Kommentar

Har gnisten eller bålet skylden?

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Afghanske demonstranter brenner et amerikansk flagg mens de roper slagord mot president Barack Obama, USA, Vesten og filmen Innocence of muslims. Foto: Omar Sobhani/Reuters/NTB Scanpix

Muhammed-strid. Det er reaksjonene, ikke provokasjonene, som er karikaturstridenes egentlige katastrofe.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

**De voldsomme og voldelige Muhammed-demonstrasjonene i Midtøsten og Sør-Asia fortsatte i helgen.

Titalls mennesker er drept i de ukelange opptøyene.**

Men det snakkes for mye om «gnisten» som utløste «bål» over hele verden, det er for mye fokus på at ansvaret ligger hos dem som kom med gnisten. Bildet brukes på uklokt vis av kvalitetsmedier verden over. Men metaforen er villedende i en ytterst komplisert situasjon, som den danske forskeren Frederik Stjernfelt påpekte i Weekendavisen fredag.

Uavhengig av gnistene ligger ansvaret hos dem som tenner og nå holder bålene ved like med enorm energi.

Kompromissløs redaktør

Samtidig som volden rullet videre, satt norske og svenske mediefolk og forfattere og diskuterte temaet «kompromissløshet i kampen for frihet og rett» på Voksenåsen i Oslo, med Muhammed-stridene som bakgrunn. Seminaret har navn etter en av forrige århundres fremste avisredaktører, svenske Torgny Segerstedt (1876-1945).

Han var en av dem som tidligst og tydeligst advarte mot den fremvoksende nazismen i mellomkrigstiden og fremhevet kompromissløse liberale idealer som forsvar mot det totalitæres kompromissløshet: «Friheten til å tenke og uttrykke sine tanker står over alt annet. Alt kan mennesker unnvære, bare ikke dette.»

I dag er ytringsfriheten en basis for samtlige andre rettigheter, religionsfrihet inkludert. Men må ytringsfriheten være kompromissløs? Som prinsipp og grunnleggende frihet, ja. Selvsagt ikke som praksis. Redigerte medier bruker den med dømmekraft hver dag. Dette er imidlertid noe helt annet enn en situasjon der et generelt lavere nivå for tillatte ytringer truer med å bli en permanent, formalisert realitet.

75 prosent uten religionsfrihet

Hele 75 prosent av verdens borgere bor i dag i land med sterke restriksjoner på religionsutøvelse. Den arabiske våren har skapt ny usikkerhet, ny turbulens, nye maktkamper. Årsakene til opptøyene er flere og dypere enn den elendige filmen Innocence of muslims og de mer klassiske karikaturene i Charlie Hebdo .

Fredag kveld demonstrerte et hundretall radikale muslimer utenfor USAs ambassade i Oslo og ropte «død over USA», uttrykte at verden nå trenger en ny Osama bin Laden, samt «jøder, jøder, Muhammeds hær skal vende tilbake».

På samme tid befant Oslos ordfører, biskop og 3500 norske muslimer seg på Youngstorget for å protestere fredelig, og beklage filmen. Men også denne måten å reagere på «provokasjoner» på har svakheter, for den forutsetter og styrker logikken om «de krenkedes» forrang i å tolke hendelser.

Les også

Ytringsfrihet er et unntak i verdenshistorien

Hver enkelt av 1,5 milliarder muslimer kan velge å bli eller ikke bli personlig «krenket» av fornærmelser, som den danske politikeren Naser Khader skrev i VG nylig.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik advarte i NRK i går mot «provokasjoner». Et slikt fokus kan gi rene provokatører uforholdsmessig stor innflytelse. Det er faktisk klokere å rette søkelyset mot reaksjonene.

Hatet mot Vesten

I helgen har demonstranter igjen brent amerikanske og israelske flagg og ropt ut sitt hat mot Vesten som helhet. Det skjer i land uten stor ytrings— og religionsfrihet, men med tallrike angrep på jøder og kristne, og med lang tradisjon for autoritære politistater. De fleste demonstranter synes å tro at vestlige regjeringer står bak krenkelsene.

Men de største krenkelsene de opplever, finnes i deres egne religiøse og politiske forhold. Det meste annet er avledningsmanøvrer.

I samfunn der individenes oppfatninger av det hellige teller tusener av varianter, kan vi få store, kryssende urørlighetssoner hvis vi innfører feilaktige oppfatninger av hva respekt er. I stedet må vi leve med risiko for å bli fornærmet.

Virker reaksjonene?

Ellers kan de voldelige reaksjonene i verste fall komme til å virke — skritt for skritt. Bokaktuelle Salman Rushdie sier til BBC at det trolig ikke ville vært mulig å utgi Sataniske vers i dag. Jeg håper han tar feil, men er ikke sikker. Reaksjonene, som er karikaturstridenes egentlige katastrofe, kan føre til en rettighetsrelativisme som ødelegger det åpne, frie mangfoldet.

Slik sett er det kanskje ikke Islamsk Råd og generalsekretær Mehtab Afsars avskydemonstrasjon mot «mobbing av profeten» på Youngstorget som er den beste strategi, men snarere forstander Basim Ghozlans i Det islamske forbundet: «Muslimer er selv ansvarlige for at denne svadafilmen har fått en slik nedslagskraft», sier han til ukeavisen Dag og Tid fredag.

Taushet er faktisk en mulig strategi i møte med destruktive krefter som fremfor alt ønsker trøbbel

Taushet er faktisk en mulig strategi i møte med destruktive krefter som fremfor alt ønsker trøbbel.

«Integritet overfor idealer er viktigere enn frykten for å trå feil», sa Torgny Segerstedt. Det er en slik holdning vi trenger i den triste, nye runden med Muhammed-strid. I tillegg til de drepte er mange hundre skadet.

Det er ikke gnistens skyld. Ansvaret ligger hos dem som har utnyttet situasjonen til å tenne bål som ikke ser ut til å slukke med det første.

Les også

  1. Signalbygg uten støy

  2. Vår feilbarlige profet

Les mer om

  1. Kultur