Kommentar

Det tapte Bretton Woods: I dag står vi fjernere fra konferansens idealer enn noen gang tidligere | Einar Lie

  • Einar Lie
    Einar Lie
    Professor i økonomisk historie, Universitetet i Oslo

Den britiske økonomen John Maynard Keynes (i midten) sammen med delegatene fra Sovjetunionen og Jugoslavia. De sovjetiske delegatene deltok i diskusjonene og gikk inn for løsningene som ble vedtatt. Men med opptrappingen til den kalde krigen vendte Kreml seg mot prinsippene fra Bretton Woods og kom til å stå utenfor avtalen. Foto: akg-images / TT / NTB scanpix

Konferansen i Bretton Woods i 1944 har hatt en nærmest mytisk betydning som symbol på mulighetene til å omskape internasjonal økonomi gjennom avtaler.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sommer tilbrakte jeg først en uke på en faglig konferanse i økonomisk historie i Boston, deretter hadde jeg en hyggelig ukes ferie med bil i USAs nordøstligste stater. For ikke helt å slippe taket i de store spørsmålene i internasjonal økonomi, la jeg også turen innom Hotel Mount Washington i Bretton Woods i New Hampshire.

I dette gedigne luksushotellet møttes ledere og eksperter fra 44 land i 1944 for å etablere prinsipper og institusjoner for organisering av internasjonale finansielle forhold etter krigen. Rammeverket for den økonomiske utviklingen i etterkrigstiden– «the silver fifties and golden sixties», betegnelser som er satt på tiårenes skinnende utvikling, ble lagt i løpet av den måneden delegatene var samlet.

Hotel Mount Washington i Bretton Woods, New Hampshire Foto: NTB scanpix

For meg som historiker i feltet var det en liten høytidsstund å gå gjennom møterommene, tett dekorert med bilder fra konferansen. Hadde jeg vært der tyve, kanskje ti år før, ville jeg kanskje også følt en nærhet til stedet som selve verkstedet for en ny epoke som fortsatt preger oss. Slik var det ikke. Jeg hadde en sterk og, må jeg innrømme, litt trist følelse av å se minner ikke bare fra en tapt tid, men også tapte idealer om og muligheter til felles handling.


Prinsipper og institusjoner

Konferansens historiske betydning var klar for delegatene allerede før den kom i gang. Den ble holdt rett etter den allierte landgangen i Normandie, seieren var innen rekkevidde. Den historiske parallellen til seierherrenes konferanse i Versailles, holdt etter forrige verdenskrig, var åpenbar.

Den verdenskjente økonomen John Maynard Keynes hadde like etter oppgjøret argumentert kraftfullt for at de vedtatte erstatningskravene overfor Tyskland ville virke ødeleggende. Og han fikk rett. Nå ledet Keynes den britiske delegasjonen, og han ble sett som en av garantistene for at konferansen skulle legge til rette for en bedre løsning.

Den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883–1946) Foto: Wikipedia

Mellomkrigstidens proteksjonisme skulle erstattes av frihandel. Samtidig la Bretton Woods-systemet opp til å formalisere styringsmulighetene for de nasjonale statene, blant annet gjennom kontroll med kapitalbevegelser. Prinsippet om politisk styring ble også markert ved at beslutningsmakt ble plassert hos regjeringene, ikke hos sentralbankene, som tidligere hadde stått sentralt i monetært samarbeid.

Keynes foreslo ny verdienhet

Et sentralt spørsmål var hva slags system for bestemmelse av valutakurser som skulle etableres. Gullalderen til den gamle ankervalutaen, britiske pund, var for lengst over. Keynes innså dette og ville etablere en internasjonal innskuddssentral som bygget på en felles, beregnet verdienhet, «bancor».

USA ville det annerledes. I systemet som ble skapt gjennom lange og omhyggelig organiserte diskusjoner, ble det bestemt at landenes valutakurser skulle knyttes til US dollar, som skulle ha en fast verdi mot gull. Valutakursene skulle i utgangspunktet være faste, men det var rom for endringer hvis bestemte kriterier var oppfylt. I kjølvannet av dette ble en rekke varige institusjoner etablert, blant annet Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), som dels skulle overvåke systemet, dels gi landene lån til gjenoppbygging og krisehåndtering.

Systemet brytes opp

Avtalens bærende elementer har gradvis falt fra hverandre. I 1971 besluttet Nixon at dollaren ikke lenger skulle være bundet til gull. Stor pengebruk, ikke minst gjennom Vietnamkrigen, gjorde det umulig å holde fast verdi mot den gamle, gylne verdimåleren.

Det siste og kanskje mest vesentlige grunnpremisset fra Bretton Woods er på vikende front – en mest mulig åpen handel.

Med dette løsnet ankeret som hadde holdt verdien på dollaren og gjennom den andre vestlige valutaer fast. Sytti- og åttiårene var i den vestlige verden preget av vekslende og lite stabile prinsipper for pengepolitikk og fastsettelse av valutakurser, og ikke minst høy inflasjon.

Gradvis ble en ny norm for stabilisering innført, ved at mer og mer selvstendige sentralbanker skulle sikre lav og stabil inflasjon. Verdensbanken og IMF er også med oss, men med en innretting, særlig etter den såkalte «Washington consensus», som var mer liberalistisk orientert enn mange av dem som var samlet på Hotel Mount Washington, kunne ha gått god for.

Ånden fra Bretton Woods

Fra syttitallet og frem til i dag har likevel mange argumentert for at vi bør ha et «nytt Bretton Woods», og begrepet «the spirit of Bretton Woods» har vært brukt som mantra for å mane til forpliktende felles handling også på andre områder som krever overnasjonale tiltak. Idealene som er holdt i live, er internasjonal samhandling der de sterkeste intellektuelle og politiske kreftene møtes for å finne nye, forpliktende løsninger på tidens problemer.

Les også

Politikk uten politikere | Einar Lie

Disse idealistiske tankene har vel aldri vært fjernere enn i dag. Det siste og kanskje mest vesentlige grunnpremisset fra Bretton Woods er på vikende front – en mest mulig åpen handel. USA har gjennom den sittende presidenten innført en rekke proteksjonistiske tiltak, og flere er varslet.

Noen lederrolle i en bedre organisering av internasjonal økonomi, er det utenkelig at USA kunne tatt i dag. Trump har liten sans for store multilaterale avtaler og heller mot å fremforhandle avtaler en for en, med press, trusler og eruptive utspill forut for store møter.

Kina, som etter alt å dømme vil ha verdens største økonomi i løpet av noen få år, har aldri levd i ånden fra Bretton Woods. Stormakten er regulert politisk, ytringsmessig og finansielt på måter som står langt fra vestlige tradisjoner.

Levende og tapte idealer

Ikke minst er mange av de politiske strømningene som har brakt Trump til makten, Storbritannia ut av EU, og for tiden snur opp ned på det politiske terrenget i Europa, fiendtlig innstilt til toppdrevet politikk, skapt av isolerte politiske og intellektuelle eliter. Og Bretton Woods var nettopp dét, i ekstrem grad.

Les også

Politisk debatt i 50-tallsretro | Einar Lie

Delegatene satt isolert på et stort hotell i New Hampshires fjellområder, uten muligheter for kontakt eller innsyn. Det ikke-folkelige understrekes også av at Storbritannias delegasjon var ledet av en aristokratisk økonom fra Cambridge, ikke en valgt politiker.

Litt ironisk er det likevel at Bretton Woods-avtalen la opp til økt politisk kontroll over økonomi og finansstrømmer. De nye politiske strømningene er, på ulike måter, drevet frem av at disse styringsmulighetene etter hvert ble betydelig svekket.

Svar på utfordringene vil bli funnet – men ikke gjennom noe nytt Bretton Woods, som i dag ikke bare minner oss om tidligere tiders løsninger, men også om tapte muligheter for grand design av organiseringen av den internasjonale økonomien.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Økonomi
  2. Verdensbanken
  3. IMF
  4. Handel
  5. Frihandel

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Versailles-traktaten bidro til å destabilisere Tysklands skjøre demokratiske regime etter første verdenskrig

  2. VERDEN
    Publisert:

    1945-seierherrenes verdensorden vakler. Her er enda et angrep akkurat gjennomført.

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    2019 kan bli et kriseår for verdenshandelen. Mulig handelskrig kan gi mindre vekst, færre jobber og lavere inntekter.

  4. DEBATT
    Publisert:

    Vi må gi asyl til demokratiforkjempere fra Hongkong

  5. VITEN
    Publisert:

    Hvorfor har statene frivillig gitt fra seg myndighet til EU?

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    Den greske statsministeren forsterket og forlenget krisen som han påsto at han skulle stanse.