Kommentar

Studieverdenens systematiske treghet | Einar Lie

  • Einar Lie
    Einar Lie
    Professor i økonomisk historie, Universitetet i Oslo

Våre studenter er blant Europas eldste, skriver Einar Lie. Foto: Storfjell Ingar / Moe Ingeborg

Vi tar ekstremt dyre virkemidler i bruk for å holde eldre arbeidstagere i arbeid, samtidig som vi holder oss med ordningene som legger til rette for at studentene våre kommer unødvendig sent ut i arbeidslivet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En ny, ekstremt gunstig AFP-ordning kommer til oss i offentlig sektor. Den ordningen som skulle gi «sliterne» en mulighet til å gå av tidlig, skal nå kunne utbetales årlig etter fylte 62 år for dem som er i arbeid, i tillegg til vanlig lønn.

Etter å ha satt meg nøye inn i den formidable gevinsten ordningen vi gi eldre offentlig ansatte, har jeg faktisk sluttet med festrøyking. Skulle jeg stryke med av en selvpåført sykdom før jeg når livets gylne AFP-høst, vil jeg virkelig føle at jeg har sviktet arvingene mine.

Les også

Ny pensjon for 800.000 ansatte i stat og kommune

Langsomme studenter

Mens vi bruker enorme summer på å forlenge arbeidskarrièren i den sene enden av arbeidslivet, er vi, som professor Lars Calmfors nylig påpekte i et foredrag, lite opptatt av hva som skal til for å få vår utdannede arbeidskraft tidligere i arbeid.

Dette er utvilsomt et viktig felt: Våre studenter er blant Europas eldste - omkring halvparten er over 25 år, en fjerdedel er over 30. Mange slutter underveis. Åtte år etter studiestart har 41 prosent skaffet seg en bachelorgrad, 24 en mastergrad og 34 prosent har ingen av delene.

Einar Lie. Foto: Olav Olsen

Selv tror jeg ikke det er noe galt med dagens studenter. I all hovedsak er det systemet omkring dem som har laget prinsipper og ordninger som legger til rette for frafall og langsomhet.

La meg peke på et par-tre forhold knyttet til opptak og studiefinansiering.

Ekstrapoeng mens tiden går

Bruken av alderspoeng er den mest åpenbare favoriseringen av sen studiestart. I Norge får man to ekstrapoeng i den såkalt ordinære kvoten for hvert år som går etter fylte 20 år, uten noen krav til relevant aktivitet.

Dette sender et dårlig signal, som vi i offentlig sektor gjerne sier. I tillegg tyder alt på at det gir oss dårlige studenter. Et entydig resultat fra SSBs studiestatistikk er at sannsynligheten for å gjennomføre utdanningen er større jo yngre man er ved studiestart.

«Fordelen med å fortsette direkte på studier etter videregående er at man er studievant. Kunnskap er ferskvare,» kommenterte en forsker ved NIFU da SSB presenterte sine tall for noen få år siden. Erfaringen ved min egen institusjon er den samme, at studenter som har fått litt avstand til videregående, er dårligere rustet til å gjennomføre studier.

Likevel kan søkere samle alderspoeng i fire år. Dette gir totalt åtte poeng, nesten like mye som en hel karakter.

Det krever enormt mye arbeid, disiplin og kunnskapstilegnelse å flytte sin karakter fra for eksempel 4,2 til 5,0 i snitt.

Samme poenggevinst kan oppnås ved å ligge hjemme på sofaen i fire år – mens sannsynligheten for å bli tatt opp på studier blir stadig bedre, og sannsynligheten for å greie å gjennomføre dem blir stadig dårligere.

Finansiering for åtte år

Norske studenter kan få studiefinansiering for åtte studieår. Det er ikke noe krav om at årene følger etter hverandre i tid, eller at man består eksamen i alle fagene man er registrert i.

Jeg kjenner ingen land med lignende ordning. Våre naboland Sverige og Danmark, som tradisjonelt har hatt liberale opplegg, har maksimalt seks års finansiering.

Vi bør vurdere det samme, å begrense studiefinansieringens lengde til det et virkelig langt profesjonsstudium tar, og så heller bedre finansieringen for disse seks årene.

Studentene bærer kostnaden

Den norske ordningen er delvis motivert av at studentene bør få prøve og feile i valg av studium. En del av de store frafallene kommer også av at en del studenter ombestemmer seg underveis. Dette er forståelig.

Men kostnadene ved dette er høye. Det er dyrt å etablere kurs, veiledning og undervisning. Studenter som slutter underveis, gir knapt inntekter for lærestedet. Og kostnaden bæres i egentlig forstand av de andre studentene, gjennom redusert kvalitet og intensitet på tilbudet som gis til alle andre.

Les også

Studerer ikke studentene lenger? | Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvet

Les også

Studenter jeg omgås, er hardtarbeidende, kritiske og reflekterte | Steven Ray Wilson

Som alle vedtatte regler har ordningen også en normativ side, ved at den gir signal om hva som er normal studielengde. Et artig, litt bittersøtt utslag finner vi på Lånekassen nettsider, der statsinstitusjonen forklarer studiefinansieringens begrensninger for vordende studenter. Eksempelet er en tenkt student som allerede har fem års studier bak seg, men nå har bestemt seg for å gå i gang med et nytt, seksårig studium. Da må man finansiere tre år selv, forklarer statsinstitusjonen saklig.

Inntrykket av institusjonalisert treghet forsterkes av at Lånekassen bruker et ikke-bestått psykologi grunnfag som eksempel fra de første fem årene med studier.

Grunnfagene forsvant med kvalitetsreformen i 2003, og jeg håper at også de fleste som gikk på psykologi grunnfag for mer enn 15 år siden, nå er kommet i arbeid.

Mer til stipend

I tillegg til studiefinansieringens lengde bør man se på dens omfang og struktur.

Studentenes realinntekt har økt på lang sikt, men ingen student med normalt sosialt liv greier å leve av støtten på snaut 110.000 kroner i året. Derfor arbeider de også mye ved siden av.

Men jeg er i tvil om en alminnelig heving av satsene i den store og sammensatte studentgruppen vil ha særlig effekt, og jeg er ganske sikker på at det ikke vil få politisk oppslutning. En målrettet satsing vil ha større mulighet for å virke.

Da jeg selv var student, hadde vi en premiering av dem som ble ferdige til fastsatt tid, gjennom omgjørelse av lån til stipend. Dette er kontroversielt, men solid forskning indikerer at det virker, og det er god grunn til å bringe ordningen tilbake.

Vi har en stipendordning i dag, gjennom et godt prinsipp om at en del av studielånet nedskrives etter hvert som eksamener bestås. En tilkortkommenhet med alle slike nedskrivningstiltak er at gevinsten merkes først etter studietiden. De gir ikke bedre råd og mindre behov for tilleggsinntekter som student.

Etter mange års erfaring med studenter tror jeg også slike ordninger gjør størst inntrykk på dem som uansett arbeider for å avlegge eksamener i fastsatt tempo. Dette er de disiplinerte og planmessige, som har hatt orden i pennalet siden ungdomsskolen og sikkert vil arbeide solid og jevnt gjennom studier til gode jobber og derfra til AFP, den nye meningen med arbeidslivet.

For mange av de andre tror jeg et stipend som utbetales underveis, ville hatt en mer umiddelbar effekt. Legg gjerne 10.000 i halvåret på dagens beskjedne stønadssatser. Stipendene bør, vel å merke, gjøres avhengig av avlagte eksamener og avtalt progresjon.

Smuler fra de gamles bord

Dette blir naturligvis dyrt. Men kostnadene vil være ytterst beskjedne sammenlignet med hva vi er villige til å betale nesten-pensjonistene – landets rikeste gruppe, og de med presumptivt lavest produktivitet – for å sitte i jobb noen år til.


På Twitter: @lie_einar

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Studiefinansiering
  2. Samfunnsøkonomi
  3. Høyere utdanning
  4. Arbeidsliv

Relevante artikler

  1. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Karaktergaloppen bør tøyles

  2. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Norske utenlandsstudenter får nok penger

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Ni ubehagelige sannheter til deg som har en datter eller sønn som skal studere til høsten

  4. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Kjønnspoengenes tid bør være forbi

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Studenter bør dyttes litt

  6. ØKONOMI
    Publisert:

    Regjeringen vil hjelpe voksne studenter med rekkehus