Kommentar

Samvittigheten er blitt et tabu

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

I dag er det nesten sjokkerende å lese <i>Av måneskinn gror det ingenting</i> (1947), et av Norges viktigste kampskrift for fri abort. Svangerskapsbruddet skildres i svært negative ordelag. Ragnhild Hilt spiller hovedrollen i den aktuelle oppsetningen på Det Norske Teatret.

De minner oss om noe vi nesten har glemt eller fortrengt, disse legene som viser til sin samvittighet. Det har vi kanskje godt av.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et støvete, merkelig ord er plutselig tilbake i offentligheten. Samvittighet. Det føles som en trylleformel de trekker opp av hatten, den lille gruppen av leger som bruker samvittigheten for å forklare sin uvilje mot å henvise til abort.

Samvittigheten tilhører en slags urørlighetssone der alle motargumenter kommer til kort.

De som snakker om samvittigheten, vil gjerne gi andre dårlig samvittighet, sa den tyske filosofen Friedrich Nietzsche.

Samtidig har samvittigheten en aura av noe edelt og rent. En indre stemme som sier ifra når tilpasningen går for langt eller kompromisset blir for grelt.

Det er ofte mennesker med stor integritet som gjør etiske valg til samvittighetsspørsmål. Unge menn som ikke vil bruke våpen mot andre – og leger som vil verne om livet.

Samvittigheten er som en vakthund, sa den danske filosofen og forfatteren Søren Kierkegaard (1813-1855). TEGNING: NIELS CHRISTIAN KIERKEGAARD/WIKIPEDIA

Samvittigheten er som en vakthund, sa Søren Kierkegaard i et kjent sitat, "og den bør ikke mettes med sovepiller".

Tynn historie

Nietzsche og Kierkegaard er to av svært få filosofer som har interessert seg for samvittigheten, ja, samvittighetens idéhistorie er påfallende tynn.

Når vi i nå diskuterer forholdet mellom lovverk, helsevesen og reservasjonsrett, er det altså med utgangspunkt i et begrep som i seg selv er vanskelig å diskutere.

Vår første felles innskytelse er antagelig å knytte samvittigheten til kristendommen.

Men først på 1500-tallet vokser samvittigheten til en sentral, teologisk størrelse. Da er den katolske kirkens moralske autoritet utfordret av både konfesjonskriger og krigsdeltagelse, og nye ideer om trosfrihet og ytringsfrihet innsetter enkeltmennesket som en myndig instans med rett til å følge en indre overbevisning.

"Her står jeg og kan ikke annet." Samvittigheten ble en sentral teologisk størrelse først på 1500-tallet, da blant andre Martin Luther brøt ut av den katolske kriken.

Typisk nok var det religiøse utbrytergrupper som lutheranere og kalvinister som gjorde samvittigheten til sitt kodeord. Den norske kirke står altså i forlengelsen av et samvittighetsbasert opprør, noe som forklarer hvorfor "den indre loven" hadde en sterk posisjon her til lands, og særlig blant pietistene.

Sekulær majoritet

Heller enn å speile en urgammel kristendom, har altså samvittigheten en lang tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. At samvittighetsspørsmål i dag så ofte har et religiøst bakteppe, er ikke minst et symptom på at den rådende fornuften er sekulær, i hvert fall i nordiske land.

Å ville beskytte fosteret ut fra religiøs overbevisning, er et mindretallssynspunkt som nettopp av den grunn blir en samvittighetssak.

Før debatten blusset opp før jul, hadde vi nesten glemt, eller fortrengt, at de finnes, disse helsearbeiderne som mener det er galt med abort. Etter de radikale konfliktene på 1980-tallet, med desperate aksjoner av prester som Børre Knudsen og Ludvig Nessa, har den kompakte majoritet dominert i offentligheten.

Det kan ganske enkelt skyldes en kollektiv enighet om lovverket. Og når jusen er i orden, skal alt annet helst gå så glatt og smidig som mulig.

Nei takk til moralen

Samvittigheten er åpenbart kommet i miskreditt, sammen med moralen og skyldfølelsen. Ingenting av dette vil vi vurderes i lys av lenger – ikke som enkeltmennesker, ikke som samfunn.

Det er et paradoks i et samfunn som stadig etterspør etisk refleksjon. Filosofen Arne Johan Vetlesen uttrykker det slik i boken Hva er etikk : "Den mye omtalte etterspørselen etter etikk, etter etisk refleksjon, eksisterer side om side med en innbitt motstand mot at noen skal tillate seg å kritisere, eller sogar utvetydig fordømme, andres handlinger (…). Konkret moralsk kritikk fremstår som ensbetydende med moralisme, forstått som besserwissen av utålelig sort."

Brutalt om abort

De tålte visst mer i gamledager. Ja, i lys av dagens forventede forsiktige tone et det nesten sjokkerende å lese pioneren Torborg Nedreaas (1906-1987).

Hun kjempet for fri abort, men Torborg Nedreaas (1906-1987) var også åpen om etiske betenkeligheter. Aaserud, Ivar

Hun er kjent for å ha levert det sterkeste litterære innlegget i den norske abortdebatten, nemlig romanen Av måneskinn gror det ingenting fra 1947. Den går som skuespill på Det Norske Teatret akkurat nå, med Ragnhild Hilt i hovedrollen.

Nedreaas går åpenbart inn for fri abort, men skildrer svangerskapsavbruddet i sterke – og negative – ordelag. Hun kaller det en forbrytelse og et drap.

Handlingen er lagt til en tid med dobbeltmoral og strikkepinnemetoden. Slik sett rommer romanen en sosialrealisme som står fjernt fra vår tid.

Samtidig gjennomlever den abortsøkende ungjenta en samvittighetskonflikt som virker nesten støtende i dag.

Hun tenker selv på fosteret som "en forundringspakke" med evner og anlegg fra et ukjent antall forfedre, ja, som "mennesket i all evighet". "Og dette skal drepes. Dette stykke evighet av et menneske blir drept hver eneste dag."

Hun tvinger seg selv til å ta abort i en situasjon der alle andre muligheter virker enda vanskeligere. Hun gjør det riktige, men med dårlig samvittighet.

Ren og ubrukt samvittighet

Det er lignende konflikter John Irving skildrer i den historiske abortromanen Siderhusreglene , men da sett fra legenes synsvinkel.

Romanen "Siderhusreglene" av John Irving ble filmatisert i 1999, i regi av Lasse Hallstrøm.

I senere tid har også den norske forfatteren og legen Marianne Mjaaland vært opptatt av spenningen mellom rettighet og moral, men på 2000-tallet gikk det ikke uten å bli beskyldt for å skape skyldfølelse. Som samfunn skal vi med god grunn føle skyld for de høye aborttallene, var hennes svar. "Hans samvittighet var ren, han brukte den aldri", sa den polske satirikeren Stanislaw Jerzy Lec.

Kanskje er det den egentlige utfordringen fra samvittighetsapostlene? De minner oss om at det finnes noe som kan kalles samvittighet, selv om vi ikke helt vet hva det er.

Når stormløpet mot reservasjonslegene roer seg ned, vil det kanskje være tid for å erkjenne at denne ufarlige minoriteten speiler en uro som ligger og slumrer også i deler av den kompakte majoritet, det være seg helsearbeidere eller kvinner som selv har stått midt i valgsituasjonen.

Nettopp fordi det norske lovverket står fjellstøtt, burde i hvert fall offentligheten hos oss kunne romme et åpent ordskifte om samfunnsmoral og samvittighetsuro i abortsaken.

  1. Les også

    En filleristende forestilling

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Digital mobbing - fra penn og papir til smarttelefoner | Ingeborg Senneset

  2. KOMMENTAR

    Prinsesse på skolevei | Harald Stanghelle

  3. KOMMENTAR

    Mer av det samme

  4. KOMMENTAR

    Kampen om oppmerksomheten

  5. KOMMENTAR

    Svenskarnas parti: Brenner for de ulmende ideene om rase og rasehygiene | Ingeborg Senneset

  6. KOMMENTAR

    Da Sverige gikk i svart