Kommentar

De private frir til Groruddalens forsmådde | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

Alle er enige om å få fortgang i byggingen av Aker. Men å få private inn vil ikke nødvendigvis gi en raskere bygging, skriver Aftenpostens Oslo-kommentator Andreas Slettholm. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB Scanpix

Også private er helt avhengige av det offentlige for å bygge og drive et nytt Aker sykehus.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På papiret ser det besnærende ut: Lovisenberg og Diakonhjemmet, to privatdrevne sykehus i Oslo, har sagt seg villige til både å investere i og drive av Aker sykehus.

Groruddalens omstridte lokalsykehus kan da stå ferdig ti år tidligere enn de offentlige planene, heter det i utspillet fra sykehusene.

De to sykehusene ønsker å vise frem de fordelene med den fleksibiliteten mindre, private organisasjoner kan gi. Argumentet er nemlig at de ideelle stiftelsene som eier Lovisenberg og Diakonhjemmet, ikke trenger å forholde seg til rigide offentlige låneregler og bevilgninger over statsbudsjettet.

Saken er likevel ikke så enkel.

  • BAKGRUNN: Private mener de kan få drift på Aker sykehus ti år tidligere enn det offentlige

Beleilig å ha Aker stående

Kortversjonen av den kronglete historien om Aker er omtrent slik: Sykehuset har vært planlagt nedlagt siden starten av 2000-tallet og mistet først fødeavdelingen i 2003. Hovedargumentet var hele tiden at «pasientgrunnlaget var for lite» i den strukturen som ble skissert. I 2010 kom dødsstøtet, og sykehuset beholdt bare noen få funksjoner som en midlertidig løsning.

Så viste det seg, etter få år, at det likevel ikke var så god plass på flunkende nye Ahus. Da var det plutselig beleilig å ha en stor sykehustomt nederst i Groruddalen stående mer eller mindre ledig. I juni i år vedtok Helse Sør-Øst å ruste opp Aker sykehus til et lokalsykehus. Også Oslo kommunes nye legevakt blir lagt opp til sykehusområdet nederst i Groruddalen.

Dårlig planlegging

Aker-saken har vært en verkebyll for en befolkning som mistet lokalsykehuset sitt. Men det som for noen har vært nok et kapittel i fortellingen om Groruddalens mange nederlag, har i realiteten vært en historie om dårlig planlegging fra Helse Sør-Østs side.

Det var ikke en plutselig innskytelse om å bedre forholdene øst i Oslo som var årsak til at Aker gjenoppsto fra de døde. Det var befolkningsvekst og en forsinket erkjennelse av at stordriftsfordeler og effektivisering ikke kan løse alle fremtidige behov.

Fullstendig feilberegning

Den største skandalen i dette puslespillet er den fullstendige feilberegningen av kapasiteten på Ahus. Det er den som er grunn til at groruddøler allerede i dag kastes rundt mellom Ahus, Lovisenberg, Diakonhjemmet og Ullevål, i stedet for å ha ett, lokalt sykehus å forholde seg til.

Derfor er det forståelig at befolkningen og et samlet bystyre i Oslo er utålmodige for å få på plass det nye lokalsykehuset Aker.

Organisatoriske skjær i sjøen

Forslaget om privat drift på Aker er interessant. Men det er et åpent spørsmål hvor mye av problemet som løses ved å få private inn i investeringsprosessen. En privat utbygging av Aker vil ikke skje uten at det offentlige i praksis betaler regningen, gjennom driftsavtaler og forpliktelser om sykehusdrift som forutsetning for investeringene. Dermed må også en privat utbygging i realiteten konkurrere med andre nødvendige oppgraderinger, inkludert det nye storsykehuset på Gaustad, som etter hvert skal erstatte Ullevål.

Selv om de private sykehusene vil kunne stå friere i en investerings- og byggeprosess, er det nok av organisatoriske skjær i sjøen for en slik privat plan. I dag driver både Oslo universitetssykehus og Oslo kommune virksomhet på området, som er statlig eid. Hvordan bygningsmassen skulle overdras fra staten til Lovisenberg og Diakonhjemmet, er bare en av flere problemstillinger som må løses. Hvordan samhandlingen mellom potensielt fire store aktører skulle foregå på ett sykehusområde, er en annen.

Garanterer fart i byggingen

Utspillet har fått Helse Sør-Øst på banen, og fungerer i den forstand som en pisk for å få fart på byggingen av Aker. Direktøren nærmest garanterer å få fart på byggingen av Aker, og sier nå det slett ikke vil ta 17 år å få på plass Aker i offentlig regi. Slik fungerer også konkurransen fra private aktører som pressmiddel på det offentlige for å få realisert vedtatte planer.

Det er gode grunner til at Aker bør høyest opp på prioriteringslisten. Pasientenes situasjon som kasteballer bør veie tungt. Det er uansett denne listen - og ikke privat eller statlig eierskap - som vil være avgjørende for når et nytt Aker sykehus vil stå klart. Og for brukerne er det viktigste at dette skjer raskt, ikke hvem som driver sykehuset.

Hverken ulempene eller gevinstene av å la de private slippe til er åpenbare. Lovisenberg og Diakonhjemmet er fullt integrerte, velfungerende deler av Oslos helsevesen i dag. Hvorvidt de i fremtiden skal drive lokalsykehus for mer enn de syv bydelene de betjener i dag, blir til syvende og sist et spørsmål om hvor stort innslag av private sykehus politikerne ønsker i Oslo.

Les mer om

  1. Aker ASA
  2. Oslo
  3. Sykehus