Kommentar

Satire og ironi blir sjelden forstått

  • Vidar Kvalshaug
Hans Rotmo har satt sinn i kok med sin nye innvandrersang.

Hans Rotmo siterer folkedypet som satireminister for en rødbrun regjering.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

"Hans Rotmo har driti på draget." "Hans Rotmo har helt rett." Dette er hovedretningen på meningene etter en omstridt sang om muslimer, religion, navere, omskjæring, hasj, kebab og hellig krig.

Hva er det Hans Rotmo egentlig har gjort?

Lagt ut den ironiske sangen Vi fra andre og satt i gang et leven uten like.

Hør låta «Vi fra andre» på Wimp.

Ikke ham vi kjenner

"Karl Henrik ble ikke støtt av Fredericks åpenlyse harselering. Kanskje fordi den var nettopp det, åpenlys, og ingenting som ble gjort halvhøyt bak ryggen hans. Med årene hadde han lært seg å forstå forskjellen," skriver Kristine Storli Henningsen tidlig i sin debutroman I skyggen av store trær.

Slik har Hans Rotmo alltid operert. Med to bein plantet på et gjenstridig sauesmåbruk i Trøndelag, hjertet ytterst på venstresida og fingrene på gitarkroppen, har han harselert med både kristendom, bønder, aksjeeiere, direktørstanden og annet storfolk siden tidlig 70-tall. Da hotellet Royal Garden i Trondheim åpnet under et svært så servilt TV-show på NRK i 1985, kvitterte Hans Rotmo med å sitte på andre siden av Nidelven og være Ola Uteligger.

Ståstedet hans har vært kjent, og vi har likt sparkene.

Denne gangen kommer det ikke fra den Rotmo vi kjenner .

Denne gangen har han flyttet sin avsenderposisjon, og det forvirrer oss. Han synger på et karikert innvandrerøstlandsk i stedet for trøndersk og gjemmer det bak bandnavnet Trossetrua Band. Hadde Rotmo nådd opp til sitt vanlige middelmådige denne gangen, ville vi kjent ham igjen og sagt, "aha, satire!" og sluttet å diskutere ham.

Formidler folkedypet

Så hva er grepet hans denne gangen?

Han påtar seg rollen som en formidler av et holdninger fra en marginal del av folkedypet som sjelden får bryte gjennom vår redigerte og korrekte offentlighet, men som finnes — og blir stadig sintere. Du ser dette i kommentarfeltene i nettavisene, du hører holdningene når du beveger deg i kretser du synes kan bli ubehagelige. Kommentarfeltet under Adresseavisens sak om Rotmo er et kroneksempel på hva som velter opp når muligheten byr seg.

Da Banana Airlines sang En glad calypso om våren på tøyseinnvandrersk på 1980-tallet, ble det noen krusninger, men de var så åpenbart et tulleband. Da Ole Paus tok stemmen til en gammelnazist og sang at alt var mye bedre under krigen, skjønte vi det også fordi avsenderen var tydelig.

Satire og ironi har vanskelig kår uten at den følges av gøyale fjes eller det lages hermetegn i luften. Spør Kjartan Fløgstad. Han skrev teksten Ikkje Amerika, men Amerika og den ble brukt til eksamen på videregående i 2001. Teksten var ironisk og førte hele 2300 elever og privatister ut i eksamensstrykene. ntallet elever som strøk var tre gnager så høyt som vanlig. Mange av dem hadde trodd Kjartan Fløgstad virkelig ville legge ned Sør-Amerika, men teksten handlet om å kvitte seg med nynorsk som sidedmål i osloskolen. Disse elevene var en del av ironigenerasjonen. Tilbake til Hans Rotmo, elleve år senere:

Dum og grov

Jeg mente Plumbo på Spellemannprisen var rasisme på Spellemannprisen 2011 fordi det ikke tilhørte deres kunstneriske uttrykk og utla en slags jovial vi-må-ha-lov-å-spøke-med-dere-nå-inneforståtthet. Det er dette som er det farlige. At det blir "vår" stappmette, oljede, selvgode mening, at det er et "vi" og et "oss" han fremfører hetsen på vegne av.

Hans Rotmos sang erdum og grov og har få, om noen, musikalske kvaliteter, men sannelig brukte folk i sosiale medier stortparten av gårsdagen til å ta avstand fra den.

Det er holdningene sangen redegjør for vi skal frykte, ikke satiren som får oss til å snakke om dem.

vidar.kvalshaug@aftenposten.no

Twitter.com/Kvalshaug

Les også

  1. Hans Rotmo får sterk kritikk for innvandrersang

Les mer om

  1. Kultur