Nærmere, høyere, tettere | Erling Røed-Larsen

  • Erling Røed Larsen
ukeslutt.jpg
Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Norge endres – og boligene må reflektere befolkningens ønsker. Ta kaffe latte-effekten. Det er et urbaniseringsfenomen som innebærer at mange ønsker å bo og jobbe så sentralt at de kan møtes over en espresso – eller ta med PC-en og jobbe til en cortado.

Urbaniseringsfenomenet uroer noen, men trenden kan neppe bekjempes. For urbanisering er ikke en del av problemet, men en del av løsningen.

Miljøet tjener jo på at mange bor nær hverandre, siden kortreist konsum gir gunstig karbonavtrykk. Alle som sier noe annet, har lagt vekk transportkalkulatoren. Bor vi spredt, blir det hett – klimamessig.

De fleste vil jobbe tett

Sjekk Googles bygning, The Googleplex, på nettet. Da kan du gruble over det paradokset at mange av dem som virkelig kunne ha jobbet hjemme, ikke jobber hjemme.

Bor vi spredt, blir det hett – klimamessig

Mens koderne John og Mary kunne ha jobbet fra hver sin side av byen, foretrekker de å snakke sammen ansikt til ansikt i The Googleplex. Det samme gjelder arkitekter og forskere. Og finansanalytikere og advokater.

Det nye arbeidslivet kan ennå ikke basere seg på hjemmekontorer eller telemøter – og da må vi innse at behovet for fysisk å jobbe tett sammen gir utfordringer for samfunnet.

afp000519840-_Xv_9EmNXb.jpg

For det kan se ut som om noen folkevalgte gjerne vil ha de digitale jobbene til byen, men ikke infrastrukturen som skal frakte den digitale økonomiens arbeidere. Mange ønsker seg næringsstrukturen til Manhattan og Silicon Valley, men drømmer om vei— og bygningsstrukturen til Risør.

Sånt blir det kollisjoner av.

Temaer det blir bråk av

Hvilke boligpolitiske utfordringer er tøffest? Listen er lang, men la oss se på de råeste: Transport. Høydebegrensning. Bygningstyper. Fortetning. Boligskatt. Oi, tenker du, for disse temaene blir det bråk av. Og det kan du ha rett i.

Transport. Turen fra kjøkkenbordet til kontorpulten er et av vår tids store problemer. Den stjeler arbeidstid fra jobben. Den tar fritid fra familien. Den forurenser. Den forårsaker ulykker. Den skaper et livsgledevakuum, der folk sitter som sild i tønne på bussen eller støtfanger til støtfanger i bilkøen.

Samfunnsøkonomisk er det gunstig om turen tas uten tap av tid. For å minimere tapet, må de folkevalgte velge blant disse to alternativene:

A. La folk bo nær jobben. B. La folk komme fort til jobben.

Det første innebærer at omstridte trafikkprosjekter kan droppes, men at like omstridt fortetning og høyhus må gjennomføres.

Det andre er nøyaktig motsatt. Lave hus og epletrær kan beholdes, men da må raske transportkanaler skapes. Begge valgene gir svært ubehagelige kryssende hensyn – og gir en vond opplevelse for nye folkevalgte: Å måtte velge ett av to onder.

Det enkleste er kanskje å ikke velge, men hva skjer da? Folk stemmer med lommebøkene sine. Siden de frykter at det kan ta tid med både transportkanaler og fortetning, har de satset på å bo nær jobben og i boliger som allerede står der. Lommebøkene har talt: Jo kortere reisetid, desto dyrere boliger.

Lommebøkene har talt: Jo kortere reisetid, desto dyrere boliger

Reisekostnaden avtegner seg i forskjellen i boligpriser. Nå koster et rekkehus på 140 kvadratmeter 5,4 millioner i Asker og 7,1 millioner i Vestre Aker. Den forskjellen reflekterer tidstapet tur-retur Oslo sentrum. Er det kø på veiene, blir det kø på visningene – og enda dyrere sentralt. Kapasiteten til E18 og jernbaneskinnene avspeiles i budrundene.

Høydebegrensninger. København har mange flere folk pr. kvadratkilometer. Det er blant annet fordi de bygger oppover. Danskene vet at en moderne skyline kan være flott. Er det ennå noen som ikke synes Barcode tilhører fremtiden?

Les også:

Les også

Her åpner byens nye urbane «turisthytte» neste år

Bygningene. Det er en tid for alt. Og det var en tid da små hytter – les: kolonihager – i sentrum ga underprivilegerte familier sårt tiltrengte fritidsmuligheter. Da visket kolonihagene bort forskjeller.

I dag er det motsatt. Kolonihagene skaper forskjeller.

Småbarnsfamilier med lang pendletid ønsker å kutte reisetiden, så i solidaritetens navn kan vi ikke være bekjente av å ha de hyttene der.

Det blir sagt at de er grønne lunger og flotte parker som alle kan nyte. Tja. Hjemmets kolonihage i Sarpsborggaten har piggtråd øverst på gjerdet.

Er det ennå noen som ikke synes Barcode tilhører fremtiden?

Fortetning, sier jeg. Asfalthelvete, svarer noen. Mon det.

Ta en allé jeg bodde ved – innenfor Ring 3 i Oslo. Der er det ti tomter som hver er på to mål. Ti hus. Der bor det – la oss si 40 mennesker. Ja, det er grønt og fint, men det er gjerder rundt hagene, så ingen kan spille fotball med barna i dem, bortsett fra dem som bor der.

Hvis disse 20 målene i stedet hadde hatt to-tre elegante bygninger, arkitekttegnet til å være en fryd for øyet, kunne området lett ha vært hjemmet til 140, ikke 40. Og vi kunne hatt åpen park også, med prydbusker og fotballmål. Grønt som bare det. Fortetning og forbedring i ett.

Boligskatt. Der! Kom! Det! Boligskatt er en skatt med færre sidevirkninger enn inntektsskatt. Ferdig snakket.

Og bakenfor utspiller det seg verdenspolitiske hendelser som har innledet en ny, stor folkevandringstid. Behovet for boliger blir altså ikke mindre.

Kan nye politikere finne nye løsninger på gamle utfordringer? Vi venter i spenning.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Den sterke befolkningsøkningen vi opplever i Oslo vil sannsynligvis vare i lang tid fremover. Høyhus løser ikke dette, skriver arkitekt Erik Collett:

Les også

«Oslo Plaza og Postgirobygget har aldri klart å melde seg inn i Oslos bystruktur og identitet. De skal brukes som et varsko»

Oslos nye byutviklingsbyråd, Hanna Elise Marcussen, vil forvandle grøftekanter og midtrabatter og til blomsterenger:

Les også

Hun skal få Oslo til å blomstre

Ingenmannslandet mellom gigantene tilsløres av et florlett grønnsvær over lekende og syklende barn med fletter. Når skal vi begynne å huske igjen? spør Thomas Thiis-Evensen: