Kommentar

Farlige fortellinger som deler offentligheten i to | Einar Lie

  • Einar Lie
    Professor i økonomisk historie, Universitetet i Oslo

Da Terje Tvedt og Marte Michelet lanserte sine bøker, var det som om Moses’ hellige stav fra kryssingen av Rødehavet nå ble strukket ut mot historikere, aviser og sosiale medier, mener Einar Lie. Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix / Stein J. Bjørge

Jeg har ennå til gode å se noen i det opprørte havet av lesere som har endret syn underveis i debattene om Marte Michelet og Terje Tvedt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som historiker skal man glede seg når historiebøker får stor oppmerksomhet og preger offentlig debatt. I så måte lever vi i gode tider.

I fjor kom Terje Tvedt med sin bok Det internasjonale gjennombruddet, som sporer endringer i den politiske debatt fra 1960-tallet til dagens multikulturelle samfunn. Debatten går fortsatt med full styrke i seminarrom, aviser, kringkasting og sosiale medier.

Einar Lie er professor i økonomisk historie og skriver fast i Aftenposten. Olav Olsen

I spaltemeter har den de siste ukene blitt passert av Marte Michelets bok, Hva visste Hjemmefronten?, om hva som ble gjort, og ikke minst ikke ble gjort, omkring deportasjonen av norske jøder under krigen. Hennes bok er foreløpig trykket i 27 000 eksemplarer, Tvedts i 18 000, begge oppsiktsvekkende høye tall for sakprosabøker.

  • Les anmeldelsen av Michelets bok: Provoserende og godt om Hjemmefronten og jødene.

En splittet leserkrets

Bøkene, forfatterne og støttespillerne er ulike, men likevel er det noe fascinerende likt med resepsjonen.

Ved lanseringen av bøkene til Tvedt og Michelet delte den interesserte offentligheten seg nesten umiddelbart i to, som om Moses’ hellige stav fra kryssingen av Rødehavet nå ble strukket ut mot historikere, aviser og sosiale medier.

En del av oss troskyldige har vent oss til at sosiale medier i stadig sterkere grad er flokkbasert, der meninger dannes ved å sirkulere synspunktene til dem man har valgt å følge. Men vi hadde kanskje trodd at den trege faglighet kommer saktmodig og grundig etter fra elfenbenstårnene og rydder vei for fastere fortolkninger. Slik er det ikke.

I debatten om boken tilTerje Tvedt (bildet) hagler det med usedvanlig sterke karakteristikker, skriver Einar Lie. Stig B. Hansen

Ingen endrer syn

Michelets bok har gitt eksempler på kritiske fagfolk som gjerne uttaler seg før de har lest boken. I Tvedt-debatten hagler det med usedvanlig sterke karakteristikker fra gamle og nye eksperter på temaet.

Og jeg har, som nokså flittig bruker av sosiale medier, hittil til gode å se noen i det opprørte havet av lesere som har skiftet bredd og endret syn på bøkene underveis i debatten.

Det er et par åpenbare grunner til at debatten får denne formen. Både Tvedt og Michelet angriper etablerte faglige posisjoner og legger overhodet ikke skjul på det.

De har også et tydelig normativt og samfunnspolitisk budskap som appellerer til noen og provoserer andre. Tvedts bok har landet midt i debatten om internasjonalt engasjement, det flerkulturelle samfunn og integrering, mens Michelet rokker ved våre beste helteepos.

Og bøkene er, ikke minst, formet omkring en sterk, overordnet fortolkning som mer inviterer til å akseptere eller kritisere helheten enn å plassere seg i en nøkternt avveiende posisjon.

Les også

Jonas Gahr Støre: «Det er noe storslagent over Terje Tvedts siste bok. Men det er noe grunnleggende som skurrer.»

Historiens feil og farer

Før noen få uker siden kom filosofiprofessoren Alex Rosenberg med boken How History Gets Things Wrong. Boken har fått stor oppmerksomhet, den har sikkert solgt mange hundre eksemplarer world wide.

Den bringer en kraftig kritikk av vitenskapeligheten til narrativ historie. Store fortellinger om folk og nasjon former våre oppfatninger og appellerer sterkt og direkte til våre følelser, forklarer Rosenberg. Derfor har de mobiliserende kraft og blir brukt av grupper, partier og nasjoner til å skape tilslutning.

Samtidig er de faglig tvilsomme: Det er mange måter faktiske hendelser kan føyes inn i en sammenhengende historie.

Noe velges inn, annet velges bort. Og fortelleren, historikeren, greier aldri å trenge inn i aktørenes hoder for helt å vite hva som formet deres handling eller passivitet i bestemte situasjoner.

Fortellende tekster lages nesten alltid som om forfatteren vet noe han eller hun knapt kan vite. Faglig forsvarlig historie finnes nok, med tvil og funderinger omkring brukbare og ikke-brukbare kilder. Men hvis tvil og nøysomme kildevurderinger dominerer i teksten, bryter den medrivende fortellingen sammen.

Marte Michelet (bildet) rokker ved våre beste helteepos, skriver Einar Lie. Stein J. Bjørge

Historier med et budskap

Tvedts og Michelets bøker er ulike versjoner av typen Rosenberg kritiserer. Begge har sterke teser. Tvedt med sin overgripende forståelse av hvordan nasjonalstatens rammer for politikken er erstattet med et internasjonalt humanitærpolitisk prosjekt. Michelet med en overordnet betraktning om at jødene ble sviktet under krigen, at Hjemmefronten visste mye, men gjorde lite.

Begge treffer følsomme punkter hos mange lesere. Og begge tillegger aktører vurderinger som vi ikke kan være sikre på er sanne.

De to bøkene henviser til et vell av kilder. Men de som er med, er med få unntak slike som bygger opp om fortolkninger og hovedgrep. Begge skriver godt, Michelet usedvanlig godt, med en oppbygning og gjennomføring som gir kraft og overbevisning til den overordnede tesen.

Det som utelates

Bør man ikke skrive slike bøker? Her skiller jeg nok lag med Rosenberg. Historikere, med og uten universitetsgrad, kommer ikke unna fortellinger hvis vi vil si noe om hva som har drevet meningsskapende mennesker og samfunn gjennom gode og dårlige tider.

I det konkrete konfronterer bøkene dessuten etablerte forståelser som i varierende grad bærer med seg de samme svakhetene som bøkene selv har.

Gunnar «Kjakan» Sønsteby (1918–2012) var norsk motstandsmann under andre verdenskrig. Norges hjemmefrontmuseum

For Michelets tema er det for eksempel interessant at kjente kilder som sier at Gunnar Sønsteby skal ha visst om varslene om jødeutryddelsen, ikke har vært diskutert i tidligere fremstillinger. Det er også skrevet langt om uttransporteringen av jøder, men kilder som forteller om blodpriser betalt av flyktninger, er utelatt. Disse har åpenbart ikke har passet inn i etablerte fortellinger.

Les også

Torgeir E. Sæveraas: «Kunne Gunnar Sønsteby vite hva som kom til å skje med jødene, tre måneder i forveien?»

Sikkert salgsvennlig

Slik jeg leser debatten, har Tvedt i møte med påstander om slurv og feilaktigheter plassert seg i kjernen av sin tese. Han hevdet at kritikerne misforstår hans prosjekt, leser dårlig eller henger seg opp i uvesentligheter.

Michelet ligger høyere på banen og forsvarer seg sterkt og detaljert mot konkret kritikk. Dette skyldes nok valg av tittel, Hva visste Hjemmefronten?, og en lansering sentrert om denne. Det er sikkert et salgsvennlig grep, men jeg synes ikke det er velvalgt.

Grepet gjør at debatten knytter seg til spørsmålet om påliteligheten av konkrete kilder som skal bevise hva motstandshelter visste.

Les også

Tor Bomann-Larsen: «Skal vi bli klokere, må vi erkjenne både fortidens og samtidens dumskap.»

Ingen avklaring i sikte

Men Michelets bok er, som Mona Ringvej har påpekt i Klassekampen, ingen sterk kildekritisk studie. Dens styrke ligger i den helhetlige presentasjonen av passivitet og likegyldighet overfor jødene omkring deportasjonen.

Og på dette området tror jeg den vil tåle tidens tann godt.

For de to bøkene skal vi uansett ikke vente noen avklaring på tvers av leserhavets bredder. Til dét er deres fortellinger for forskjellige fra de etablerte historiene. Og de er for vanskelige, på godt og vondt, å avvise ved henvisning til konkrete kilder.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Terje Tvedt
  2. Krigshistorie
  3. Historie

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Michelet fikk den stormen hun ønsket

  2. DEBATT

    Vi er barn av en av motstandsmennene i Marte Michelets bok. Hennes historiefortelling er falsk.

  3. DEBATT

    Blir trolig stående som det mest omtalte anklageskrift mot den norske motstandsbevegelsen i nyere tid

  4. NORGE

    Savner bevis for at Hjemmefronten ble varslet om jødedeportasjonene: – Vi må huske på at dette var en tid da det var mye rykter

  5. DEBATT

    Hvem eier historien om krigen?

  6. KULTUR

    Hjemmefronten visste at norske jøder skulle arresteres. Marte Michelet spør hvorfor det ikke ble slått alarm.