Kommentar

Uten takhøyde, ingen sterk kvinnebevegelse

  • Sarah Sørheim
    Sarah Sørheim
    Kulturredaktør
For to år siden møtte rekordmange opp i toget på Kvinnedagen, samlet i kampen mot innstraminger i abortloven.

Hvis det ikke er plass til de borgerlige feministene, har Kvinnedagen utspilt sin rolle.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det ligger slett ikke for alle å gå i tog. For mange er det nærmest noe naturstridig i å samle seg i en stor flokk for å marsjere taktfast bak en parole. Men å møte sine medsøstre for å feire kraften i kvinnebevegelsen og viktigheten av 8. mars, kan anbefales.

Til tross for at også denne skribenten har en iboende trang til å rømme fra forsamlinger du trenger medlemskap og troskapsløfte for å være en del av, har jeg et langt og varmt forhold til 8. mars. Denne dagen er en verdifull påminnelse om innsatsen som er lagt ned for at vår generasjon møter færre kjønnsbarrierer enn dem som kom før oss. Og den fungerer som en formaning om vår egen forpliktelse til å gjøre det samme.

Dessuten er det godt å kjenne på kvinnefellesskapet. Jeg merker at jeg har problemer med å skrive denne setningen uten ironi. Men jeg mener det. Det ligger mye styrke å hente i delte erfaringer og støtte hos andre kvinner.

For lav takhøyde

Alt dette gjør at jeg holder 8. mars høyt. Men ikke uten forbehold.

For to år siden trakk kampen mot reservasjonsretten rekordmange til 8. mars-toget. I år har oppkjøringen dessverre vært preget av Ottar-representant Kari Jaquessons utskjelling av unge, borgerlige feminister under årets parolemøte.

Det viser at taket er for lavt i den norske kvinnebevegelsen. Og det slår først og fremst tilbake på bevegelsen selv, som står i fare for å miste sentrale og viktige stemmer. Dette er også venstresiden på sitt minst tiltrekkende. På 90-tallet var jeg selv vitne til hvordan denne stadige trangen til å tviholde på definisjonsmakten og sette et absolutt skille mellom de rettroende og de "vantro", på få år raserte SOS Rasisme fra å være en bred folkebevegelse til den ubetydelige og sekteriske grupperingen organisasjonen er i dag. Den største taperen var den antirasistiske bevegelsen.

Felleskapet er for alle

Fellesskapsfølelsen og kraften i det kollektive har ikke noen politisk farge. Og det er ingen grunn til å overlate den til venstresiden, selv om du skulle tilhøre en politisk bevegelse som setter individets frihet høyt. På sitt mest tåpelige har borgerlige feminister likevel vært mest opptatt av å snakke om hvordan kvinnekampen har diskriminert menn, eller insistert på at kvinners frihet betyr retten til å kle av seg eller til å selge sex.

Les mer om blåstrømper her:

Les også

De krever slutt på kvotering, fedrekvoten og sexkjøpsloven

Det er lett å forstå at dette provoserer. Men kvinnekamp anno 2016 er sammensatt, og for å finne de riktige løsningene trenger å ha med så mange stemmer og ideer som mulig.

Det mangler ikke på dokumentasjon på at kvinner møter flere barrierer og fordommer enn menn. For eksempel viser en studie fra Agenda og Markedshøyskolen at karrierekvinner blir vurdert ulikt og mer negativt enn sine mannlige kollegaer, på tross av like kvalifikasjoner.

Noen av disse kjønnsforskjellene kan løses politisk. Men mye handler også om kultur. Det er det vanskeligere å gjøre noe med, men det er ikke umulig. Holdninger endrer seg gjennom praksis. Flere kvinner i lederstillinger inspirerer andre til å prøve seg, og gjør det lettere å bli akseptert som kvinnelig leder. Pappapermen gjør det lettere for menn å få forståelse fra sine arbeidsgivere om at også de må gjøre sin del av omsorgsarbeidet for små barn. Og så videre. Men dette tar tid.

Og det finnes ingen universalløsning som løser alle utfordringene på en gang.

Handler ikke om individets frihet

Derfor er dogmatiske oppfatninger om hva som er en rettroende form for feminisme ikke veien å gå.De siste dagers utspill i DN fra Høyrerepresentant Tina Bru, som også er innstilt til ny leder av partiets kvinneforum, viser at god feministisk tankegang også kan komme fra denne kanten av politikken. Hennes konstruktive forslag om å skrote kontantstøtten og endre barnetrygden viser at også borgerlige feminister ser at en politikk for økt likestilling ikke handler om å sette begrensinger på individers frihet, men å gjøre både arbeidslivet og samfunnet bedre.

Det store spørsmålet er om Tina Bru og hennes blå feministsøstre kommer til å delta i årets tog. Jeg håper det. Jo flere som kommer, og jo mer sammensatt bakgrunn de har, jo sterkere står kvinnebevegelsen. Det er bare gjennom å favne bredt at 8. mars har en reell verdi. Sees på Youngstorvet.

  • Denne saken er blant temaene i ukens Aftenpodden. Hør og abonner via Itunes på telefonen din her, via desktop her, eller lytt herfra med ett klikk:
  • Les mer om likestiilling i Aftenposten:

Les også

  1. De rødgrønne spådde likestilling i revers. Hvordan har det gått?

  2. - Jeg håper de går i seg selv og ser at det var skremselspropaganda

  3. - «Rik, hvit pike»-tilnærming til likestilling

  4. Fortsatt det annet kjønn?

Les mer om

  1. Kultur