Utstikkende ribbein. Matorgier. Barberblader. Så lenge folk sliter, vil det boble opp ubehagelige bilder i sosiale medier | Ingeborg Senneset

Symptomer skal behandles, ikke blokkeres.

Den britiske avisen The Guardian har avdekket tusenvis av bilder og hashtager på Facebook-eide Instagram som viser selvskading, tynne kropper, vektdagbøker og kommentarer som heier frem destruktiv adferd.

Dette bekrefter inntrykket av at de gamle, negative psykiatribloggene aldri forsvant: De har bare forflyttet seg.

Pro-ana-bilder er fortsatt rygger med utstikkende ribbein. Det er fortsatt skyggelegging og knekk i midjen så hoftekammen skal stikke langt nok ut til at huden dras tilbake og underhudsfettet flater ut. Det er fortsatt tips om avføringspiller, kanel og krydder som kan koste kroppen bare ett gram til.

Pro-mia-bilder er fortsatt en ruscocktail av mat og drikke. Det er fortsatt tips om matvarer som lettere enn andre kan brekkes opp fra magesekken før den kroppslige katastrofen blir større enn kaloriregnskapet tillater.

Pro-harm-bilder er fortsatt skadet hud, arr, barberblader, blod, risp og nåler. Det er fortsatt tips om hvor dypt du kan gå og hvor lange stingene må være i før du kan sprette dem og likevel komme fra det uten å bli tvunget inn i et behandlingssystem som ikke tillater din egen, private lindring.

Sensur er en enkel og dårlig løsning

Men er det Facebook som skal ta ansvar for barnas psykiske helse? Sensur av destruktive bilder er blitt prøvd før, med dårlig resultat.

Alle er enig i at unge og sårbare mennesker ikke skal læres opp i å skade seg selv. Men dette er mye vanskeligere i praksis enn teori.

Jeg møtte nylig sjefen for Facebook i Norge, Rune Paulseth, til debatt om mental helse og sosiale medier. På spørsmål om hvordan konsernet tenker å skille mellom negative og positive poster, var svaret at det skulle de bli flinkere til. Konfrontert med erfaringen fra Vietnam-bildet, hvor en ikonisk krigsdokumentasjon ble forvekslet med unødvendig eller krenkende nakenhet, var svaret at det skulle de også ... jobbe med.

Med mindre algoritmene er mer kompetente enn helsepersonell i psykiatrien, er jeg spent på hvordan. Det vi vet, er at når sensur rammer, kan også kunnskap, fellesskap og motivasjon gå med i dragsuget.

Bildene er symptomer på underliggende problemer

Det skal ikke underslås at oppskrifter og interne konkurranser kan «smitte». I 2017 meldte for eksempel NRK at «unge konkurrerer om å vise de dypeste sårene etter selvskading». Det samme kjenner jeg igjen fra psykiatriblogg-miljøet.

Professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo, Ole Jacob Madsen, skriver om smitteeffekt i boken Generasjon prestasjon (2018). Psykiske lidelser skiller seg fra bakterier og virus ettersom sistnevnte i liten grad bryr seg om hvem mottageren er. For å ta opp adferd fra andre, må det være en mottagelighet eller et behov der i utgangspunktet.

Avsendere med psykiske lidelser trenger noen ganger rett og slett å skjerpe seg og droppe delingen i sosiale medier til fordel for en samtale med kompetente mennesker. Men symptomer skal behandles, ikke blokkeres. Og behandlingsapparatet har ikke uendelig med plasser og vidåpne dører. Skam og stigma hindrer fortsatt mange i å søke eller motta hjelp. Da er det ikke så rart de finner sammen i sosiale medier.

Så lenge folk sliter, vil det boble opp ubehagelige symptomer. At Facebook legger lokk på noen av dem, betyr bare at vi kan vente på hvor og når neste bobler opp.

Les også disse:

• Linnéa Myhre i Morgenbladet: Triggerfri sone
• Viel (17) i Si ;D: Jeg har skadet meg etter å ha sett ting på Instagram
• Rina Raphael i Fast Company: En sjokkerende stor andel helsenyheter på Facebook er fake eller villedende

Tips, kritikk og tilbakemeldinger:

Twitter: @Ingeborgborg

Facebook: IngeborgSenneset

Snapchat: ingeborgsenn

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter