Kommentar

I Øst-Europa mener de Norge kidnapper barn. Det kan ikke bare avfeies. | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Kommentator

Utenriksdepartementet har erklært konsul Slawomir Kowalski uønsket etter udiplomatisk oppførsel i forbindelse med barnevernssaker.

Om Norge først skulle havne i en real diplomatisk krise, er det ingen overraskelse at barnevernet er årsaken.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det norske barnevernet har et elendig rykte i store deler av utlandet. I Øst-Europa er fremstillingen grovt sett at «den norske staten kidnapper barn».

Noen av de villeste konspirasjonsteoriene er enkle å avvise, som at nordmenn føder så få barn at vi trenger å stjele østeuropeiske.

Men det skorter heller ikke på konkrete saker å vise til, der den offentlig kjente delen av historien taler for at barnevernet har en aggressiv politikk for omsorgsovertagelse.

Klare kulturforskjeller

La det være sagt: Dels handler dette om noen grunnleggende kulturforskjeller. De fleste nordmenn har høy tillit til staten, polakker flest har lav tillit. Østeuropeiske kulturer er jevnt over også mer familieorienterte. En naturlig følge av dette er at retten til familieliv vektlegges sterkere enn i Norge. Det kan gå på bekostning av barns rett til beskyttelse mot omsorgssvikt, noe som sjelden er tilstrekkelig fremme i disse debattene.

I forlengelsen av dette varierer nok også vurderingen av hva som er barnets beste. Terskelen for å bryte biologiske bånd er trolig høyere i mer familieorienterte kulturer, rett og slett fordi man antar det er mer skadelig.

Hvorfor akkurat Norge?

Men er det saklige grunner til at akkurat Norges barnevern provoserer mer enn andre vesteuropeiske?

Det kortet svaret er nei. Selv om det kan være enkeltmomenter og -saker som er verdt å kritisere, skiller ikke Norge seg ut som et land som har et spesielt aggressivt barnevern.

Antall omsorgsovertagelser er ikke høyt sammenlignet med andre land, og det er ikke høyere overfor migrantbarn enn andre. Mange andre land har lignende barnevernssystemer, barnevernet yter mange tjenester og rettssikkerheten er bedre ivaretatt enn i mange andre land.

Les også

Han har skrevet bok om norsk barneverns rykte i Polen. Forfatteren mener diplomatstriden skyldes misforståelser.

Hisser opp stemningen

I jakten på forklaringen kommer man ikke unna at det er en del krefter som har mobilisert og hisset opp stemningen, stort sett på tynt grunnlag.

En norsk-litauisk tolk har sett det som sin oppgave å spre barnevernsharme i hjemlandet. I forbindelse med den såkalte Naustdal-saken ble trosfeller av den rumenske pinsevennfamilien mobilisert i mange land. Tsjekkias president sammenlignet barnevernet med Nazi-Tyskland for noen år siden. Trolig for å score innenrikspolitiske poeng.

Slike saker har også en selvforsterkende effekt. Når akkurat det norske barnevernet først er satt opp som skyteskive, er det enklere å fortsette salvene i den retning enn å lage nye.

Men det finnes en god del raseri også mot andre lands barnevern. Å frata foreldre omsorgsretten er og blir ekstremt inngripende. Mener man seg urettferdig behandlet, vil det oppleves livsødeleggende.

Norsk utenrikstjeneste er kanskje mer opptatt av barnevernskritikk enn for eksempel Storbritannias eller Tysklands, som jo har nok av internasjonale, trøblete relasjoner på mange felt.

Taushetskulturen kan være skadelig

Så har jo barnevernet har dette problemet, da, at de sjelden kommer til orde med sin side av historien, på grunn av taushetsplikt og den slags.

Men det er svært uheldig om det gjør at offentligheten aldri får skikkelige svar. Ett eksempel var da barneminister Linda Hofstad Helleland (H) ikke ville la seg intervjue av BBC i forbindelse med en svært kritisk dokumentar om norsk barnevern.

For så lenge barnevernet skal fortsette å ha omtrent samme praksis som andre vesteuropeiske land, må norske myndigheter møte kritikken ved tydeligere å forklare hvorfor politikken er som den er.

Nei, man kan ikke gå ut med taushetsbelagt informasjon, men det betyr ikke at man må avslå intervjuforespørsler totalt.

Barnevernet er – også for norske journalister – en av landets mest lukkede etater, og taushetskulturen kan få skadelige effekter.

Kan frykten dempes?

Omdømme er ikke alt. En aldri så liten bilateral diplomatutvisning er ingen krise.

Men først og fremst er det et problem om utenlandske familier bosatt i Norge lever i vedvarende frykt for barnevernet. Mye er sagt og debattert for om barnevernet er tilstrekkelig sensitive for legitime kulturforskjeller, og sannheten er trolig at det varierer.

Men om frykten kan dempes ved at barnevernet og deres politiske overordnede blir mer åpne og tydelige, vil det være et gode.

Les mer om

  1. Barnevern
  2. Norge
  3. Barn
  4. Øst-Europa
  5. Andreas Slettholm

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hvis debatten om barnevernet skremmer foreldre fra å søke hjelp, har vi mislykkes som samfunn

  2. NORGE

    Direktøren for barnevernet: – Vi er engstelige for at barnevernet kan gå fra en grøft til en annen

  3. DEBATT

    Det er langt flere likheter mellom barnevernet i Norge og Polen enn hva mange tror.

  4. NORGE

    Barneminister Ropstad om kritikerne av barnevernet: – Håper jeg som KrF-er og kristen kan bidra til å bygge ned barrierene

  5. NORGE

    Foreldrene vant delvis i barnevernssak – Norge felt i Menneskerettsdomstolen igjen

  6. NORGE

    Professor: – Norsk barnevern er i front. Det kan virke som om vi har fått svi for det.