Mange lever i den villfarelsen at reindrift er selve gullstandarden for god dyrevelferd. Forståelig nok, må en vel kunne si, i populærkulturen er frie dyr det samme som lykkelige dyr, og er det noe kjøttdyr i Norge som opplever stor grad av frihet, er det jo nettopp rein. Men det er altså helt galt. Deler av reinnæringen sliter med store dyrevelferdsproblemer. Eller for å tilpasse lidelseshistorien til sesongen: Det er på høy tid å tegne et mer realistisk bilde av Rudolf. Mange reinsdyr er ikke i stand til å trekke nissens slede, langt mindre å fly.
Noen steder er det rett og slett for mange rein og for lite mat. Voksende reintall, overbeite og sult har vært et problem i reindriften i Finnmark de siste 20–30 årene. Noen dyr dør av sult. Andre blir så svekket av sult at de blir enkle ofre for rovdyr. Overlever de til slakteren kommer, er ofte vekten for lav og kjøttet for dårlig.
Isolert sett, helt uavhengig av hva man måtte mene om samisk kulturarv, er altså dårlig dyrevelferd i reinbesetningene et problem for både dyrene og næringen.
Skal reindriften bli bærekraftig, må reintallet tilpasses ressursgrunnlaget. Det slås fast i forskningen, i stortingsmeldinger og Reindriftsloven fra 2007. Antallet dyr må ned, særlig på Finnmarksvidda. Det betyr at det kan bli vanskeligere for noen samer å leve av reindrift, som jo de fleste vil være enige i at er en viktig bærer av den samiske kulturen. Der dukker det vanskelige dilemmaet opp:
Hva er viktigst? Dyrevelferd eller samenes rettigheter?
Ferskt eksempel
Det ferskeste eksempelet på dette ble behandlet i Høyesterett denne uken. Hva utfallet blir, vet vi fortsatt ikke. David mot Goliat-historien går omtrent slik:
I årevis har den unge, samiske reineieren Jovsset Ánte Sara kjempet mot staten i rettsapparatet. Da antallet reinsdyr i hans beitedistrikt skulle reduseres, ble hans andel ble fastsatt til 75 dyr. Men i stedet for å redusere, sIik de andre i samme beitedistrikt pliktskyldigst har gjort, har han økt antallet dyr til fire ganger kvoten og saksøkt staten. Det er ikke mulig å leve av 75 dyr, mener han. Og det har han kanskje rett i.
Jovsset Ánte Sara har en god sak, bare så det er sagt. Både tingretten og lagmannsretten ga ham medhold. Staten mente på sin side at Jovsset Ánte Saras forholdsvis beskjedne 75 dyr er et resultat av at både hans farfar og far har nedskalert driften og ikke etterlatt seg flere dyr. På samme måte som det i landbruket ikke finnes en nedarvet rett til å være rik storbonde – arven avhenger av hvordan generasjonene før deg har drevet – mente staten at ingen har rett til å drive stort med rein bare fordi en er same.
I sametinget var stemningen en annen.
«I dette tilfellet har staten brutt Jovsset Ánte Saras folkerettslige vern mot statlig inngrep. Dette er en viktig prinsipiell dom som vil få positive konsekvenser for mange samer,» sa daværende sametingspresident Vibeke Larsen da dommen i lagmannsretten ble kjent. Det har hun sikkert rett i. Men den vil også få negative konsekvenser for beitegrunnlaget på Finnmarksvidda, for rein som lider av sult, for slaktevekten, kjøttkvaliteten og reindriftens omdømme.
Tilbakeslag for dyrevelferd
Går høyesterettsdommen i reineierens favør, kan den skape presedens for lignende saker, der reineiere ikke retter seg etter kravet om reduksjon i antall dyr. Det kan bety at reindriftsloven må endres, og at arbeidet for en bærekraftig reinproduksjon får et kraftig tilbakeslag.
Overbeite gir dårligere beitemarker på sikt fordi artsmangfoldet i både floraen og faunaen reduseres. Det er grunnen til at staten har prioritert kontroller av reintallet, og er villig til å iverksette sanksjoner mot reineiere som ikke vil rette seg etter loven. Målet er å styrke reinnæringen, ikke å svekke et urfolk. Det går fint an å ønske seg god dyrevelferd uten å heie på statlige overgrep mot urbefolkningen. Men det kan hende det er en god idé å tenke helhetlig.
Når beitet blir kinesisk
Spør du reineierne, vil de si at beiteområdene må vernes bedre. De opplever at kinesiskeide Elkem får utvide gruvedriften i viktige beiteområder, at det bygges hytteområder, toglinjer, demninger, vindmøller og kraftledninger, og at samene må betale prisen for mindre beiteareal med å redusere flokken. Det er et stort og viktig poeng. Storsamfunnet må gi beiteområdene bedre vern. Men reineierne i de utsatte områdene må likevel forholde seg til virkeligheten.
Dyr som sulter er ikke bærekraftig hverken etisk, økonomisk eller kulturelt.