Kommentar

Arbeiderpartiet har satt seg i en forspist, fastlåst situasjon | Einar Lie

  • Einar Lie, professor i økonomisk historie, UiO

Lilla brukere av valgomatene bør vite at de får mer pengebruk og rurale verdier for en stemme på Arbeiderpartiet, på samme måte som lilla høyrevelgere får en vel stor dose Frp på kjøpet, skriver Einar Lie. Bildet av statsminister Erna Solberg og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre er fra den muntlige spørretimen i Stortinget 31. mai. Heiko Junge / NTB scanpix

Arbeiderpartiet har allerede avgitt løfter og inngitt forventninger som gjør at det knapt finnes noe handlingsrom for en reformpolitikk som kunne gledet det lilla sentrum.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forleden testet jeg et par nettbaserte «valgomater» og «valgometre» sammen med et par kolleger. Her blir ens egne synspunkter satt sammen med partienes programmer for å gi råd om hvem man burde stemme på.

Mye treffer bra med disse, men den store svakheten er, kom vi til, at rådene blir kalkulert på bakgrunn av hva som står i partienes programmer, ikke hva partiene vil være med på å gjøre etter at de er valgt.

Styringspartiet

Problemet er særlig knyttet til hvem partiene kommer til å regjere sammen med hvis de vinner. Dette er spesielt viktig for de såkalte lilla velgerne, som historisk har flyttet seg mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Einar Lie. Olav Olsen

La meg peke på to eksempler:

Da Senterpartiets Per Borten dannet en borgerlig regjering i 1965, for eksempel, ønsket høyrevelgere seg endelig lavere vekst i skatter og offentlige utgifter og færre reguleringer i banksektoren.

De fikk den stikk motsatte utviklingen, fordi koalisjonspartnerne fra Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var mindre opptatt av slikt og stadig laget dyre kompromisser.

I 1986 gikk Kåre Willochs trepartiregjering av etter en periode med sterk vekst i offentlig og privat forbruk. Inn kom Gro Harlem Brundtland, som førte en restriktiv budsjettpolitikk og lanserte en rekke produktivitetsfremmende reformer av den typen gode høyrefolk bare kunne drømme om.

Hadde man hatt valgomater den gang, ville tilhengerne av reformer og disiplinert budsjettpolitikk fått Høyre opp som første alternativ.

Men strengt tatt burde de ha stemt Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet gikk den gang fra å markere typiske venstresaker i opposisjon, til å drive et effektivt administrasjonsstyre i regjering. Og det hadde, ikke minst, et nokså moderat Høyre og ikke en radikalisert utgave av seg selv i opposisjon.

Distriktsfrieriet

Kan noe lignende gjenta seg?

Den sittende regjeringen har brukt penger som fulle Høyre-folk, for å sitere en konservativ mann som nå har forlatt partiet.

Det kunne vært tid for en mer disiplinert reformperiode med en dash av Brundtland i.

Men dette vil vi ikke få ved et regjeringsskifte.

Arbeiderpartiets politiske orientering har endret seg over tid, og ganske kraftig i løpet av de siste par årene, da partiet har lagt seg forbausende tett på Senterpartiets merkesaker.

Den store blant mange små saker er kommunereformen, der Arbeiderpartiet har valgt Senterpartiets linje med å være for kun frivillige sammenslåinger. Partiets politikk har ellers vært å sikre effektivitet og likhet mellom by og land gjennom sentraliserte virkemidler og krav til kvalitet og effektivitetsorientert politikk.

Ingen tror at partiets sjel er endret. Dette har vært et strategisk grep for å demme opp for Senterpartiets tapping av Arbeiderpartiets velgere. Men lekkasjene har bare fortsatt.

Les også

Ap-ordfører: – Jeg tror ikke Ap-ledelsen skjønner helt hva de har satt i gang

Les også

Ap-høvdinger advarer Støre mot å reversere tvangssammenslåtte kommuner

Dette er ikke så rart; på dette området er det Senterpartiet som har det uformelle sakseierskap.

Det er like enkelt å slå Senterpartiet her som det ville vært for Venstre å knabbe velgere fra KrF ved plutselig å gå inn for enda høyere satser for kontantstøtten.

Arbeiderpartiet har ikke oppnådd annet enn å legitimere en type argumenter det alltid har vært imot. Og gitt fra seg noen som kunne vært er viktig forhandlingskort når regjeringsforhandlingene kommer.

Å gjøre vei for oljepengene

Partiets ledelse har uttalt en positiv holdning til lavere drivstoffavgift i distriktene, en sak som har bekymret fagfolk og miljøvernere og gledet Senterpartiet.

I årets jordbruksoppgjør har Arbeiderpartiet overbudt Regjeringen og gått inn for en inntektsøkning som er høyere enn den deres kjernetropper blant lønnsmottagerne vil motta.

Det hittil siste er nasjonal transportplan, Regjeringens grenseløse plan for bygging av veier, broer og tunneler i årene som kommer.

Arbeiderpartiet, som tidvis har kritisert regjeringen for en uansvarlig pengebruk, har i Stortinget presentert en egen plan. Her legges det en mengde dyre veiprosjekter på toppen av Regjeringens forslag, og mange andre store prosjekter skal forseres.

Les også

Ap, Sp og SV vil bruke mer penger på samferdsel – men er rykende uenige om hva de skal bruke dem på

Vi forstår det blir enormt kostbart, men totalkostnaden er ikke klart beregnet – og dét ligner egentlig ikke Arbeiderpartiet. De konkrete forslagene er veldig like Senterpartiets, som ellers har en ryddigere presentasjon av hva deres påplussinger vil koste.

Arbeiderpartiet har i viktige saker dermed satt seg i den situasjonen at det har innfridd Senterpartiets dyreste hjertesaker allerede før regjeringsforhandlingene startes.

Derfra må det gis mer, mye mer. Og på toppen av dette kommer et parti eller to til, SV og MDG, eller muligens KrF.

Ørnen på landet

Når det historikeren Jens Arup Seip omtalte som «Ørnen blant partiene», har satt seg til i en forspist, fastlåst posisjon, har det ikke bare med uheldig strategiarbeid å gjøre.

Partiet ser i mindre grad ut til å opprettholde det administrative og økonomiske rasjonale som har kjennetegnet partiets effektive posisjonspolitikk.

Regjeringen Stoltenberg hadde på et tidspunkt fire tidligere finansministre som medlemmer. Dét kommer, forsiktig sagt, ikke en ny rødgrønn regjering til å ha.

En ny rødgrønn regjering vil heller ikke ha Stoltenberg som statsminister, men Støre, som ikke har sin forgjengers sikre forståelse for økonomiske sammenhenger og ikke vil kunne snakke med samme autoritet når den store byrden av løfter og forventninger melder seg som konkrete forslag.

Fra tidlig i etterkrigstiden har partisystemet dessuten holdt seg med skarpe fagøkonomer.

I dag er kompetansen langt svakere; det er ingen som minner om serien unge menn av typen Per Kleppe, Bjørn Skogstad Aamo, Torstein Moland, Svein Harald Øygard og mange, mange flere, som gikk fra utredende juniorposisjoner til tunge verv i politikk og administrasjon.

Dette er en liten, men ikke uviktig del av forklaringen, ikke bare på partiets begrensede samfunnsøkonomiske utredningskapasitet, men også på at det faller så lett for partiledelsen å komme med uttalelser som bekymrer også økonomiske fagfolk med sterke Ap-sympatier.

Og man har altså før alt kommer i gang, avgitt løfter og inngitt forventninger som gjør at det knapt finnes noe handlingsrom for en reformpolitikk som kunne gledet det lilla sentrum.

Valgets kvaler

Lilla brukere av valgomatene bør derfor vite at de får mer pengebruk og rurale verdier for en stemme på Arbeiderpartiet, på samme måte som lilla høyrevelgere får en vel stor dose Frp på kjøpet.

Velgere i det rødblå sentrum må rett og slett ta hensyn til om de liker traktor eller vannscooter best. Noen moderasjon får de uansett ikke.


På Twitter: @lie_einar

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Lese mer av Einar Lie? Her er noen av kommentarene han har skrevet:

  1. Les også

    Ingen kan gjenta den norske oljesuksessen. Ikke engang vi selv. | Einar Lie

  2. Les også

    Distriktsopprøret er dypest sett muliggjort av distriktenes suksess | Einar Lie

  3. Les også

    Faren ved budsjettforlik: Fra plastposer til flyseter og biodiesel | Einar Lie

  4. Les også

    Oslos boligpolitikk er en ulikhetsmaskin | Einar Lie

Les mer om

  1. Politikk
  2. Arbeiderpartiet (Ap)
  3. Høyre (H)

Relevante artikler

  1. DEBATT

    I Arbeiderpartiet ligger noe fast: betydningen av en ansvarlig økonomisk politikk | Marthinsen, Wickholm og Tvedt Solberg

  2. KOMMENTAR

    Politiske valg har stort sett ikke vært så viktige her i landet. Men dette er i ferd med å endre seg.

  3. KOMMENTAR

    Høyre ligner stadig mer på et moderne sosialdemokratisk parti

  4. KOMMENTAR

    Stanghelle: «Aps valgkampstrategi har rett og slett kollapset»

  5. KOMMENTAR

    Erna Solberg må lete med lupe for å finne lyspunkt i denne målingen

  6. DEBATT

    Norge er ikke tjent med mer høyrepolitikk | Kjersti Stenseng