Antibiotikaresistens kan bremses. Alternativet er førkrigstidens medisinske mareritt.

Å åpne en kropp, uansett om det er for et venekateter for kreftmedisin eller et brystimplantat, innebærer å lage en inngangsport for bakterier. Uten antibiotika som virker, kan vanlige sår eller operasjoner være livsfarlige.

Dit vil ingen. Kan pandemi og krig bidra til at verden tar et felles krafttak mot en annen stor trussel?

  • Ingeborg Senneset
    Ingeborg Senneset

Klimakrise. Koronakrise. Ukrainakrise. Hvem orker en krise til nå?

Lørdag 12. mars er det to år siden landet stengte ned.

Dersom det mest av alt frister å lukke denne siden, er det mer enn forståelig. Men gi det en sjanse. For selv om dette er en mørkere krise enn koronaen, er det et lyspunkt. Jeg kommer til det. Først:

Antibiotikaresistens. Fremtidens pesters protagonist.

Nylig publiserte en av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter The Lancet en studie som viser at over 1,2 millioner mennesker mistet livet til antibiotikaresistente bakterier i 2019.

Innen 2050 kan dødstallet være 10 millioner. Hvert. Eneste. År.

Utviklingen av resistens skjer nemlig raskere enn utviklingen av nye antibiotika.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sa det slik i 2017: «Konsekvenser av antibiotikaresistens ser vi allerede i dag, men det er økningen på sikt som er virkelig skummel.»

Det er «på sikt» nå.

Sover norske politikere i timen?

Min diagnose er nei. Tvert imot. Tross et utall kriser gis denne plass.

Torsdag denne uken dreide en stor del av debatten i Stortinget seg om farer ved og tiltak mot antibiotikaresistens.

Høyres Tone Wilhelmsen Trøen utfordret helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) på Nordisk råds anbefaling om en felles nordisk handlingsplan mot antibiotikaresistens med finansiering, rapportering og politisk kontroll.

Under pandemien døde flere av antibiotikaresistente bakterier og av mangel på antibiotika enn av koronaviruset

Norge kan som André Skjelstad (V) sa, være et foregangsland for bærekraftige løsninger. Vi er det allerede i form av svært lav bruk i både helsevesen og jordbruk.

Ingjerd Schou (H) ba imidlertid regjeringen se på muligheter for at flere departementer enn helse kan inkluderes i arbeidet. Slik kan bistand bli en faktor i den globale kampen.

Det er i tråd med det tverrfaglige initiativet Antibiotikakampanjen, som arbeider for en internasjonal antibiotikakonvensjon.

Men helseministeren sa det smertelig presist: «Når det er rørende enighet, må vi passe på at det ikke blir dødvann.»

Hva skjer internasjonalt?

Mer, men ikke nok, er den korte oppsummeringen.

The Lancet skrev på lederplass i januar at innsatsen til nå har vært altfor periodisk og ujevn. De siste to årenes innsats mot koronaen demonstrerte at internasjonalt medisinsk samarbeid er mulig.

Men i skyggen av pandemien døde flere av antibiotikaresistente bakterier og av mangel på antibiotika enn av koronaviruset.

Det er ikke en undervurdering av pandemien.

Det er et rødt flagg mot å undervurdere den neste pesten.

De første krigene viste hvordan en verden uten antibiotika ser ut: Ikke bli syk, ikke ha noen uhell, ikke operer deg. Da går det *kanskje* bra, skriver Ingeborg Senneset.

Global ulikhet og fattigdom øker avhengigheten av antibiotika. Forbedrede levekår og velferd vil øke sjansene for å klare seg uten slike legemidler. Flere har påpekt at det er særlig høye forekomster av resistens i lav- og mellominntektsland og i flyktningleirer.

Det siste øker dramatisk i kjølvannet av Russlands invasjon.

Les hele saken med abonnement