Folkemord, moral og ytringsfrihet

  • Halvor Tjønn
Tyrkiske demonstranter protesterer mot det nye, franske lovforslaget.

Den franske nasjonalforsamlingen har vedtatt forbud mot å benekte folkemordet på armenere i 1915. Armenerne fortjener anerkjennelse, men hva skal det være forbudt å benekte?

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Omkring en halv million armenere lever i Frankrike. De bærer på minnene om en av de største tragediene i vår tid, nemlig massenedslaktingene av armenere da det tyrkiske imperiet lå på sotteseng mens den første verdenskrig raste ute i Europa.

Mer enn en million armenere ble slaktet ned. De som overlevde massakrene, kom seg stort sett ut av landet. Av en folkegruppe på anslagsvis halvannen million mennesker før 1915 er det i dag bare noen titusen armenere igjen i Tyrkia. Den andre store ikke-muslimske folkegruppen i Tyrkia, grekerne, forsvant noen år etter. De fleste emigrerte til Hellas.

Halvor Tjønn

Det vil være en sterk overdrivelse å si at Tyrkia har gått i spissen for å klarlegge det som skjedde, angre og be om unnskyldning. Mens tyskere har vendt alle steiner for å kartlegge folkemordet på jødene, har tyrkerne vært opptatt med å bortforklare det som skjedde med armenerne.

Verkebyll

Derfor er saken blitt en verkebyll, og derfor ble det jublet i mange armenske hjem gjennom juledagene. Underhuset i den franske nasjonalforsamlingen vedtok at det skal være kriminelt å benekte folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Dermed blir det forbundet med straffansvar å benekte folkemordet på armenere i 1915. Tyrkia reagerte med raseri og truet med å fryse forbindelsene med Frankrike.

At Tyrkia har en dårlig sak, er opplagt. Å bagatellisere og bortforklare folkemord vitner om manglende anstendighet, kort og godt. Ved sin opptreden har Tyrkia på permanent basis satt seg selv i en internasjonal skammekrok, vil de fleste mene.

Den tyrkiske utenriksministeren Ahmet Davutoglu har hevdet at den franske loven er et angrep på ytringsfriheten. At en tyrkisk toppolitiker fremsetter en slik påstand, ble umiddelbart sett på som et paradoks. Tyrkia har nemlig selv i sin straffelov en paragraf som forbyr noen å fornærme tyrkisk nasjonalfølelse. En av dem som ble rammet av loven, var den armensk-tyrkiske avisredaktøren Hrant Dink. Han ble trukket for retten tre ganger. I 2007 ble han skutt og drept av en tyrkisk nasjonalist.

Til tross for dette; det må være lov å stille spørsmål ved hvilke ytringer som skal forbys og ikke forbys. Folkemord er avskyelig, og de som benekter folkemord stiller seg selv i en egen divisjon. Men skal slike ytringer forbys?

Tilhengere av ytringsfriheten vil vel si at man står overfor et evig og uløselig dilemma. Enkeltpersoner har helt klart krav på vern mot uakseptable ytringer. Men det er stort sett enighet om at guddommer og religioner ikke har noe slikt krav på beskyttelse, og vel heller ikke nasjoner.

For Pol Pot

Vi kommer kanskje nærmere problemet hvis vi ser på det høyrøstede forsvaret mange norske maoister bedrev for Pol Pot og hans massedrap på anslagsvis to millioner mennesker i Kambodsja fra og med 1975. I dag er det enighet om at forsvaret for Pol Pot var avskyelig. Men burde Pål Steigan og co. vært bøtelagt og fengslet for sine ytringer?

Ifølge loven som er vedtatt av det franske deputertkammeret, ville AKP-koryfeene blitt straffeforfulgt. Kanskje er Jens Stoltenbergs oppfordring om at vi alle må være nabokjerringer når uakseptable ytringer dukker opp, en bedre fremgangsmåte? Fengsel og ytringer er nå en gang noe som hører dårlig sammen.

halvor.tjonn@aftenposten.no