Kommentar

Tysk politikk er ikke som før | Ingrid Brekke

  • Ingrid Brekke
    Ingrid Brekke

Angela Merkel med en av dem som av og til dukker opp på lister over mulige etterfølgere, Julia Klöckner, partileder i Rheinland-Pfalz. Foto: WOLFGANG RATTAY / Reuters

De store partiene er blitt mindre, de små partiene flere. Men Angela Merkel sitter trygt – hvis hun vil.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Juli-meningsmålingen for ARD-Deutschlandtrend fikk mange til å puste lettet ut. Den føltes som en normalisering etter et år med store politiske svingninger og kraftig vekst for høyrepopulistene i Alternative für Deutschland (AfD). Oppslutningen om regjeringspartiene stiger igjen.

Om et drøyt år er det valg. Valgkampen er allerede i gang og med den debatten om mulige regjeringskonstellasjoner. Sosialdemokratene (SPD) har betalt dyrt for å delta i Angela Merkels regjering. «Oppturen» på meningsmålingen var fra 21 til 22 prosent.

Sterke krefter håper at SPD og venstrepartiet Die Linke skal overvinne gammelt agg og samarbeide med De grønne om et klart politisk alternativ til høyresiden.

Sosialdemokratenes leder Sigmar Gabriel har gjentatte ganger hintet om et slikt samarbeid. Die Linkes Bodo Ramelow har svart positivt, gjennom å oppfordre NATO-motstandere i egne rekker til å roe seg. Han leder selv en rød-rød-grønn regjering i Thüringen, og har erfaring med at et pragmatisk samarbeid er mulig.

  • Sosialdemokratene sliter i flere europeiske land

Venstrepartiets fraksjonsleder i Forbundsdagen, Sahra Wagenknecht, uttrykker adskillig større skepsis. Noe slikt er bare aktuelt dersom SPD vil gjenopprette sosialstaten som partiets tidligere kansler Schröders «Agenda 2010» ødela, slik hun formulerer det.

Grønn tvil

Men også De grønne er i tvil om hva de vil. De har sin største suksess i Baden-Württemberg, der de har regjeringssjefen. I fire år styrte de sammen med SPD, etter valget i vår gikk de over til å samarbeide med CDU. Også i nabodelstaten Hessen styrer De grønne i koalisjon med kristeligdemokratene, og mange i begge partier anser at det er her fremtiden ligger.

Kansler Angela Merkel «stjal» De grønnes største sak ved å akselerere planen om å slutte med kjernekraft og gå over til fornybar energi.

Dessuten er De grønne i stadig høyere grad et borgerlig parti, ikke minst etter det dårlige valget i 2013. Da prøvde de seg med klassiske venstreside-temaer som sosial utjevning og rettigheter på arbeidsplassen.

Samtidig er Merkels juniorpartnere to ganger blir tydelig redusert i løpet av samarbeidet, først de liberale i FDP, nå SPD. Hvor fristende er det å melde seg som offer nummer tre?

Foto: Inge Grødum

Intern maktkamp i AfD

Så langt er det eneste samtlige er enige om at AfD holdes utenfor alle koalisjonssamtaler. Høyrepopulistene har for øvrig skapt adskillig overskrifter de siste ukene på grunn av indre stridigheter. I parlamentet i Baden-Württemberg er fraksjonen splittet etter krangel om hvordan en antisemittisk representant bør håndteres.

AfD opplever det samme som andre ferske partier på ytre høyre fløy: Reinspikka rasister er blitt med inn, utrenskninger og splittelser følger. Mest interessant er kanskje dette fordi det like mye er en maktkamp knyttet til partiledelsen.

Mange håper nok at AfD skal spise seg selv, men det har jeg vanskelig for å tro. De har holdt på i tre år, og selv etter en tydelig tilbakegang ligger de på 12 prosent nasjonalt.

AfDs fremgang er det tydeligste tegnet på at det politiske bildet ikke kommer til å normalisere seg – eller rettere sagt, at et nytt styrkeforhold er i ferd med å bli normalen.

Hvis man sammenligner med samme måling fra juli i fjor, før flyktningkrisen, har CDU tapt seks prosent, SPD tre prosent og AfD har vunnet syv.

Med fire små partier i spill og to store partier som har krympet, blir det stadig vanskeligere å forme regjeringer, slik vi kunne se i vårens delstatsvalg.

Uansett koalisjonsplaner er det mest avgjørende spørsmålet fortsatt: Stiller Merkel?

Teoretisk kunne man forestille seg at CDU avventer de to delstatsvalgene i september, for å eventuelt kunne vurdere en kandidat som står lenger til høyre i partiet.

Men i praksis er det slik at vil Merkel, blir det henne. Og stiller hun, vinner hun.

I ZDFs sommerintervju ga hun smilende et typisk merkelsk svar på kandidat-spørsmålet: – Det nødvendige vil bli sagt når det er nødvendig.

Hvem gir frivillig fra seg makten?

Selv kan jeg ikke tro annet enn at hun for lengst har bestemt seg for å fortsette. Krisene hun har involvert seg så sterkt i å løse, er ikke løst. Hun har en nøkkelrolle i Europa, i flyktningkrisen, Ukraina-krisen og nå sist med sin rolige holdning til Brexit. Hvem gir frivillig fra seg en slik maktposisjon? Og hvor skulle hun personlig finne større utfordringer?

Merkel blomstret opp under flyktningkrisen, all kritikken gjorde henne mer veltalende og engasjert. Som den naturviteren hun er, har hun ofte sagt at alt jevner seg ut. Utsikten til å måtte regjere med lavere score på popularitetsmålinger og større politisk motgang i fremtiden, skremmer neppe.

Overdriver NATO frykten for Russland? Seniorforsker Sverre Lodgaard, korrespondent Øystein Langberg og utenriksmedarbeider Alf Ole Ask analyserer NATOs forhold til Russland.

Les mer om

  1. Angela Merkel
  2. SPD
  3. CDU