Kommentar

Historier fra livet kan ha sin pris. Men de gir oss så mye mer | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås
    Knut Olav Åmås
    Spaltist

I sin nye bok skriver Jan Grue om livet som rullestolbruker. De personlige historiene er nødvendige for at det skal bli diskusjon om dysfunksjonelle offentlige systemer, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Ingar Storfjell

Personlige historier er uunnværlige i samfunnsdebatten. De gjør de store spørsmålene forståelige.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

#Metoo-bevegelsen det siste året har et vell av personlige beretninger som grunnlag. Nå er bøkene som går litt dypere i dem, begynt å komme, som Det skjer nå. Fortellinger fra en feministisk revolusjon (Kagge), redigert av Helena Brodtkorb. Et lite dusin kvinner forteller med hver sin stemme, hver sine historier. De går i mange retninger, men det gjør jo feminismen også.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne. Foto: Carl Martin Nordby

Velferdsstat og helse er et annet tungt tema som blir levendegjort med beretninger i bokform, blant annet Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres (Gyldendal) og Olaug Nilssens Tung tids tale (Samlaget), begge strålende sakprosa hver på sitt vis. Den siste har allerede fått stort gjennomslag i velferdsprofesjonene og politikken.

Historier om enkeltmennesker

Fenomenet er selvsagt ikke nytt, hverken i journalistikk eller litteratur. Muligens er tendensen likevel blitt sterkere og virkningene av de personlige historiene større, fordi flere av historiene blir fortalt så godt, ikke minst i bøker og samfunnsdebatt i etablerte medier.

De personlige historiene gjør abstrakte temaer og prinsipielle saksdiskusjoner håndgripelige, og de illustrerer hvordan politiske og sosiale problemer og prosesser i sin kjerne handler om enkeltmenneskers liv. De skaper engasjement.

Det Norske Samlaget runder 150 år i år og markerer det med å starte en serie pamfletter kalt «Norsk røyndom». Det er korte, personlige essay basert på livserfaringer og observasjoner, og samtidig er de fulle av kunnskap og refleksjon. Forfatterne skriver et nynorsk uten slark og tomgang, i en levende, uformell stil.

Et veiledende «eg» inviterer til å tenke videre om historiene, ideene og samfunnstendensene.

Som i scenekunstner og dramatiker Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida. Pamfletten handler om hverdagsrasisme, de talende småhendelsene som viser frem fordommer. Tilsynelatende uskyldige, men ikke når hun opplever dem hver eneste dag. Som når hun tar toget fra Stockholm til København, legger fra seg bagasjen ved plassen sin og får høre fra en kvinne: «Unnskyld, men det er reserverte sete på toget. Eg ser på henne. Ho seier: Dette er første klasse. Ja, seier eg. Eg held fram med å sjå på henne.»

Mobbehistorie uten selvmedlidenhet

Bjørn Hatteruds bok i «Norsk røyndom»-serien, Mot normalt, gjør også inntrykk. Han ble født med ryggmargsbrokk og klumpfot og har slitt med helseplager og mobbing siden han var barn. I et stramt, enkelt språk legger han frem sine livsfakta uten selvmedlidenhet og offertenkning. Seierne satt bare litt langt inne.

Han forteller med intelligent humor: «Ein klassereisande homse med funksjonshemmingar, frå ei lita bygd, som bur i ein stor by, som haltar når han går, har kroppsspråket til ein arbeidar og dialekta til ein husmannsson, men som snakkar om kunst, eksperimentell musikk og anna eksentrisk og smaklaust, vil aldri kunne passere som normal uansett.»

Nylig kom også Alf Kjetil Walgermos Du som er i himmelen. Forfatteren og kulturredaktøren i Vårt Land reflekterer om hva det gjør med ens gudstro å miste et barn like før fødselen: «Å føde eit barn utan liv er noko av det tyngste ein menneskekropp kan utsettast for. Når du mistar eit barn, må du bygge opp att språket ditt frå grunnen igjen.»

Det finnes flere blikk

De fleste skribentene jeg har nevnt, er ganske unge, noen kjent fra før, andre helt nye stemmer. Men det er mulig å tenke seg ganske nye blikk på Norge fra helt andre: fra kronisk syke med et helt livs erfaring med velferdsprofesjonene, fra titusener av aktive eldre, fra ressurssterke folk i lavstatusyrker, innsatte i fengsler, folk helt andre steder i landet og i andre miljøer. Alle steder finnes det nok av oppegående mennesker som både kan tenke og skrive.

Ny, verdifull litteratur må ikke bli bare av og for en elite av «ususal suspects».

Finnes det ikke noen trekk av intimitetstyranni og bekjennelsesmani ved denne forsterkede tendensen i offentligheten? Er det lettvinte bidrag til offentligheten – «fortell om hva du har opplevd», liksom? Nei, det koster ofte mye å bruke seg selv og sine erfaringer offentlig. Men det gir mer, til alle oss andre, når det skjer i en reflektert form som gjør det mulig å se på nye måter.

Les også

«Jeg mot meg»: Er det riktig å bruke unge menneskers strev i underholdningsøyemed på TV?

Kunnskap er mer enn forskning

Jeg er lei av hangen til å avskrive de personlige historiene i samfunnsdebatten som anekdotiske og ikke-representative. «Hvor er forskningsbelegget for dette? Har du lenker?» er det alltid noen som spør. Men kunnskap er mer enn vitenskap.

Forskning er ikke den eneste form for viten vi trenger. Kunnskap er mye mer. For eksempel et vell av personlige erfaringer og systematiske observasjoner over tid. De personlige historiene er nødvendige for at det skal bli diskusjon om for eksempel dysfunksjonelle offentlige systemer og politiske beslutninger med utilsiktede bivirkninger.

Pamflettene jeg har lest, er ganske lavmælte, de skriker ikke, det er ingen sensasjoner i dem, og det er smått med spissformuleringer å lage avisoppslag eller Dagsnytt atten-ordskifte om. Men de personlige historiene har kraft til å endre noe gjennom å gjøre noe med hver enkelt leser.

For det personlige er ofte politisk. Og det politiske handler alltid om personer.


Mer fra Knut Olav Åmås:

  1. Les også

    Noen nærmest antar at funksjonshemmede er uføre og hjelpetrengende

  2. Les også

    Sov nok, i stedet for å skryte av hvor lite søvn du greier deg med. Gi slipp. Gå glipp.

  3. Les også

    Jeg vet om få som tar flere sjanser og lever med høyere risiko enn kunstnerne. De fortjener større respekt.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Litteratur
  3. Samfunnsdebatt