Eurovision Song Contest – the pandemic version

Det er begrenset hvor mye glitter, glam og sirkus det kan bli med avstand, munnbind og en pinne i nesen.

«Nå er det ingenting som kan stoppe Eurovision! Det teite viruset har tapt! Mohahahahhhahh», skrev blogger Anders Tangen på Facebook før semifinalen tirsdag.

Veeeel ...

For å være ærlig: Det er begrenset hvor mye glitter, glam, sirkus og moro det kan bli med 1,5 meters avstand, munnbind og en testpinne langt oppe i nesen. Og ikke vet jeg hvor stor festen egentlig var for islandske Daði og Gagnamagnið, der de satt koronafaste på hotellet i stedet for å synge live i andre semifinale.

Velkommen til Eurovision Song Contest – the pandemic version.

Munnbind og Antibac

– Fjoråret var som en kjip begravelse der alle trøstet hverandre med «det skal gå bra». I år er ting litt bedre, men mye mangler, sier William Lee Adams.

Han er redaktør for det anerkjente nettstedet Wiwiblogs. Siden finalen i Norge i 2010 har han vært høyt og lavt som en kjendis i Eurovision. Så også i år. Men Lee Adams må fint finne seg i å sitte i ro på tildelt stol i pressesenteret.

Alternativet er at akkrediteringen ryker.

Munnbindene er på overalt, det lukter mer Antibac enn øl og pizzarester. Kun den russiske delegasjonen nekter å følge reglene og bryter ut i ellevill jubel etter at Maniza har fremført kvinnekamplåten «Russian Woman».

– Jeg har snakket med fans, også fra Norge, som ikke kommer. Ikke på grunn av de strenge innreisereglene, men fordi det ikke er noen EuroClub. Musikken kan de like godt se på TV hjemmefra, sier William Lee Adams.

Så lite, men så mye

EuroClub er nattklubben der den festglade Eurovision-fansen bruker mye av sin tid. I Kiev for noen år siden var lokalet stort som en bunkers. Eurovision er også cocktails hos norske amabasadører, hvitvin på takterrasser i Lisboa og tilfeldige møter med artistene.

Siste melding fra den norske delegasjonen i Rotterdam onsdag, var «Ha det hyggelig! Hilsen oss som er innelåst på hotellet.» Med en gråteemoji lagt til.

Tix har vært en runde ut på turkis løper. Det er det. Det nærmeste man kommer fest i denne byen, er lunsj på en uteservering (men ikke etter klokken 18.00). Eventuelt lyden av ABBAs «Waterloo» når trafikklyset viser grønt utenfor Ahoy Arena. Det er trist, og det er så lite. Men, som William Lee Adams også understreker:

Det er så ekstremt mye mer enn ingenting.

Ikke lov å gå ut

Før finalen ligger Tix som nummer 15 på oddslistene. Hans vinnersjanser er rett over én prosent. Dét er som det pleier. Det er som regel kun vi nordmenn som tror på Norge. Tix selv kaller seg et (flyvende) wildcard.

Det blir spennende, alt kan skje, men Italia vinner nok. Eller Malta. Sveits. Frankrike. Eller Ukraina, med sine tre minutter musikalsk terror. Ja, ja. Italienerne er i alle fall på tuppa i forkant av finalen. Aftenposten møtte bandet Måneskin i fullt kostyme utenfor hotellet og tok bilder.

Det ble månelyst, kanskje fordi artistene egentlig ikke har lov til å gå ut.

Nei, de skal gjøre som alle som vil inn i Ahoy Arena. Gå til det mest populære teltet: Eurovision Test Pavillion, plassert på en grå parkeringsplass ved arenaen. Køene der inne er som en kveld på EuroClub, bare uten champagne.

Hvor er han i det norske flagget?

Inne er det merkelig stille. Hvor er for eksempel fanklubbleder Morten Thommasen? Han som vanligvis sprader byen rundt utkledd som det norske flagget. Dette er første Eurovision han ser hjemme siden 1993. Han har besøkt 27 internasjonale finaler på rad.

– I timene før semifinalen ryddet jeg inn i oppvaskmaskinen. Da fikk jeg et lite sammenbrudd. Fader, altså. Det kunne ikke blitt mer feil, sier Thomassen.

Han savner å rømme fra regnskapsjobben til to uker i boblen med «familien», men er klar for fest igjen i 2022. Gjerne på en øy i Middelhavet.

– Maltas låt er livsglede og party. Det er det vi vil ha nå. Vi er lei, sier Morten Thomassen.

En flik av normalitet

Party vil også de 3500 nederlenderne som slipper inn i Ahoy Arena ha. Å høre lyden av dem under semifinalen, var sterkt. Wiwiblogger William Lee Adams var på gråten, omtaler det som et slags «frislipp» av energi og adrenalin som bare Eurovision kan gi.

Det var en flik av normalitet.

Hjemme i Norge så nesten 900.000 showet på TV. Et sjeldent høyt tall for en semifinale. Lørdag blir det enda flere, langt over millionen. Det skal mer enn en pandemi til for å stoppe dette sirkuset.