

    Vi er et land av lyrikklesere

  3. KULTUR

    Essay om Inger Christensen og fantasiens triumf

  4. A-MAGASINET

    «Instapoeten Trygve Skaug taper seg i bokform».

  5. KULTUR

    Rupi Kaur har solgt mer enn tre millioner bøker med «instapoesi». Her er de populære nettpoetene

  6. KULTUR

    Her er tre grunner til at poet Hanne Bramness leses på linje med klassikere