Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

Nini Stoltenberg var så mye. Mest av alt et vakkert, sårbart og derfor dypt såret menneske.

Jo, hun fornyet egenhendig norsk narkotikadebatt: Ved sin åpenhet om hvordan livet som stoffmisbruker på gaten er, beskrevet i konkret og fysisk detalj. Ved sin ærlighet om de fantastiske virkningene av tunge narkotiske stoffer, som igjen forklarer hvorfor avhengigheten blir så sterk. Ved sin kompromissløshet i fortellingene om hvor utrolig krevende det er å møte behandlingsapparatet og hverdagene etterpå.

Nini fortalte som ingen andre om de tunge egeninteressene, profesjonelt og økonomisk, som så mange av velferdsstatens yrker har i at narkotikapolitikken skal fortsette nøyaktig som den har vært de siste tiårene, hvor feilslått den enn er.

Jeg har nesten aldri møtt et menneske med så mye energi og så sterkt lys i seg og rundt seg. Men hvor kom det fra?

Jeg fikk bli kjent med henne de siste femten år hun levde. Det startet med hennes ruspolitiske engasjement. Hun ville publisere en epokegjørende artikkel i tidsskriftet jeg var redaktør i, Samtiden.

Vi ble venner, for artikkelen satt utrolig langt inne, Nini brukte flere år på den, etter hvert assistert av sin kjæreste fra samme hjemsted som jeg selv, Odda. Karljohn Sivertzen var en rampe-skikkelse som ungdom ble advart mot i Odda. «Går det riktig galt med deg, kan du bli som Karljohn», het det.

«Går det riktig bra med deg, kan du bli som Nini og Karljohn», vil jeg si i dag. For de var litt av et par inntil han døde — som samfunnsdebattanter og medmennesker. De hadde begge blytung erfaring med rusmisbruk gjennom flere tiår, og utfordret dogmatismen i feltet med enkle, direkte beskrivelser så vi skjønte poenget:

De narkomane er ikke til for systemet. Det er systemet som må tilpasse seg de narkomane.

Og de narkomane kommer fra hvor som helst i et samfunn som Norge - også fra en familie av toppolitikere og samfunnsledere. Nini hadde en oppvekst full av energi, privilegier og ressurssterk omgangskrets. Selv var hun husokkupant, jusstudent og TV-produsent før hun ble et ansikt og en kropp på gaten.

Det er vanskelig å være junkie. Å være eks-junkie er ikke så mye lettere. Ti år i rennesteinen tok det meste av kreftene hennes. Dødsfallene til moren Karin høsten 2012 og Karljohn i fjor vår, tok resten. Lyset i ansiktet hennes ble sjeldnere, men av og til så jeg det: Når hun husket kjærligheten fra den elskede familien og de nære vennene, en følelse som var sterkt gjensidig.

Nini Stoltenberg skulle paradoksalt nok ikke dø av en overdose heroin der ute i de skitne gatene, men sittende i en stol på sitt eget kjære kjøkken da hjertet ikke orket mer.

Hun døde av en ensomhet forårsaket av en kjærlighetsevne og kjærlighetslengsel så dyp at den aldri kunne bli tilfredsstilt. Som Stein Mehren sier det i sitt største dikt:

«For lyset i et ansikt som elsker tar aldri slutt.»