Tilbake til 22. juli
Fortsatt er vi på leting etter de riktige nøklene, de beste tolkningsrammene. Hvordan forstå Anders Behring Breivik?
Spørsmålet ble stilt på nytt denne uken, med lanseringen av Jens Breiviks bok Min skyld? En fars historie. Anders kunne blitt en annen person hvis jeg hadde vunnet barnefordelingssaken i 1983, sier Breivik.
"En annen person" — det betyr vel at 22. juli kunne vært unngått?
Så langt går ikke Jens Breivik. Han ser ikke noe årsaksforhold mellom omsorgssvikt og terror, og sier i et intervju med aftenposten.no at han ikke ville kunne forhindret terrorangrepet. Veien dit startet i senere år, er farens syn, og om de årene har han intet å melde. Da hadde han ingen kontakt med sønnen.
Faren er forståelig nok forsiktig med konklusjonene. Men ett budskap leses mellom linjene. Utredningen fra Statens senter i 1983 er et nøkkeldokument i 22. juli-dramaet. Der blir det tydelig advart mot skjevutvikling og fare for alvorlig psykopatalogi.
Dette er et budskap innenfor den personlige referanserammen, men det har også brodd mot barnevernet og en domstol som la terskelen for høyt for når et barn bør skilles fra sin mor. Tolkninger med tyngdepunkt i det individuelle og familiære stenger ikke samfunnsperspektivet ute.
Støres uro
Jonas Gahr Støres I bevegelse har en annen tilnærming. Boken er altfor ordrik og slapt redigert, men om 22. juli skriver Støre med nerve og nærvær.
Han skriver ut fra en uro. Rosetog og blomsterhav kan ha bidratt til å begrense forståelsen av hvordan noe så fryktelig kunne skje. Oppgjøret med holdninger og ideologi ble først utsatt, dernest skjøvet bort. Breiviks angrep rammet hele nasjonen, men Støre vil løfte frem det han mener er fortrengt. Terroren var et dødelig angrep på sosialdemokratiet.
Jeg synes han skriver innsiktsfullt, særlig om følelsen av utenforskap, tilsidesettelse og raseri den enkelte kan utvikle i møtet med samtidens store endringskrefter, kvinnefrigjøringen, globaliseringen og migrasjonen, som alle har én ting felles. Ingen har "bestemt" at disse kreftene skal få slippes løs på samfunnet, eller som Støre skriver: "Tunge trender vedtas ikke."
Den bærende broen mangler
Men lykkes han på det avgjørende punktet, det han proklamerer i essayets undertittel, si noe "om sammenhengen mellom holdninger og handlinger", hvordan Breiviks ideologi kan forklare terroren?
Han gjør ikke det. Broen mangler. Sammenhengen forblir et postulat, og jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at det skyldes at Støres tilnærming er for smalsporet politisk. Det har fratatt ham muligheten til å analysere en annen hypotese, nemlig at årsaksforholdet også kan gå motsatt vei. Det var ikke ideologen som ble drapsmann, det var drapsmannen som ble ideolog. Den ensomme ulven kom ikke fra en flokk, ulven oppsøkte flokken for å finne en teori som kunne tilpasses og brukes slik at drap kunne rettferdiggjøres.
Perspektivet er ikke nytt, det ble luftet allerede høsten 2011. Men den gangen raste debatten ut fra to fastlåste, polære posisjoner i synet på Breivik, han var enten psykotisk/utilregnelig eller høyreekstremist/tilregnelig. Muligheten for at terroristen ikke kunne straffes ga debatten emosjonell styrke og drivkraft, men førte også til at mellomposisjoner og andre sammenkoblinger havnet i skyggen.
Andre historier kan kaste lys
Med Breivik plassert på Ila med lovens strengeste straff bør vi kunne gi slipp og trekke inn andre historier for å få nyanser og alternative synsmåter til å tre tydeligere frem.
- mai i år drepte 23 år Elliot Rodger seks personer og skadet 13 i en voldsorgie i Santa Barbara, California. Rett før drapene postet han flere videoer på Youtube der han annonserte det som skulle skje, og la ut et 140 sider langt skrift der han skildrer sitt liv frem til det han kalte "Gjengjeldelsens dag".
Det er et makabert dokument, dryppende av selvmedlidenhet og hevngjerrighet mot et samfunn der Rodger følte seg oversett og marginalisert. Han utvikler en forestilling om at han er nødt til å bli ufattelig rik for å få makt, innflytelse og kvinners oppmerksomhet. Til slutt innser han at han aldri vil kunne beherske verden, og da står ett alternativ igjen. Ødelegge mest mulig av den.
Aage Borchgrevink har (VG 28.5.) påpekt påfallende likhetstrekk mellom de to massemorderne hvis man leser Rodgers selvbiografiske tekst opp mot Breiviks manifest. Farstapet, forakten for svake menn, opptattheten av eget utseende, av å vinne innpass i det riktige miljøet, splittelsen mellom oppblåst selvbilde og dyp selvforakt, rasismen, den intense fascinasjonen for nettspillet World of Warcraft.
Samt det besettende kvinnehatet. Rodger oppfatter kvinners mangel på interesse som en forbrytelse, en krigserklæring, akkurat som Breivik tolker han personlige erfaringer som ledd i en sivilisasjonskonflikt, der bare han selv er intelligent nok til å forstå sammenhengene slik at det har falt i hans lodd å "styre verden og sette alt på plass." Som Breivik i spissen for sitt vokterråd
Fra å være en verdenshersker blir Rodger en hevner, en ødelegger. På veien dit samler han på ydmykelser for å kunne dyrke hatet, som detoneres i en eksplosjon av vold hvis egentlige mål er det samfunnet han avskyr.
Ligner skolemassakrene
Det er en beretning vi gjenkjenner fra skolemassakrene. Da Pekka-Eric Auvinen drepte åtte i tillegg til seg selv i Finland i 2007, utvidet han selv rammene for sin handling. Han varslet massakren på YouTube, der han betegnet sin aksjon som "politisk terrorisme" og skrev videre: "Selv om jeg valgte skolen som mitt mål, er angrepet mitt politisk og stikker dypere enn som så. Målet er å ramme Jokela skole, studenter og ansatte, samfunnet, humanitet, menneskerasen. Derfor ønsker jeg ikke at dette bare blir kalt bare "skoleskyting"."
Breivik utpensler sitt samfunnssyn mer detaljert enn Rodger og Auvinen. Han angrep Arbeiderpartiet, det ledende statsbærende partiet i etterkrigstiden. Ved å slå til mot AUF, rammet han også partiets fremtid.
Støre har rett - terroristen fremstår som en politisk figur. Men for å forstå selve handlingene, den avsindige drepingen, tror jeg vi også må gå fra politikkens verden og over i et mentalt landskap av et ganske annet slag.
per.anders.madsen@aftenposten.no
twitter: @perandersmadsen
Les også:
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/madsen/Skuddene-som-taler-6603091.html
