Johan J. Jakobsen var en ekte sentrumspolitiker | Håvard Narum

Han samarbeidet godt både med Kåre Willoch (H) og Gro Harlem Brundtland (Ap).

Johan J. Jakobsen var ikke bare en vaskeekte senterpartipolitiker med alt det innebærer av stahet, forhandlingsvilje og målrettet politisk håndverk. Han var i minst like høy grad en sentrumspolitiker som visste å utnytte samarbeidsmulighetene både til høyre og venstre for å finne løsninger han og hans parti kunne leve med.

Trønderrøtter

Den rikspolitiske karrieren for Jakobsen startet med vervet som politisk nestleder i Senterungdommen på slutten av 1960-tallet. Men det var etter at han kom på Stortinget i 1973 at han for alvor ble lagt merke til som en av sin generasjons mest lovende politikere.

Med røtter i Namdalen var Jakobsen formet i det mektige nordtrønderske Sp-miljøet, noe som viste seg i hans tvisynte holdning til den sørtrønderske partihøvdingen og tidligere statsministeren Per Borten. I sine memoarer skriver Jakobsen om Borten med et tydelig understatement at han «ikke alltid var lett å bli klok på.»

Jakobsen ble leder i Senterpartiet i 1979. Det vervet kunne han ha fått to år tidligere da Gunnar Stålsett ble valgt etter en strid med Per Borten. Jakobsen ville ha samlet partiet på det tidspunkt, men takket nei av hensyn til sin småbarnsfamilie. Jakobsen var opptatt av de nære ting, ikke bare i politikken.

Parlamentariker og statsråd

Stortinget skulle snart bli en viktigere politisk arena for ham enn partiorganisasjonen. På den tiden hørte Sp i hovedsak hjemme på den borgerlige siden, og da Kåre Willoch dannet sin rene Høyre-regjering etter valgseieren i 1981, ble Sp under Jakobsens ledelse et av regjeringens støttepartier i Stortinget.

Dette var i det lange løp ingen tilfredsstillende posisjon for den resultatorienterte Sp-lederen. På et partistevne i Setesdalen i pinsen 1983 tok han til orde for at Sp burde bli med i regjeringen Willoch. Dette satte også i gang en prosess i regjeringens andre støtteparti, Kristelig Folkeparti.

Det hele endte med at regjeringen Willoch ble utvidet til en flertallsregjering av tre partier. Jakobsen ble samferdselsminister, en post han hadde til regjeringen ble felt i Stortinget våren 1986.

Valget i 1989 ga igjen grunnlag for en borgerlig regjering, og Jakobsen ble kommunalminister i regjeringen Syse. Hans valg av statsrådsposter var ikke tilfeldig. Også ved senere anledninger har Sp prioritert nettopp disse to departementene når deres fremste politikere rykket inn i regjering.

Banet vei for Anne Enger

Jakobsens andre periode som statsråd varte bare et drøyt år. Ved inngangen til 1990-tallet ble EU-motstanden langt viktigere for Sp enn regjeringsdeltagelsen. Jakobsen var kanskje ikke den sterkeste entusiasten i denne prosessen, men hans politiske teft tilsa at det riktige var å bli med på ferden.

Et halvt år etter at regjeringen Syse gikk av, gikk Jakobsen av som partileder, og overlot vervet til Anne Enger. Klarere enn de fleste så han hvilke muligheter hun hadde som politisk leder. Og det viste seg raskt at disse mulighetene ikke bare gjaldt i eget parti, men også for en sterk tverrpolitisk folkelig bevegelse som banet veien for at Norge sa nei til medlemskap i EU for andre gang.

Igjen ble Stortinget Jakobsens politiske hovedarena. Som leder for den største gruppen Sp noen gang har hatt på Stortinget, fra 1993 til 1997, ble han en viktig premissleverandør for forlik om budsjett og andre viktige saker med Gro Harlem Brundtlands mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet.

Og da de tre sentrumspartiene KrF, Sp og Venstre dannet regjering i 1997, valgte Jakobsen å bli i Stortinget. Der fikk en regjering med 42 av 165 representanter bak seg god bruk for hans rutine og smidighet.

Motstrøms og raus

Da Johan J. Jakobsen ga ut sine memoarer i 2000, ga han boken tittelen «Mot Strømmen». Det sier sitt om hvordan han mente Sps rolle i norsk politikk hadde vært og burde være.

Samtidig karakteriserte han Kåre Willoch som «en av de mest helstøpte politikere jeg har møtt» og han konkluderte sin omtale av Gro Harlem Brundtland med at «du kunne kort og godt stole på henne.»

I disse karakteristikkene merker vi en ekte og raus sentrumspolitiker. Den omgjengelige, humørfylte, men også målbevisste Johan J. Jakobsen vil bli husket som en av norsk politikks fremste lederskikkelser i de to siste tiår av 1900-tallet.

Håvard Narum er tidligere politisk kommentator i Aftenposten.