«Det var ikke rare brannen, den ble raskt slukket», sa operasjonslederen ved Oslo politidistrikt til VG søndag morgen.
Det var en usedvanlig dum uttalelse. Uklok og bagatelliserende. Selvsagt er det mulig ordene ikke var slik ment, men det er slik de virker.
For «ikke rare brannen» betyr i klartekst at dette ikke var stort å bry seg om, men slik er det altså ikke.
Angrep på trygghet
I løpet av denne vinteren er justisminister Tor Mikkel Wara og hans familie utsatt for fem angrep. De fem har forskjellig form, men har ett tydelig fellesstrekk:
Alle er et angrep på den selvfølge det skal være å føle seg trygg i sitt eget hjem.
Slik blir de et grovt angrep på en hel familie. De representerer en navnløs trussel fra noen som ingen kan vite hvordan vil slå til neste gang. Og slik tvinger disse angrepene en hel familie inn i en situasjon som må være et mareritt å oppleve.
Men truslene mot Tor Mikkel Wara har også en annen dimensjon. De er et angrep på et åpent tillitssamfunn der det å drive politikk ikke skal føre til trusler mot ens eget hjem.
Farlig grense
Black Box Teater krysset en farlig grense da teateret i forestillingen «Ways of seeing» viste piratopptak av justisministerens hjem.
Særlig graverende er det når teateret selv presenterer dette som en kartlegging av «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Det var da også ordet «rasist» som var tagget på Tor Mikkel Waras husvegg og bil da det første angrepet kom i desember.
Det er en grunnløs og meningsløs påstand. Vi som har fulgt Tor Mikkel Wara helt siden han for nøyaktig 30 år siden ble innvalgt på Stortinget, vet at finnmarkingen står fjellstøtt fjernt fra alt som kan minne om rasistiske holdninger.
Likevel blir han stemplet av aktivister som ikke skjønner rekkevidden av hva en slik stempling kan føre til.
Flere forklaringer
Det betyr selvsagt ikke at det trenger være en teaterforestilling som har inspirert trusselmakerne som har fratatt en hel familie retten til trygghet i sitt eget hjem.
Men det vil være altfor naivt bare å avfeie en slik sammenheng. Det finnes ekstremister som kan ha latt seg inspirere til å ta det hele fra bilde til handling.
Så kan angrepene mot justisministerens hjem være et forsøk på «å polarisere og legge skylden på andre», slik Politiets sikkerhetstjeneste (PST) nå sier de ser på muligheten av.
Vi vet det finnes ekstremister ytterst til høyre som kan tenkes å finne på noe slikt. Slik vi også vet det finnes venstreekstremister som kan være villig til å bruke denne type trusler mot det de definerer som sine hatobjekter.
En alternativ forklaring kan være at dette er utslag av et sykt sinn. En einstøing som fører sin egen private krig mot justisministeren eller mot samfunnet.
Det kan også være at oppmerksomheten rundt de første truslene har fått flere til «å kaste seg på». Slik kan enkelthendelser bli til en sammenheng det ikke er grunnlag for.
Mulighetene er flere. Det kan jo finnes en forklaring på det som skjer rundt Waras bolig som så langt ligger i fullstendig mørke.
Sannheten er at vi ikke vet. Og nettopp dette er dypt urovekkende.
Mysteriet må løses
Tagging. Branntilløp. Bilsabotasje. Trusselbrev.
Hele fem ganger er det samme hjemmet i et åpent og fritt boligstrøk blitt angrepet. De fire siste gangene etter at politiet har satt inn en viss overvåking der.
Da er det nesten ubegripelig at det ikke finnes et eneste spor som kan føre til oppklaring av saken.
Samme person eller gruppe kan altså hele fem ganger i ond hensikt ha vært «på døren» til landets justisminister uten at noen har observert noe som helst. Og det mens politi, nabolag og alle andre vet at nettopp denne boligen er truet.
Det er et mysterium. Et mysterium som må løses.
Kanskje vet PST og Oslo-politiet mer enn de kan eller vil si. Løsningen må imidlertid finnes. For gjennom disse truslene signaliserer noen der ute at de er rede til å true. Og de er villig til å ta en risiko for å gjennomføre truslene.