Ser klagen med offerets øyne

Den som opplever et etisk overtramp fra media kan trygt klage til Pressens Faglige Utvalg. Uten betalt hjelp fra PR-rådgiver.

PR-rådgiver Anders Cappelen har i vinter iherdig kritisert Pressens Faglige Utvalg. Hovedarenaen for kritikken har vært journalistenes nettsted, journalisten.no. Men også avislesere og potensielle kunder av Cappelen har gjennom innlegg i flere aviser kunnet lese hans kritikk av medienes selvdømmeordning, blant annet i Aftenposten onsdag.

Bommer på spikeren

Utvalget er ifølge Cappelen ”100 prosent pressekontrollert”. Det drives som ”en spareblussordning”. PFU-medlemmer leser ofte ikke klagers sakspapirer, bare sekretariatets sammendrag. Mens hovedproblemet, fortsatt ifølge Cappelen, er at PFU-medlemmenes perspektiv er overgriperens snarere enn offerets. Han gir kritikken autoritet ved å fortelle at han har skrevet mange klager på vegne av medieofre, mennesker som har fått sine liv ødelagt. Men uten å fortelle hvor mange klager eller i hvilke saker.

Som mangeårig medlem av PFU, og nå som leder, kan jeg selvfølgelig mistenkes for å skjønnmale ordningen og benekte svakheter når jeg går i rette med Cappelen. Men jeg gjør det likevel. PR-rådgiveren treffer ikke en eneste spiker på hodet.

Sterk integritet

Representantene for offentligheten er oppnevnt av styret i Norsk Presseforbund etter forslag fra generalsekretær Per Edgard Kokkvold. Men det betyr ikke at utvalget er ”pressekontrollert”. Filosofene Henrik Syse og Camilla Serck-Hanssen, tekstforfatter Eva Sannum, forsker i kriminologi Hadi Strømmen Lile, tidligere direktør i Datatilsynet Georg Apenes, medisinprofessor Reidun Førde og forfatter Amal Aden er mennesker med sterk integritet.

De tar ikke fem øre for å flagge uenighet med forslaget til uttalelser fra PFUs sekretariat eller med synspunkter til redaktørene og journalistene i utvalget. Det er en fornærmelse mot dem å hevde at mediene har bukta og begge endene i PFU.

På tvers

Når utvalget er splittet i sitt syn på en sak, går ikke uenigheten mellom medienes og offentlighetens representanter. De siste årene har den alltid gått på tvers av de to ”gruppene”.

PFUs sekretariat utgjør fem årsverk. Ingenting ved de omfattende forberedelsene til de rundt 15 sakene i hvert møte og den gode servicen alle som henvender seg til sekretariatet får, tyder på at det går på sparebluss i kontoret i Rådhusgaten. Saksbehandlerneklager heller ikke på liten kapasitet, selv om det kan være travelt i perioder med mange saker. Pressens organisasjoner ønsker å ha en velfungerende selvdømmeordning og har derfor bevilget de midler som er nødvendig.

Et privilegert verv

Bunken med saksdokumenter kan være stor foran møtene. Utvalgets medlemmer får disse i puljer den siste halvannen uke før hver møtedag. Det går med en del timer til lesing og tenking. Min klare oppfatning er at alle PFUs medlemmene er godt opplest og forberedt til møtene. Vi tar oppdraget vårt på stort alvor og trives med utvalgsarbeidet. Å være medlem av PFU gir et spennende innblikk i sider ved det norske samfunnet og i medieutviklingen.

Så hender det av og til at et medlem har gått glipp av en opplysning eller trenger hjelp fra de andre for å skjønne noe ved de konkrete omstendighetene i en sak. Det skjer sikkert i ethvert organ av lignende karakter, også ved dommerbordet i en rettssal. At Anders Cappelen har fanget opp enkelte slike situasjoner, er ingen dokumentasjon for påstanden om at PFUs medlemmer ofte ikke leser sakspapirene.

Har så PFUs medlemmer ”overgriperens” perspektiv, ikke offerets?

Pressens Faglige Utvalg er en selvdømmeordning som behandler klager om brudd på pressens eget etiske regelverk. Ordningen skal være en enkel, ubyråkratisk og gratis måte å få prøvd sin sak på og å få oppreisning gjennom fellelser som må offentliggjøres i det mediet som blir felt.

Etisk refleksjon

PFUs oppgave er å se enhver klage med ofrenes øyne – og vurdere om mediet har holdt seg til reglene i Vær varsom-plakaten, vårt etiske ”lovverk”. Her handler kapitel 1 om pressens samfunnsrolle. Blant annet om retten til å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet og til å beskytte enkeltmennesker fra overgrep eller forsømmelser fra myndigheter og andre.

Mange av sakene i PFU dreier seg om nettopp slik journalistikk, og om hvordan den møter andre bestemmelser i Vær varsom-plakaten: Om å vise respekt for menneskers privatliv. Om å unngå forhåndsdømming. Om å ta hensyn til hvordan omtale av kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Blant annet.

Felles refleksjon

Etikk lar seg ikke formidle i konkrete regler som automatisk gir svar på ethvert spørsmål. Etikk handler i sin karakter ofte om skjønn, om å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Så også presseetikken.

Derfor består PFUs møter i diskusjoner og felles refleksjon. Ikke sjelden endrer medlemmer standpunkt i løpet av møtet. Det er ikke et uttrykk for svakhet eller vingling, men for at vi bruker utvalgets samlede evne til etisk refleksjon for å komme frem til den riktigst mulige konklusjon.

Og det gjør ingen forskjell for oss om en klage er håndskrevet og enkel, nøye utformet av en PR-rådgiver – eller juridisk formulert av en advokat.