Kommentar

Sannheten om Oslo-prosessen er brutal | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Med president Bill Clinton som vertskap markerte Israels statsminister Yitzhak Rabin (t.v.) og PLO-sjef Yasir Arafat i 1993 enighet om Oslo-avtalen. Det skjedde med et håndtrykk på plenen foran Det hvite hus. Foto: Ron Edmonds / AP / NTB scanpix

Den en gang så hyllede Oslo-avtalen skjulte en stor bløff. Den forsterkes nå i et drama som er mytebygging av ypperste merke.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ikke det spor merkelig at teaterstykket om Oslo-prosessen er blitt en prisbelønt publikumssuksess i New York og London. Vår tid vil jo så gjerne se tegn på at også idealisme har sin plass på en verdenspolitisk scene der kynismen dominerer. Vi vil begeistres over at noen tør å drømme. Og tør å leve ut drømmen.

Helteepos med latterlig Holst

Fortettet politisk dramatikk er dessuten som skapt for teaterscenen, ikke minst når den løsriver seg fra virkeligheten. Og det gjør amerikaneren J.T. Rogers teaterstykke Oslo til gagns.

Oslo er et helteepos der Terje Rød-Larsen og Mona Juul hylles skamløst for sin aldri hvilende tro på at det umulige er mulig. Da er det ikke plass til andre helter i historien. Det er ekteparet mot røkla.

Derfor reduseres Oslo-prosessens norske tredjemann, Jan Egeland, til et redd og stakkarslig vedheng til de to heltene, mens Johan Jørgen Holst latterliggjøres inntil det ondskapsfulle.

Ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen fotografert i sin leilighet på Frogner i år 2000. I teaterstykket «Oslo», som har premiere på Det norske teatret 11. januar, hylles de skamløst, skriver Harald Stanghelle. Foto: Tom A. Kolstad

Norges avdøde utenriksministers viktigste bidrag til dette storpolitiske dramaet er å stikke kjepper i fredshjulet. Han løper rundt på Det Norske Teatrets hovedscene mens han ustoppelig utbryter «faen, faen, faen» i forbannelse over helteekteparets brudd på spillereglene.

Brutal sannhet

Med tanke på minnet etter den virkelige Johan Jørgen Holst er det vondt å se på. Men nettopp en slik karikatur av virkeligheten kan være nyttig for oss nordmenn. Mange av oss lever jo fortsatt i troen på at nettopp «vi» gjorde det rette den gang. Det er alle andres skyld at det gikk så forferdelig galt.

Sannheten er en annen. Og den er brutal.

Les også

Det tapte mirakelet | Harald Stanghelle

Da NRK-journalisten Odd Karsten Tveit ga ut sine bøker Krig & Diplomati (2005) og De skyldige (2015) var noe av det mest avslørende den solide dokumentasjonen på hvor lettlurt og naiv Terje Rød-Larsen og hans medsammensvorne fremstår i det som den gang ble hyllet som en fredsbragd som beveget verden.

Den norske begeistringen over å være med på noe stort overdøvet innsikten i Midtøstens kynisme og i det asymmetriske maktforholdet mellom et sterkt Israel og et nesten bankerott PLO.

Statssekretær Jan Egeland fotografert på en pressekonferanse i 1993. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

Bløffens kjerne

Intensjonen er det imidlertid lite å si på. Men sjelden har så gode intensjoner fått så katastrofale konsekvenser.

Troen på at den gode stemningen – fremelsket av peiskos i et østfoldsk vinterlandskap – skulle ha langsiktig bærekraft, var en illusjon.

Forakten for de mer normale Midtøsten-forhandlingene i amerikansk regi ble en blindsone.

Strategien som innebar at alle de virkelig vanskelige spørsmål ble skjøvet ut av Oslo-avtalen og inn i fremtiden, var et gedigent feilgrep.

Og rollen som nøytrale tilretteleggere endte i praksis med at nordmennene i en avgjørende sluttfase spilte israelernes maktspill.

Dette er dessverre kjernen i den bløffen som ligger skjult i det oppvirvlede støvet fra all viraken rundt Oslo-prosessen.

De to ekteparene som bidro til Oslo-avtalen tilbake fra Midtøsten i 10. september 1993. Fra venstre daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst, FAFO-forsker Marianne Heiberg, FAFO-sjef Terje Rød-Larsen og UD-byråsjef Mona Juul. Foto: Erik Berglund

Ikke etterpåklokskap

Det pinlige er at dette ikke er snusfornuftig etterpåklokskap.

«Det er opplagt at de som godkjente denne avtalen, ikke har levd under (israelsk) okkupasjon. Hvor er de mest sentrale spørsmålene?», spurte en fortvilet Hanan Ashrawi allerede fem dager etter at Oslo-avtalen ble signert i «Villa Parafina» i Parkveien.

Hun var ingen tilfeldig stemme. Ashrawi var en høyprofilert talskvinne for den palestinske delegasjonen som satt i de egentlige fredsforhandlingene i Washington. De som ble parkert på sidelinjen.

«Vi kjenner israelerne. Innen dere (i PLO) er kommet frem til forhandlinger om permanent status, vil Israel ha forandret «fakta på bakken» permanent,» sa Hanan Ashrawi til en splittet PLO-ledelse.

Det palestinske lederskapet på Vestbredden og i Gaza visste hva som foregikk. Og tragisk nok: De fikk rett.

Hovedaktørene bak Oslo-avtalen, da den ble signert i Parkveien 45 i Oslo i 1993. I midten ved bordet sitter daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst, og rett bak seg har han Israels utenriksminister Shimon Peres. Holst er flankert av den israelske forhandlingslederen Uri Savir (til høyre) og hans palestinske motpart Abu Ala. Bak Peres står statssekretær Jan Egeland, Mona Juul og hennes mann Terje Rød-Larsen. Foto: Politiet / NTB scanpix

Blendet av dramaet

Jeg er selv av dem som har strevet med å erkjenne at Oslo-prosessen må kalles et feilgrep.

I en kommentar fra september 1994 foreslo jeg at Terje Rød-Larsen burde få Nobels fredspris. Og på tiårsdagen i 2003 skrev jeg at Oslo-prosessen var bedre enn sitt rykte og «en historisk forutsetning for dagens fredsbestrebelser».

Også det viste seg å være feil. Dessverre.

På en pressekonferanse 31. august 1993 fortalte utenriksminister Johan Jørgen Holst (Ap) om de hemmelige møtene om en fredsavtale. Fra v. FAFO-sjef Terje Rød Larsen, pressetalsmann Ingvard Havnen, utenriksminister Holst og skjult bak ham, statssekretær Jan Egeland. Foto: Erik Berglund

Kanskje er det fordi det er så lett å bli blendet av dramaet rundt det som skjedde. Det er jo det symbolske og utradisjonelle som fascinerer ved Oslo-prosessen. Ikke resultatene.

Dessuten ville vi jo så gjerne at de skulle lykkes.

Så er det ingen som kan vite hva som ville skjedd om det aldri hadde blitt opprettet noen Oslo-kanal. Det eneste vi vet, er at noe ville skjedd. For tiden fryses aldri på en bestemt dag.

Les også

Utenrikspolitisk handelsvare | Harald Stanghelle

Drøm og mareritt

Det Norske Teatret setter ord som «vaffelmegling» og «draumekanalen» på Oslo-prosessen. Kanskje treffer ordene bedre enn tilsiktet.

For det myke og naive norske diplomatiet tålte ikke møtet med Midtøstens realiteter. Det ble en insisterende drøm som raskt ble et våkent mareritt. Da hjalp det lite med Borregaard-vertinne Toril Grandahls utmerkede vafler med rømme og bringebærsyltetøy.

For viljen til like smertefulle som nødvendige kompromisser fantes ikke da de vakre ordene skulle veksles om til fakta på bakken. Ikke evnen til det heller.

Et kvart århundre etter Oslo-rusen lyser tragedien i dette faktum mot oss fra dagens nyhetsbilde fra Midtøsten.

harald.stanghelle@aftenposten.no

LES OGSÅ (Hos Vårt Land): Historieforskar: Det Norske Teatret bidreg til eventyrforteljinga om Oslo-avtalen

Les mer om

  1. Harald Stanghelle
  2. PLO
  3. Det Norske Teatret
  4. Midtøsten
  5. Teater
  6. Israel

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Norge vil ha et sete ved maktens bord. Mona Juul er kvinnen som skal sørge for at vi slår Canada og Irland.

  2. KULTUR

    «Oslo» på teaterscenen: Ingen evig sannhet, men god fiksjon

  3. KOMMENTAR

    Harald Stanghelle: – Vi er ikke kvitt den gift jødehatet representerer

  4. KOMMENTAR

    En ekstra morgengave til KrF fra Høyre.

  5. KOMMENTAR

    Aldri tidligere har vi sett en lignende lekkasjefest fra det dømmende rom

  6. KOMMENTAR

    Israel misliker internasjonale øyne