Den farlige fredsapostel

groedum4-aip2t93NLi.jpg

Skal vi rett og slett bøye nakken og vrake noen prinsipper for å få et kinesisk stormaktsklapp på vår nasjonale skulder?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I amerikanske Anaheim har Dalai Lama – tibetanernes åndelige leder og vinner av Nobels fredspris – denne uken feiret sin 80 årsdag. Jubileet er en pinlig påminnelse om fjorårets Norges-besøk. Da viste Stortinget seg frem som et feighetens hus, mens en gang så prinsippfaste politikere gjemte seg for å unngå kinesernes vrede.

Men dette var bare begynnelsen på den ydmyke norske canossagangen, skal vi ta Erik Solheim – nå leder av OECDs utviklingskomite – på alvor:

«Børge Brende er nødt til å ta upopulære skritt for å gjenopprette forholdet til Kina. Det vil ikke se pent ut, men vi er nødt til å gjøre det,» sa den tidligere SV-lederen på et møte her i Oslo tidligere i vår, ifølge Bistandsaktuelts referat.

Mas om demokrati

Erik Solheims resonnement er like som enkelt som det er besnærende:

Kina blir viktigere og viktigere. Uten et godt vennskap med Kina vil norsk næringsliv gå glipp av nye «spissmuligheter», norsk fredsdiplomati vil forfalle, og det vil være vanskeligere å få norske kandidater til internasjonale toppstillinger.

I et slikt perspektiv må prinsippene ofres på realpolitikkens alter. Også om det ikke «ser pent ut», for å låne Erik Solheims formuleringer.

Det er et både fascinerende og forførende budskap i en forvirrende tid.

For må vi absolutt mase om demokrati og menneskeretter? Kan vi ikke bare slå oss til ro med at millioner løftes ut av fattigdom? Trenger egentlig et stort og mektig land som Kina opposisjonelle? Og hvorfor i all verden skal det være Norges oppgave å støtte slike når det skader vårt forhold til den asiatiske kjempen?

Prinsipp som birolle

En konsekvent konklusjon på en slik tankerekke er at andre lands opposisjonelle ikke er vår sak. Til nød kan de være det når brudd på sentrale menneskerettigheter skjer i ubetydelige land uten mulighet til å straffe oss tilbake. Den realpolitiske moralen blir derfor at vi bør lukke øynene for overgrep bare overgriperen er mektig nok.

Slikt er ingen uvanlig eller merkelig tankegang. Vi ser den daglig spilles ut på verdensscenen. Der har oftest prinsipper vært henvist til birollene.

Og selvsagt finnes det effektive argumenter for at det er på tide å bøye seg i ydmyk erkjennelse av at makten rår. Det så vi da også demonstrert da denne ukens tibetanske jubilant i fjor vår besøkte Norge for å markere at det var 25 år siden han mottok Nobels fredspris.

Lærebok imot

Stortingspresidenten ville ikke se ham. Det til tross for at den samme politiker bare et drøyt år tidligere var leder for Stortingets Tibetkomite og kritiserte den rødgrønne regjeringen for å være for ettergivende overfor Kina. Men våren 2014 var maktkortene delt ut på ny. Da ble den landflyktige fredsprisvinneren til og med kastet ut av lagtingssalen som Dalai Lamas norske politiske venner – de finnes jo heldigvis fortsatt – hadde reservert, mens en av visepresidentene helst så ham loset inn bakdøren.

Man kan si mye om slikt i et grunnlovsår der de fete ordene om demokrati og menneskerettigheter satt løsere enn ellers, men det er ikke så lett å forestille at episoden vil gå inn i en lærebok i politisk mot.

Fra heder til fornærmelse

Det er interessant å se hvordan ordbruken er i ferd med å flytte seg i Kinas favør. I et Dagbladet-intervju tidligere i år forsvarte stortingspresident Olemic Thommessen sitt Dalai Lama-nei med at «skal du bli venner med noen, kan du ikke starte med å fornærme dem en gang til».

Slik ser det altså nå ut for våre folkevalgtes fremste representant: En fredspris til en kinesisk dissident defineres nå som en fornærmelse, ikke som støtte til sivilt mot og nødvendig demokratiutvikling.

Det realpolitiske alteret krever nok sine ofre. Men det blir mildt sagt urovekkende hvis det som ofres er kjernen i vår egen politiske grunnholdning.

Heve stemmen

Selvsagt er forholdet til Kina viktig. Men Norge har en politisk og økonomisk frihet som de aller fleste andre land bare kan misunne oss. Derfor har det en viss betydning hvordan vi agerer i møtet med den kinesiske kulden som oppsto etter fredspristildelingen til Liu Xiaobo for snart fem år siden.

Ikke fordi Norge er et spesielt viktig land, men fordi det med rette kan spørres om hvem som skal heve stemmen til forsvar for utsatte dissidenter hvis også vi slår øynene fryktsomt ned i møtet med forfølgelse. Vi som deler ut Nobels fredspris og som strengt tatt ikke risikerer all verden ved å gjøre det.

Dyr tilgivelse

For selv med et fornærmet Kina, øker nå handelen, nordmenn gjenfinnes i viktigere internasjonale stillinger enn på mange år, og stormakten USA skryter uhemmet av norsk fredsdiplomati.

Erik Solheims elendighetsbeskrivelse er derfor en smule selektiv. Den er nok tilpasset forakten for alle som ikke deler hans Kina-syn.

Dalai Lama kan stemples som en farlig mann av makthaverne i Beijing. Han er farlig fordi han gir minoriteter håp. Farlig er han også for alle som er livredde for å ergre den store kinesiske dragen.

Det er legitimt å være redd, men vi trenger ikke gjøre oss mindre enn vi er av den grunn. Da kan det kinesiske skulderklappet i lengden vise seg å bli en dyr tilgivelse.

En fredspris til en kinesisk dissident defineres nå som en fornærmelse