Kommentar

Først i en krise skjønner du at du lengter etter normaliteten i A4-livet | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist og direktør i Fritt Ord

Når jeg går forbi et menneske som trolig er uten fast hjem, uten jobb og uten kontakt med familie, tenker jeg på at hun lengter etter A4-livet - etter rutinene, gjentagelsene, forutsigbarheten, tryggheten og normaliteten. Rolf Øhman

Det hverdagslige fortjener en hyllest: Å være helt vanlig og gjennomsnitts, å leve med rutiner, forutsigbarhet og trygghet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.


Det er ikke overveldende mange hyllester til hverdagene og A4-livet å finne når jeg søker på nett. Funnene er snarere preget av vår samtids dyrking av det unike og spektakulære. Unikhetspresset skaper en slags konstant unntakstilstand og søken etter det nye, uvanlige og spektakulære. Jakten på opplevelser og kick. Redselen for å kjede seg.

Vanlig og hverdagslig

I alt dette er det noe som blir usynlig, noe som blir undervurdert, noe som blir satt til side. Det vanlige og hverdagslige er blitt nesten tabu i store deler av den oppskrudde medieoffentligheten.

I stedet blir A4-livet stort sett baktalt, i verste fall brukt som skjellsord, i beste fall mildt nedsettende og nedlatende.

Søk på A4-liv og du finner det: «gikk lei av A4-livet», «valgte bort A4-tilværelsen», «det kjedelige A4-livet», «frykter å bli helt A4», «vil bryte ut av A4-rammene».

Trolig handler dette om en redsel for å være streit og alminnelig, eller å bli tatt for å være fantasiløs, uoriginal og konform, styrt av rutiner og plikter. «A4-liv» er blitt et skjellsord.

Papirformatet A4 som er opphav til begrepet, er dessuten et ypperlig format - den helt riktige balansen, de helt harmoniske dimensjonene …

  • Forfatter Olav Brostrup Müller skulle leve et intenst liv i byen. Så begynte han å lengte etter hage, høytrykksspyler og våtservietter. Her er hans forsvar for A4-livet.

Lengsel etter normalitet

Jeg tenker på temaet når jeg går forbi et menneske på gaten som trolig er uten fast hjem, uten jobb, uten kontakt med familie. Hun ønsker seg ingenting mer enn å slippe ut av unntakstilstanden - lengter etter rutinene, gjentagelsene, forutsigbarheten, tryggheten og normaliteten.

Sånn er det for mange i en eller annen spesielt krevende situasjon: krise, sykdom, sorg, trøbbel av mange slag.

Alt dette som så lett og så raskt blir en selvfølge og ikke lenger nok satt pris på når vi knapt registrerer hvor greit og godt vi egentlig har det, fordi tidsidealene er jakten på noe nytt, noe annet, noe mer. Først i en mindre eller større krise skjønner du at du lengter etter hverdagen og normaliteten - når den ikke lenger er der, men er erstattet av en utmattende unntakstilstand.

Frihet vs. trygghet

Vi hyller friheten når vi har det så bra at vi kan utnytte den. Når livet butter, er det tryggheten vi lengter etter.

Poeten Gunvor Hofmo får dette frem i diktet «Det er ingen hverdag mer» i sin bok Jeg vil hjem til menneskene fra 1946, skrevet etter at hun mistet sin Ruth Maier under holocaust:

Alt vi fornemmer en dag

er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:

det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:

Det er ingen hverdag mer.

Drømmen om et OK liv

Det er vanskelig å finne presise ord for dette. Thorvald Stoltenberg sier det mer konkret enn de fleste, etter et langt liv med unntakstilstand-erfaringer både personlig og i politikken:

«Jeg har vært i Tsjad. Der har jeg truffet og snakket med noen av de aller fattigste menneskene på kloden. Jeg har vært på Plata. Der har jeg snakket med noen av dem som har det aller vanskeligst i vårt eget land. Det menneskene i Tsjad og de narkomane ved Oslo S har felles, er at de intenst drømmer om å få et liv (...): Få en bolig. Gå til en jobb. Ha en partner. Være trygge. Det er dette livet de aller fleste mennesker ønsker seg. Hva er galt med det?» (Fra boken Frokost med Thorvald (2017), i samarbeid med Per Anders Madsen.)

Nylig avdøde Per Fugelli har sagt noe av det samme. I en kronikk for to år siden reflekterte han over filosofen Jean-Paul Sartres ene, uttrykte livsmål: «Å få være et vanlig menneske. Jeg streber etter å være hvem som helst.»

Det som er godt nok

Fugelli kommenterer dette utsagnet slik: «Det er i det vanlige livet, på en onsdag, vi lager en god nok saus, gjør en god nok jobb, har et godt nok samleie, har et godt nok selvbilde - om enn med flekker og sprekker, prøver så godt vi kan å bry oss om flokken vår. Det er dette onsdagslivet som fortjener begeistring og dette onsdagsmennesket som fortjener hyllest. Det er der vi er nesten alle sammen, nesten hele tiden, i godt nok, alminnelig bra. (...) Det vanlige livsprosjektet er vakkert og tappert og krevende og givende nok.»

Et lite apropos, en liten assosiasjon etter en intens valgkamp og et spennende stortingsvalg: Begge deler foregår fortsatt mer sivilisert i Norge enn i de fleste andre samfunn. Det kan det være lett å glemme i tilspissede og polariserte valgdebatter Men det er likevel ikke disse som viser kjernen i norsk politisk virkelighet. Det er det derimot rikspolitikken og lokalpolitikken alle de vanlige hverdagene mellom valgene som virkelig gjør.

Hverdagens A4-politikk

A4-preget som er selve kjernen i norsk politikk, viser seg i kompromissene, forhandlingene og hestehandlene i stortingskomiteer, fylkesorganer og kommunestyrer. Og det viser seg i forankringsprosessene, de seige, langtekkelige informasjonsutvekslingene og diskusjonene, i kjedelige møterom over hele landet, med politikere, rådgivere og byråkrater i uendelige, men løsningsorienterte samtaler.

For et privilegium det er å bo i et land der politikken er så lavintensiv, udramatisk, hverdagslig og rutinepreget. Så A4, så hverdagslig inntil det kjedsommelige.

Thorvald Stoltenberg er en av dem som ser verdien av også det. Han skrev i Dagblad-Magasinet i sommer (abo): «For meg er "kompromiss" et av de vakreste ordene vi har. Det beskriver en av våre mest undervurderte løsninger på uenighet. (...) Hvis det dukker opp en person som bevisst forsøker å unngå konflikt for å løse et problem, så skal vi ta godt vare på ham eller henne. Disse menneskene er svært verdifulle, enten de sitter ved internasjonale forhandlingsbord, befinner seg på jobben din, i en klubb - eller i din egen familie.»

For hverdager kommer i alle farger, sjelden grå.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

  • Her kan du lese noen flere av Knut Olav Åmås’ artikler i Aftenposten:

Les også

De mediefrie møtestedene | Knut Olav Åmås

Les også

Kampen om kunnskapen | Knut Olav Åmås

Les også

Forakten for forskningen | Knut Olav Åmås

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    «Han var og forble hele nasjonens Thorvald»

  2. KOMMENTAR

    Et skadeskutt parti og en presset Støre kan nå stå i ferd med å bryte en av de mest vellykkede tradisjonene i norsk politikk

  3. VERDEN

    Stoltenberg advarer sterkt mot å ta EU og NATO for gitt: – Europa var Midtøsten.

  4. A-MAGASINET

    Ja og nei er enige om bare én ting: Det er fullt kaos. Men ingenting er så vassent, usexy, upopulært og nødvendig som et kompromiss.

  5. KRONIKK

    Mer enn noen gang lytter vi til lyden av livet. Og det vil få oss gjennom dette.

  6. A-MAGASINET

    Barnebokforfatter Maria Parr: – Vi må ikke slutte å fortelle for ungene våre.