Kommentar

Olje-Norge i midtlivskrise | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør

Foto: Inge Grødum

Oljeminister Terje Søviknes (Frp) skjerper retorikken, og vil ha mindre føleri i klimadebatten. Men skarpere fronter gagner ikke oljenæringen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Professor Dieter Helm fra Oxford mener at Paris-avtalen er tilnæmet meningsløs. Fersk oljeminister Terje Søviknes (Frp) omtaler debatten om oljeboring i nord som «føleri». Begge snakket til oljenæringen under Sandefjordkonferansen, og man skulle tro det lød som musikk i bransjefolkenes ører. Det gjør det ikke.

Næring i solnedgang

Dieter Helms kritikk mot Paris-avtalen bygger ikke på klimaskepsis. Den bygger på skepsis til verdien av denne typen internasjonale samarbeid. Helms budskap til næringen er at Paris-avtalen ble inngått i en annen tid enn Kyoto-avtalen. Politikerne betyr mindre, fordi verden utvikler seg i grønnere retning uavhengig av disse svære avtalene.

Utviklingen innenfor fornybar energi går raskt, teknologien utvikler seg raskt, prisene faller raskt, og oljenæringen må ta inn over seg den gigantiske utfordringen som ligger i det. Helm mener det er håpløst av tradisjonelle oljerelaterte selskaper å gi seg i kast med fornybar energi. De er ikke noe gode til det, mener han, og bør holde seg til det de kan så lenge det varer. Etter det kan de i grunnen stenge butikken.

Les også

Søviknes deler ut 56 nye oljeområder

Tyngre talentjakt

Det er ikke et fremtidsbilde bransjen liker å gruble på, tvert i mot. Den jobber hardt med å finne nye muligheter innenfor fornybar i takt med at oljeproduksjonen faller og tilgangen på nye letearealer fremstår som usikker. Det er utenkelig at en næring, eller en bedrift skal erklære sin styrte avvikling. Da faller ikke bare verdien på selskapet, men rekruttering og utvikling stopper i praksis opp, for å nevne noe. Det nye konkurransebildet, med sol og vind og rivende utvikling innenfor batteriteknologi, er imidlertid noe næringen forholde seg til, sammen med teknologisk utvikling og digitalisering.

Men i Norge forholder den seg til en ekstra tendens: Oljenæringens fallende omdømme i befolkningen. Det siste var et ikke-tema for få år siden. Næringen sto fjellstøtt i nordmenns bevissthet. Det gjør den forsåvidt ennå, men den er i ferd med å tape posisjon i viktige grupper, som yngre mennesker. Oljenæringen er ikke lenger Norges mest attraktive bransje for de nyutdannede. Unge som går inn i næringen på ulikt vis, møter oftere kritikk fra venner og kjente: Hvordan kan de jobbe i en så skitten bransje? Arbeiderpartiets mykere linje i spørsmålet om konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja må sees i lys av dette.

Søviknes i konfrontasjon

Den nye oljestatsråden, Terje Søviknes (Frp), ser det som sin oppgave å løfte stoltheten i næringen. Det er en fin ambisjon, næringen har mye å være stolt av. Men metoden hans kommer ikke nødvendigvis til å bidra til det. Så langt innebærer den full konfrontasjon med miljøbevegelsen, eller «føleriet», som han omtaler motstanden mot oljeboring i nord.

Politisk er det fornuftig av Søviknes å kjøre hardt mot både miljøbevegelsen og Arbeiderpartiet. Det finnes helt sikkert velgere som omfavner hans tydelighet i spørsmålet om oljeutvinning i Nordland. Men det gagner ikke nødvendigvis bransjen han ønsker å jobbe for, en bransje som befinner seg i en slags midtlivskrise. Mange der trives dårlig med å være kontroversiell. I motsetning til sine politiske støttespillere liker få av dem harde fronter og knallhard retorikk. En deltaker i Sandefjord sa det slik: Jeg er geolog og har aldri deltatt i en offentlig debatt i hele mitt liv. Jeg snakker gjerne om det jeg driver med og deler tanker om virksomheten vår, men det offentlige ordskiftet er veldig tøft.

Nødvendig debatt

Likevel, næringen må leve med at det den driver med blir diskutert. Og den må delta selv og ikke skyve næringsorganisasjoner og politikere foran seg. Når debatten kun foregår mellom profesjonelle lobbyister, politikere og debattanter, blir debatten svart/hvitt, nærmest fri for nyanser.

Debatten om oljenæringen i Norge er kompleks og krever mange nyanser. Den er langt mer krevende i Norge i land som ikke produserer olje, og bare forbruker det. Næringens betydning for Norges økonomi kan knapt overvurderes, både i form av sysselsetting og inntekter til statskassen. Næringens betydning for Norges utslipp kan heller ikke overvurderes, kvoter til tross. Men mellom her et sted finnes noen viktige nyanser i form av det næringen besitter av kompetanse og erfaring med teknologiutvikling og arbeid under ekstreme forhold til havs. Her finnes noen historier om teknologioverføring til fornybar energi og om arbeid for å få ned utslipp. Det klarer ikke lobbyistene å snakke levende om. Det må de som jobber der fortelle om.

  1. Les også

    Norge bør frede Lofoten og bare Lofoten fra oljeleting | Ola Storeng

  2. Les også

    Oljearbeidere ser lyset i tunnelen. NHO tror «det verste er over».

Les mer om

  1. Terje Søviknes
  2. Energi
  3. Oljeproduksjon
  4. Klima
  5. Sandefjord
  6. Teknologi