Kommentar

EU-striden som aldri tar slutt | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold

Statsminister Theresa May har lovet å levere skilsmissepapirene til EU innen utgangen av mars. Etter at Høyesterett tirsdag sa sitt, må hun gå veien om Parlamentet, som kan komme til å forsinke prosessen, men som ikke våger å stanse den.

I år er det femti år siden Charles de Gaulle la ned veto mot britisk EU-medlemskap. Han visste kanskje hva han gjorde.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Brexit, er det mulig?» lød overskriften på en kronikk i Aftenposten 5. mai i fjor, av Erik Oddvar Eriksen, leder for Arena, Senter for Europaforskning ved Universitetet i Oslo. Kronikken fortjener å bli trukket frem.

– Kan britene egentlig velge om de vil melde seg ut av EU? spurte Eriksen. Jo, svarte han, de har en slik rett, men er den reell? På område etter område blir det klart hvor involvert Storbritannia er i EU, hvor mye suverenitet som er avgitt, og hvor mange lover og avtaler som må skrives om hvis landet forlater EU. Det er ikke klart om britene kan melde seg helt ut av EU, og i alle fall vil prosessen ta flere år, skrev han.

Eriksens poeng er at EU er ikke en vanlig organisasjon man bare kan melde seg inn i eller ut av etter forgodtbefinnende. Det er et poeng ikke bare mediene stort sett overså, men også partene i den britiske EU-striden «glemte»å formidle, for ikke å komplisere det hele.

Syv måneder senere

Syv måneder etter folkeavstemningen er ikke engang skilsmissepapirene levert. De nesten 34 millioner briter som gikk til stemmelokalene 23. juni i fjor, aner lite eller ingenting om hva som vil skje. Det eneste de nå har skjønt, er at skilsmisseforhandlingene vil ta flere år, og at britiske EU-tilhengere og EU-motstandere, som har kranglet konstant i de 44 årene Storbritannia har vært medlem av EU (og også lenge før det), vil EU-krangle enda mer og enda heftigere i årene fremover, selv om det britiske folk har meldt seg ut.

  • Sjeføkonom Kjeil Olsen: Brexit vil først og fremst svi for britene selv

EU-spørsmålet, som har splittet partier og endret partimønsteret, vil dominere britisk politikk som aldri før, på bekostning av nesten alt annet.

En politisk kirkegård

EU-spørsmålet har hittil kostet tre britiske statsministre jobben: Margaret Thatcher, som etter hvert ble så EU-fiendtlig at selv hennes EU-skeptiske parti heiste opprørsfanen.

Etterfølgeren John Majors regjering råtnet på rot etter årelang geriljakrig fra partiets EU-fiendtlige høyrefløy, «the bastards», som Major kalte dem. Senere har han sagt at å overlate noe viktig til dem, er som å overlate hamstre til sultne pytonslanger.

David Cameron trakk seg som partileder og statsminister umiddelbart etter nederlaget ved folkeavstemningen, en folkeavstemning han strengt tatt ikke hadde behøvd å holde, og hvis resultat kom fullstendig overraskende både på ham og hans regjering.

Det er farlig å spå om politikk – hvilket det siste året ettertrykkelig har vist – men det er i hvert fall ikke usannsynlig at også statsminister Theresa May, som foreløpig står veldig sterkt, vil kunne ende som lik på den politiske EU-kirkegården.

Et splittet folk

Britene sa nei til fortsatt EU-medlemskap, med 52 mot 48 prosent. England og Wales sa klart nei, Skottland og Nord-Irland et enda klarere ja. Byene stemte ja, landsbygda nei. De rike sa ja, de fattige nei.

I Midland og Nord-England var EU-motstanden massiv. «Folket har talt, men i nord ROPTE de!» sier direktøren for et nordengelsk Institutt for samfunnsforskning, og kaller det et raseri over ubalansen i både velstand og makt, «played out in glorious technicolor», mellom forskjellige distrikter i England.

Det hele er ganske enkelt. De som stemte nei til fortsatt EU-medlemskap, har ikke hatt noen merkbar fordel av globaliseringen og de fire friheter – snarere tvert imot – mens mange av dem som sa ja, har kunnet glede seg over en hverdag forgylt av fattige innvandrere. Fra Brussel er det meldt at britiske diplomater måtte be om krisehjelp etter folkeavstemningen. Der i byen ble det ikke ropt, men det ble muligens grått.

EU-sjokk for Labour

De konservative er splittet i sitt EU-syn, men har foreløpig samlet seg så noenlunde om Theresa Mays 12-punktstrategi for de kommende Brexit-forhandlingene: Et Storbritannia utenfor tollunionen og det indre marked, med en mest mulig omfattende handelsavtale med EU, og med nasjonal kontroll over lovgivning og innvandring.

Men det murres fra begge fløyer, fra partiets EU-venner, «the new bastards», som vil at Storbritannia skal være så mye innenfor og så lite utenfor EU som overhodet mulig, og, på den andre siden, den EU-fiendtlige høyrefløyen, som ikke vil finne seg i at en «hard» Brexit gjennom forhandlingene skal ende i en «myk».

EU-spørsmålet, som har splittet partier og endret partimønsteret, vil dominere britisk politikk som aldri før, på bekostning av nesten alt annet.

I Labour, der omtrent 90 prosent av partiets parlamentarikere var for fortsatt britisk EU-medlemskap, har man ennå ikke kommet over sjokket, etter at en tredjedel av Labours velgere og to tredjedeler av Labour-kretsene til Underhuset sa nei til EU. En britisk kommentator har sammenlignet Labours EU-strategi med en hund som har forvillet seg inn på en fotballbane, og som gjerne vil være der noe skjer, men ikke vet hvilken retning den skal løpe med ballen.

Liberaldemokratene, derimot, har begynt å hviske «Vi er de 48 prosentene» – selv om de ved siste valg gikk tilbake fra 23 til 7,9 prosent, og nesten ble utradert fra Parlamentet. Nå ser de, med all mulig grunn, lysere på fremtiden.

Veien videre

Statsminister Theresa May har lovet å levere skilsmissepapirene til EU innen utgangen av mars. Etter at Høyesterett tirsdag sa sitt, må hun gå veien om Parlamentet, som kan komme til å forsinke prosessen, men som ikke våger å stanse den, selv om 400–500 av de 650 underhusmedlemmene er EU-tilhengere.

Bare en liten gruppe av de konservative vil gå imot regjeringens Brexit-linje. Også Jeremy Corbyn har pålagt sine folk å stemme for skilsmissebegjæringen, men anslagsvis 60 Labour-representanter, pluss skotter og irer kommer til å trosse den nasjonale folkeviljen – i respekt for den lokale viljen, slik den kom til uttrykk i representantenes egne valgkretser.

Når Brussel har brukt et halvår på å områ seg, kan skilsmisseforhandlingene starte. De kommer ventelig til å vare til langt ut i 2019, og kan forlenges med ytterligere to år dersom partene vil det.

Så skal de 27 EU-landene godta den endelige avtalen, i likhet med det britiske parlament, som også vil ha et ord med i laget. Liberaldemokratene krever en ny folkeavstemning når en endelig avtale foreligger, og i alle tilfeller skal det holdes valg til Underhuset senest 7. mai 2020. Hvis det økonomiske ragnarok EU-tilhengerne spådde på forhånd, men som hittil har uteblitt – til mange EU-tilhengeres fortvilelse – likevel inntreffer, kan alt skje.
Så hvor vil dette ende? Gud vet. Men han sier ingenting.

kokkvold@online.no
Twitter: @kokkvold

Les mer om

  1. EU
  2. Brexit
  3. Storbritannia
  4. Britisk politikk
  5. Theresa May
  6. Labour