Kommentar

Harald Stanghelle: Det lykkelige valg mellom Støre og Solberg

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Statsminister Erna Solberg og utfordrer og Ap-leder Jonas Gahr Støre i debatt i Stortinget. Foto: Stein Bjørge

Norge er et lykkelig land som ikke har noe verre i vente enn at Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre står ved statsroret etter valget.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dagens statsministermåling Respons Analyse har gjort for Aftenposten forteller noe om temperaturen rundt landets viktigste politiske ledere:

47 prosent av de spurte vil ha Jonas Gahr Støre som Norges neste statsminister. 40 prosent foretrekker at Erna Solberg fortsetter å lede landet. Tallene er praktisk talt identiske med det vår forrige statsministermåling viste. Den ble tatt opp i desember. Da hadde Støre 46 prosent, Solberg 40 også da.

Det er tvilsomt om det finnes velgere som mister nattesøvnen ved tanken på de to statsministerkandidatene. I fire år har Erna Solberg vist at hun med ro og flegma er i stand til styre Norge. Og ingen trenger være i tvil om at utfordrer Støre har kvaliteter i seg til å lede landet.

I all sin ulikhet er det en kjerne av likhet mellom de to: Grundige, saklige og hardt arbeidende som de er. Hverken Støre eller Solberg har snev av demagogens trekk. Og begge er mer interessert i løsninger enn i konfrontasjon.

  • Les også om Aftenpostens partibarometer for mai: Nå har Solberg og Jensen et knapt overtak for første gang siden januar

Illustrasjon Foto: Inge Grødum

Baktalt styringsverktøy

Vi tenker ikke så ofte på det. Enda sjeldnere snakker vi høyt om det. Faktum er likevel at vi er usedvanlig heldige med politiske ledere i dette landet. Det ser vi tydeligere hvis vi orker å kaste et blikk rundt på det kontinent Norge er så uløselig knyttet til.

Nå kan det selvsagt innvendes at vi bor i et priviligert og lettstyrt land. Det er riktig. Likevel er det nok av eksempler på nasjoner som splittes opp i unødig konfrontasjon fordi landets politiske ledere ikke er i stand til å snakke sammen.

Norske politikere har gjennom årtier dyrket frem konsensus ved nesten alle viktige veivalg. Det til tross for at kompromisset er et sørgelig baktalt styringsverktøy. Det har jo så lite faner og flagg over seg. Likevel er de nasjonale kompromissene som involverer begge sider av den politiske midtstreken, så viktige. Riktignok gjør de debatten tammere og politikken kjedeligere, men har vært en stor fordel for oss som nasjon.

Og det er dette som teller i det lange løpet. Det er ikke akkurat mer uforutsigbar spenning vi i vår tid trenger.

Stem på en statsminister?

Høstens to statsministerkandidater er glimrende representanter for nettopp denne langsiktige tankegangen.

Det er liten tradisjon for at norske velgere inviteres til å stemme på en statsminister. Snarere er det partiene som gjelder. Et slags unntak var KrFs kampanje før stortingsvalget i 2001.

«Stem på en statsminister», var slagordet da Kjell Magne Bondevik ble definert som KrFs sterkeste kort. Strategien ble ingen stor velgersuksess.

De fleste valganalyser viser da også at velgerne her til lands ikke primært stemmer på personer, men lar sakene styre veien til valgurnene. Når meningsmålerne spør, sier vi i alle fall at det er slik vår velgeradferd er.

«Gro eller kaos»

Fra Arbeiderpartiets side ble det på 1990-tallet argumentert med «Gro eller kaos», men det var i en periode da det var mildt sagt kaotisk til høyre for den politiske midtstreken.

Kaos-argumentet har vært flittig i bruk senere også. Høyre har skremt med rødgrønt kaos, mens Arbeiderpartiet har manet frem et like stort kaos-spøkelse på borgerlig side.

Det er ganske morsomme rituelle øvelser, men ser sjelden ut til å ha gjort stort inntrykk på velgerne. Landet har da også kommet nokså bra fra begge styringsalternativene.

For norske politikere egner seg nok til mye, men ikke til å skremme folk med. Til det er de for ryddige, dyktige - og for enige om de store spørsmålene i et lite land.

Nuller hverandre ut

I årets valgkamp er dessuten kaos-retorikken uten rot i den politiske virkeligheten. Eller rettere: Ingen av de to store partiene kan rette pekefingeren mot den andre med anklage om kaos uten at det slår tilbake på anklageren med full kraft. Nå vet vi nemlig at Jonas Gahr Støre ikke kommer til å presentere et realistisk flertallsalternativ før valget. Det kan heller ikke Erna Solberg gjøre.

Slik nuller de hverandre ut i kaosdebatten. Også fordi begge leder partier som i praksis har vist at de er i stand til å etablere styringsdyktige regjeringer. Dette kan bety at at statsministerduellen mellom de to får en større betydning enn tidligere. Hvis da ikke begges sterke stilling som statsministeremne gjør at de også her nuller hverandre ut.

Morsom øvelse

Statsministermålinger er en morsom, men ikke særlig viktig øvelse. Resultatene svinger, alt etter spørsmålenes formuleringer og politisk temperatur på tidspunktet for målingen.

«Erna gruser Jonas», kunne Dagbladet fortelle den siste dagen i februar. «Fortsatt folkets favoritt», var VGs budskap om Støre en drøy måned senere. Ingen av målingene - heller ikke den vi publiserer i dag - forteller om noe stort hamskifte hos velgerne når det kommer til spørsmålet om hvem som bør bli statsminister.

Det er heller ikke så overraskende. Ser vi på historikken til statsministermålingene fra Respons Analyse er det bare ett tidspunkt som virkelig skiller seg ut. Det er juni 2013 da hele 50 prosent av de spurte pekte på Erna Solberg, mens bare 36 prosent fortsatt ville ha den sittende statsminister, Jens Stoltenberg. Da hadde Stoltenberg regjert i åtte sammenhengende år. Så tapte han da også makten ved valget den høsten.

Grunn til glede

Etter at Thorbjørn Jagland gikk av etter 1997-valget har det de siste 20 årene egentlig dreid seg om fire politikere som har aspirert til landets viktigste politiske verv: Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Erna Solberg og nå også Jonas Gahr Støre. Noen flere har nok meldt seg på, men det har blitt mellom disse fire.

Det er en forbausende kort rekke i en tid som vår. Det ligger et signal i dette om en misunnelsesverdig stabilitet i styringen av landet vårt som mange har grunn til å misunne oss.

Men det er nok ikke slikt vi går og gleder oss over sånn til daglig. For menneskene i politikkens førstedivisjon opplever at det stort sett er kjeft å få. Vi har det jo ikke med å gå rundt å være fornøyde, heller ikke her til lands.

Nettopp kan det være grunn til å minne om det selvsagte:

Den norske politiske kulturen er blant verdens mest skikkelige. Vi er dessuten et av de meget få land i Europa der fløypartiene både til høyre og venstre nå har regjeringserfaring. Enten statsministeren til høsten heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, ja, så kvalifiserer det til å kalles et lykkelig valg.

Les mer om

  1. Stortingsvalg 2017
  2. Jonas Gahr Støre
  3. Erna Solberg