Kommentar

Boris Johnson - de konservatives foraktede favoritt | Per Edgar Kokkvold

  • Per Edgar Kokkvold
    Per Edgar Kokkvold
    Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund
Britenes ambisiøse utenriksminister Boris Johnson er populær blant partimedlemmene, men forhatt i parlamentsgruppen. Vil han kunne overta som partileder etter Theresa May?

EU-saken splitter Theresa Mays konservative parti. Og det kan bare bli verre, nesten uansett EU-løsning.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skilsmisseprosessen har vært problematisk hele tiden, på grunn av britisk uklarhet, men minst like mye fordi man i Brussel har vist liten vilje til å finne en tilfredsstillende løsning for britene.
Noen hadde håpet at ting ville bli bedre bare Theresa May fikk holde sin landsmøtetale. Men hun ble ingen Fugl Føniks som gjenoppsto av asken med nye, skinnende fjær. Tvert imot.

Kart og terreng

Det konservative parti i Storbritannia ble en gang kalt den mest vellykkede valgmaskin i den vestlige verden. Ian Maclead, statsråd i fire konservative regjeringer i etterkrigstiden, er den som har formulert partiets pragmatisme aller best : – The Socialists can scheme their schemes, the Liberals can dream their dreams, but we have work to do.

Kontrasten er stor til dagens tory-parti, som viser liten vilje til samhold, en av forutsetningene for å lykkes i politikken.

Det handler selvfølgelig om EU, slik den bitre striden i partiet har gjort i snart femti år. – Vennskap går i oppløsning, partifeller snakker ikke sammen, og EU er tabu når vi møtes sosialt, som Nicky Morgan, en tidligere statsråd fortalte på en litteraturfestival denne uken.

Det som kunne ha vært

EU-spørsmålet har kostet alle de tre siste, konservative britiske statsministre jobben: Margaret Thatcher, John Major, David Cameron. Og nå står Theresa May for tur.

  • Aftenpostens kommentator Frank Rossavik: Lite fungerer for Theresa May

La oss stoppe litt ved David Cameron. For dersom Cameron ikke hadde utlyst folkeavstemning om det britiske EU-medlemskapet – hvilket han ikke hadde behøvd, for det var aldri noe folkekrav – ville han vært britisk statsminister den dag i dag. Men han utlyste folkeavstemning (som han var sikker på å vinne), tapte den – og trakk seg.

Dermed var det duket for Theresa May. Det begynte så bra. Da han hun tiltrådte 13. juli i fjor, holdt hun en av de fineste tiltredelsestaler som er holdt av en britisk statsminister. Det er ikke helt lett å skjønne det i dag, men for mindre enn et halvt år siden sto hun sterkere i befolkningen enn noen britisk regjeringssjef.

EU-spørsmålet har kostet alle de tre siste, konservative britiske statsministre jobben: Margaret Thatcher, John Major, David Cameron. Og nå står Theresa May for tur.

Da hun utlyste nyvalg til Parlamentet (for å sikre seg en bedre forhandlingsposisjon overfor EU), hadde hun tyve prosents ledelse på meningsmålingene. Men valgkampen ble en katastrofe for May. Hun vant valget 8. juni, men hun tapte flertallet i Underhuset, og lever nå på avtalt nåde fra 10 Ulster-unionister.

May uten autoritet

Theresa May selv ønsket å trekke seg etter valget. Men partiet bønnfalt henne om å bli, ikke fordi de har tillit til henne, men fordi de ikke har noen etterfølger å samle seg om.

Mays autoritet forsvant med underhusflertallet. Hun sier ikke lenger at «ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale». Heller ikke at «brexit er brexit».

Hun sier riktignok ikke – i hvert fall ikke foreløpig – at brexit er flexit, men nå vil hun ha en toårig overgangsordning etter 2019, hvor Storbritannia er underlagt EUs lover og regler.

Og hun snakker om «et ambisiøst økonomisk partnerskap» som respekterer både EUs fire friheter og det britiske folks vilje. Noen har kalt det «EØS minus», eller «EØS light». En mulig løsning som i dag har oppslutning av et flertall av britene, men som vil splitte de konservative.

Inntil videre blir Theresa May sittende. Kanskje til forhandlingene er sluttført. Kanskje ikke.

Boris Johnson - favoritt og foraktet

Et ledervalg utløses når May trekker seg, eller når minst 48 av partiets underhusrepresentanter krever det. Det er underhusgruppen som nominerer kandidater. De stemmer etter utslagsmetoden, helt til det gjenstår to kandidater. Deretter overlates valget til partiets menige medlemmer, som bestemmer hvilke av de to finalistene som skal bli ny partileder.

Utenriksminister Boris Johnson er partimedlemmenes favoritt, og vil ganske sikkert vinne – dersom han når finalen. Men det er ikke sikkert. For blant hans kolleger i Underhuset er Johnsons aksjer synkende. – Parlamentsgruppen er rasende på Boris, som Nicky Morgan sa på litteraturfestivalen.

Inntil videre blir Theresa May sittende. Kanskje til forhandlingene er sluttført. Kanskje ikke.

Johnson anklages for å ha sin egen Brexit-politikk, mye «hardere» enn regjeringens offisielle. Mens finansminister Philip Hammond uttrykker bekymring for britisk økonomi etter en skilsmisse – og får kritikk for det – proklamerer Johnson at Storbritannia utenfor EU vil bli det viktigste landet, «the greatest country» på jorden.

Gull i egoisme

Sterke ord blir sagt om Boris Johnson. «Slu og uærlig», sier noen. – Jo, tettere du kommer innpå ham, desto dårligere liker du ham, sier Johnson-biografen Sonia Purnell.

Max Hastings, som var Johnsons redaktør da Johnson var journalist i Daily Telegraph, har kalt ham «et langt mer hensynsløst, ja, motbydelig menneske enn det folk tror».

– Gullmedaljør i egosentrisitet, sier Hastings. «Jeg ville ikke latt ham være alene med min kone, eller – som jeg smertelig har fått erfare – med min seddelbok. (-) Det er vanskelig å tro at en mann som til de grader er ute av stand til å styre sin seksualdrift, kan være i stand til å styre landet.»

På det siste punktet er det dog grunn til å komme Johnson til unnsetning. Som Hastings, som er historisk skolert, utmerket godt vet, betyr dårlig styringsevne på det første området, ikke nødvendigvis dårlig styringsevne på det andre.

Jacob Rees-Mogg tvitrer på latin

Det sier mye om det konservative parti at den eneste som kan konkurrere med Boris Johnson om de menige medlemmenes gunst, ikke er innenriksminister Amber Rudd eller finansminister Philip Hammond, og ikke engang Brexit-minister David Davies, men Jacob Rees-Mogg (48), menig parlamentsmedlem og sønn av William Rees-Mogg, som var redaktør i The Times i mange år.

Rees-Mogg vil ikke ha noe med EU å gjøre, han ser og høres ut som han kommer rett fra det nittende århundre, han tvitrer, men på latin, og gir sine barn (seks hittil) navn som Sixtus Dominic Boniface Christopher og Alfred Wulfric Leyson Pius Mogg.

På en tilstelning under landsmøtedagene sa han at «jeg beklager å måtte innrømme at jeg var ung en gang. Jeg var ikke særlig god til det, men teknisk var jeg en ungdom».

Jacob Rees-Mogg er intelligent og veltalende. Privat høflig og sympatisk. Men det er vanskelig å tenke seg at en reaksjonær eksentriker er mannen som kan lokke de unge tilbake til det konservative parti.

Men hvem vet? – i Donald Trumps, Bernie Sanders og Jeremy Corbyns verden.

kokkvold@online.no

Twitter: @kokkvold

Interessert i å lese mer om britisk politikk og brexit? Her er noen forslag:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Boris Johnson
  2. David Cameron
  3. Brexit
  4. Storbritannia
  5. Theresa May
  6. EU