Til deg som undrer og ikke har alle svar. Vi må kreve plass i innvandringsdebatten. | Helene Skjeggestad

Det har skjedd noe med det offentlige ordskiftet i Norge det siste halve året. Er undringens tid forbi?

Bli med på et høyst uvitenskapelig eksperiment:

• Er det i orden å si at jeg synes at Sylvi Listhaug virker som ei grepa dame? En politiker som jeg respekterer fordi hun sier det hun mener og virker å ha kapasitet til å sette seg inn i komplekse problemstillinger på kort tid. Kan jeg mene det, samtidig som jeg ikke liker retorikken hennes?
• Hva med Per Fugellis utsagn om at vi må prøve å forstå barneekteskap. Kan jeg prøve å forstå Fugelli, uten å tolke ham dithen at vi nå skal åpne for barneekteskap i Norge?
• Ta debatten rundt den såkalte danske smykkeloven. Er det lov å si at jeg ikke synes vi skal konfiskere gifteringer fra asylsøkere, men at vi må ha en debatt om hvordan også nye landsmenn skal bidra inn i fellesskapet?
  Min påstand er at dette er utsagn som fremkaller skyts fra skyttergravene. Og skyttergravene i innvandrings— og integreringsdebatten har aldri vært større og dypere enn nå.

Det skytes selvfølgelig mot hverandre, men også mot dem som står i midten. Mot dem som har flere spørsmål enn svar, men som tror at man kan, ved hjelp av en åpen og undrende samfunnsdebatt, finne de gode løsningene.

En som våger å være undrende, er kollega Andreas Slettholm. Jeg anbefaler hans tekst om Per Fugelli:

Provoserende

Det er naturlig at jo lenger et tema er aktuelt, desto flere vil gjøre seg opp en egen mening. Innvandrings— og integreringsdebatten er intet unntak. Men det skytset som nå kommer inn mot oss i midten – og over til den andre siden – er dessverre hardere og mer fiendtlig enn vi har sett på flere år.

Det virker som om mellomposisjonen er særlig provoserende. At man ved å ikke ha alle svar, fremstår uten ryggrad, og ute av stand til å se hva som er rett og galt.

Fortsetter det slik, vil flere trekke seg ut av den offentlige debatten.

Det kan jeg si fordi jeg kjenner på det selv.

Vegring

Som uerfaren og ung kommentator tenkte jeg før sommeren at innvandrings- og integreringsfeltet var noe av det mest spennende å gripe fatt i. Her møttes innenriks- og utenrikspolitikk i et felt der en fremdeles ikke har noen fasitsvar.

Selvfølgelig er det et vanskelig felt, men jeg mente at det var overkommelig så lenge man holdt seg til fakta, hadde et bredt kildeutvalg og kjente til grunnleggende forskning på feltet.

I dag, åtte måneder senere, vegrer jeg meg for å skrive om disse temaene. For eksempel om asylsøkerne som kommer over grensen mellom Russland og Norge.

Jeg kjenner Russland godt, og det er ikke et paradis for migranter. Men det er heller ikke sammenlignbart med for eksempel Libya eller Irak, som det også diskuteres retur til. På samme tid mener jeg det er helt åpenbart at vedtaket om å sende ut enkelte asylsøkere uten å vite hva som skjer med dem i Russland, var forhastet. Litt på begge sider, altså. Men uten klare svar. Derfor ble akkurat den kommentaren aldri skrevet. Det var mye tryggere å gå inn i storpolitikken mellom Norge og Russland.

Hvis du har noen minutter til overs, kan du lese den kommentaren jeg endte opp med å skrive:

Polarisert debatt

Europa og Norge står midt i en historisk migrantkrise. Det utfordrer det norske systemet på flere nivåer. Politikerne må skape ny politikk, politiet har ansvar for å opprettholde orden og mediene en plikt til å dekke alle aspekter av utviklingen. Det er for tidlig å konkludere med innsatsen, men det er liten tvil om at det begås feil på alle felt av alle parter.

Dette er med på å skape en avstand mellom styresmakter og folket. Avstanden er ikke lenger teoretisk, utviklingen skjer akkurat nå. Det beste eksempelet er hvordan fløypartier, med ekstreme meninger og politikk, stadig vinner mer terreng over hele Europa.

Kollega Frank Rossavik skrev denne kommentaren om Listhaug. Det ble det bråk av:

Her hjemme er det med på å skape en meget polarisert samfunnsdebatt. Nå er det ikke slik at innvandrings— og integreringsspørsmål ikke har vært preget av sterke meninger før. Men partene er blitt mer uforsonlige.

Viktig med kritikk

Siden slutten av andre verdenskrig har den norske offentlige debatten, med noen unntak, vært preget av harmoni og samstemthet. Den tiden er over. Det er naturlig at det kan føles uvant at tonen er skarpere.

Det betyr ikke at jeg, eller noen andre, ikke skal få kritikk. Saklig kritikk og motargumenter er det som driver samfunnsdebatten fremover. Det betyr heller ikke at det er galt å ha gjort seg opp en klar mening.

Men problemet er at det ikke er saklig kritikk som dominerer. Det er angrep på person og holdninger, før man automatisk blir satt i en bås som enten naiv eller rasist. Overgangen fra saklig kritikk til personlig hets og karakteristikker har gått så fort, og er så voldsom, at jeg tviler på at jeg er alene i min vegring.

I høst forsøkte jeg meg på en undrende kommentar om innvandrings- og integreringsdebatten. Den kan du lese her:

Frykten

Det er forståelig at det fyres løs fra skyttergravene. Begge sider i innvandrings— og integreringsdebatten har en reell frykt for at våre grunnleggende verdier er truet.

Den ene siden frykter for den stolte humanitære tradisjon. At man slutter å hjelper folk i nød. At man kaster fra oss oppfatningen om at alle mennesker er født like og fortjener at liv i trygghet.

Den andre siden frykter at det samfunnet vi har bygget på tillit, samarbeid og tradisjon, nå trues av mennesker som ikke har den samme bakgrunnen. Som ikke ønsker et samfunn bygget på demokratiske tradisjoner.

Jeg er redd for begge deler. Men først og fremst er jeg redd for at vi ikke lenger kan diskutere dette. At undringens tid i den offentlige innvandringsdebatten er forbi.

Twitter: @Heleneskjegg

Følg meg også på Snapchat: Skjeggesnap

Mer fra samme kommentator? Da kan du lese disse:

Andre kommentarer om innvandring — og integrering:

Podcast om blandt annet Per Fugellis utsagn om barneekteskap: